Den minste motstands vei
Kombinasjonen av ny teknologi og nye forvaltningsmodeller setter bibliotekene under et sterkt endringspress. De forventes å utvikle nye arbeidsformer og nye styringsmodeller samtidig som de viderefører sine løpende tjenester.
Både politikere og bibliotekledere trenger statistikk. Statistikkens hensikt er å etablere et solid empirisk grunnlag for fornuftige vurderinger og tiltak – både innenfor hvert enkelt bibliotek og innenfor større administrative enheter som fylker, regioner og staten.
Og jeg spør: hva er fornuftig bruk av statistikk i biblioteksektoren?
I forrige århundre var ikke bibliotekstatistikken særlig viktig for politikerne. Det er de nye kravene til målbar produksjon av offentlige tjenester som har løftet statistikken opp i lyset.
Når det gjelder innsamling av offentlig statistikk, har nok de skandinaviske landene vært foregangsnasjoner i mer enn to hundre år. Men den eldre statistikken var konsentrert om samfunnets materielle basis: befolkning, helse, produksjon og handel. Her er begrepene, indikatorene og registreringssystemene godt utbygd. Statistikken har vært i aktiv bruk i flere generasjoner – og dette har igjen ført til løpende forbedringer av kvaliteten.
Når det gjelder bibliotek- og annen kulturstatistikk, har den ikke gått gjennom en tilsvarende utvikling. Det betyr at dagens kulturstatistikk har et noe alderdommelig preg. Systemet er preget av historiske og tekniske tilfeldigheter.
Man har samlet inn data som var lett tilgjengelige – eller lette å kreve inn – fordi andre gjorde hovedjobben. Siden ingen av brukerne stilte store krav til informasjonen, ble systemet i liten grad vurdert og videreutviklet.
Kall det gjerne den minste motstands vei: når etterspørselen mangler, er det tungt å få gjennomslag for forbedringer. Det å produsere gode, relevante, kvalitetssikrede statistiske data er i seg selv avansert kunnskapsproduksjon – som krever tid, penger og høy kompetanse.
Statistikk og styring
Men nå er det ingen vei utenom. Myndighetene krever statistisk dokumentasjon. Norge har nylig innført et omfattende statistisk registreringssystem – KOSTRA – for all kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Hensikten med KOSTRA er å forbedre styringen av offentlige tjenester ved hjelp av standardiserte og sammenliknbare data.
Dagens bibliotekstatistikk gir imidlertid et mangelfullt – og til dels misvisende – bilde av bibliotekenes virksomhet. Når det gjelder bibliotekene, har KOSTRA store svakheter som styringsverktøy. Det forhindrer ikke at informasjonen blir brukt – noe som har ført til flere dårlig begrunnede budsjettkutt.
Med andre ord: også bibliotekstatistikken har blitt en del av politikken. Derfor må samspillet mellom statistiske systemer, statistiske data, administrative analyser og politiske beslutninger undersøkes, diskuteres og – ikke minst – forbedres.
Databoring
Våre muligheter for å lage bedre statistikk er heldigvis langt bedre i dag enn for ti år siden. Digitaliseringen av medier og kunnskapsproduksjon gir langt bredere og lettere adgang til løpende informasjon om det som foregår.
De digitale biblioteksystemene genererer enorme informasjonsmengder om utlånsvirksomheten og om brukernes preferanser. Svært lite av dette materialet blir i praksis brukt.
Jeg forutsetter selvsagt at personvernet ivaretas. Men det skaper ingen store problemer. All offentlig statistikk sørger for gruppering og anonymisering av individuelle data. Det bibliotekmiljøene mangler, er heller faglige modeller, praktisk erfaring og etablerte tradisjoner for detaljanalyser av brukergrupper og bruksmønstre.
Vi trenger hele databasen
Den offentlige statistikken som blir samlet inn, kan gjøres langt mer anvendbar enn i dag. Vi trenger ikke lenger være henvist til et fastlagt antall krysstabuleringer på papir.
Når det gjelder data om folkebibliotekene, bør hele databasen tilrettelegges for gjenbruk. Etter hvert vil mange ulike grupper ta materialet i bruk: bibliotekarer og kultursjefer, bibliotekstudenter og deres lærere, forfattere og forskere, historikere og dypt gravende journalister.
Det hører med at KOSTRA-systemet ved Statistisk Sentralbyrå allerede er tilrettelagt – og meget godt tilrettelagt – for denne typen bruk.
Enkle elektroniske besøkstellere har vært i bruk lenge – og genererer besøkstall uten fysisk innsats. Bibliotekenes nettsteder kan logges digitalt – hvis vi bare kan bli enige om felles prinsipper for telling og vurdering.
Digitale spørretjenester gir for første gang lett tilgang til statistisk informasjon om bibliotekenes referansevirksomhet. Etter hvert som billige datachips (RFID) kommer i bruk, vil muligheten for å følge bøkenes og brukernes allehånde veier gjennom biblioteket øke drastisk.
Mer samarbeid
Den samlede tilgang på empiriske data er altså både stor og økende. Vi er pålagt å dokumentere. Det vi mangler er ikke data, men samarbeidstiltak. Spredte enkeltstudier, enten de kommer fra praktikere eller forskere, har liten gjennomslagskraft når det gjelder bibliotekpolitikk og -strategi.
Fornuftig bruk av statistikk dreier seg først og fremst om å utvikle kollektive systemer og felles faglige standarder for innsamling, tolkning og gjenbruk av data.
Samtidig må det sies at teknologien ikke løser alle problemer. Noen deler av bibliotekets virksomhet kan bare måles på den “gode, gamle måten”, ved direkte observasjon eller spørreundersøkelser. Den ferske danske trafikktellingen er et eksempel.
Bibliotekstatistikk er noe annet enn bibliotekforskning – eller empiriske studier av folkebibliotek – i sin alminnelighet. Statistikken gjentar seg. Den får vedvarende påvirkningskraft fordi den består av systematiske tidsrekker basert på regelmessig – men ikke nødvendigvis årlig – datainnsamling.
Tidligere poster om statistikk
Kjære Tord
Artikkelen din om statistikk er meget interessant. Jeg har ingen direkte kommentar, men et apropos vedr. statistikkens betydning i forrige århundre.
Fra den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935, og til den tredje ble opphevet i 1985 hadde vi et system der alle folke- og skolebibliotek fikk særskilt statstilskudd. Jeg skal ikke gå inn på detaljene i dette, men opplegget var slik at statstilskuddet ble utbetalt på grunnlag av et skjema som hvert enkelt bibliotek sendte inn til Statens bibliotektilsyn.
Skjemaet skulle være undertegnet både av ordfører eller rådmann og kommunerevisor. Den rapporteringen som ble forlangt var forholdsvis omfattende både med hensyn til statistikk og regskapsrapportering. I perioden 1972-85 var tilskuddsordningen egentlig en refusjonsordning.
Denne koblingen mellom utbetaling av statstilskudd og innkreving av bibliotekstatistikk førte til at bibliotekene fikk et mye bedre statistikkmateriale enn alle andre deler av kultursektoren. Og noe som var verdt å merke seg – dekningen var 100%. Hvis et bibliotek ikke leverte skjemaet skikkelig utfylt, fikk de ikke statstilskudd.
Det sier seg selv at motivasjonen for å fylle ut statistikkskjemaet da ble høy. Da det fra 1986 ble slutt med øremerkede statstilskudd, ble det mye vanskeligere å få inn rapporter fra alle bibliotek, og særlig skolebibliotekstatistikken ble mye dårligere fra 1986 og utover.
Hadde bibliotekstatistikken politisk betydning?
Ja, maksimumssatsene for statstilskudd ble fastsatt hvert år i statsbudsjettet. Når “Tilsynet” drøftet dette med departementet, sto statistikken sentralt. Blant kommunepolitikerene var det nok også større interesse for bibliotekstatistikken for 30 år siden enn det er i dag. Vi hadde den gang bibliotekstyrer i alle kommuner, og det var gjerne noen medlemmer i bibliotekstyret som også var med i kommunestyret. I min tid som biblioteksjef, var det alltid meget stor interesse for bibliotekstatistikken i bibliotekstyret, og bibliotekrepresentantene i kommunestyret sørget for at biblioteket også kom på dagsordenen der.
I mange kommuner utgjorde statstilskuddet opptil 85% av godkjente utgifter til bøker og lønn. De fleste kommunepolitikere var den gang som nå opptatt av å få mest mulig ut av staten. Både rådmenn og politikere fulgte nok litt bedre med i hvordan tilstanden var for biblioteket den gang det hadde egen post i kommunebudsjettets inntektsside.
Så en liten kuriositet. Rundt 1970 fikk vi en tariffavtale med Kommunenes Sentralforbund som fastsatte biblioteksjefens lønn etter en formel. I formelen inngikk det tre størrelser: kommunens innbyggertall, aktuelt bindtall og utlånstall. De tre faktorene telte ikke likt. Så vidt jeg husker hadde utlånstallet lavest verdi og aktuelt bindtall høyest.
Hvis biblioteket kasta mange bøker, kunne det gå ut over biblioteksjefens lønn. Gode resultater kunne gi lønnsvekst for sjefen. Denne avtalen hadde vi i ca ti år. Jeg tror den ble opphevet tidlig på 1980-tallet. Jeg var biblioteksjef i Skedsmo bibliotek som den gang også var fylkesbibliotek, fra 1966 til 1979, og jeg husker godt den betydningen statistikktallene hadde for min personlige økonomi.
Med vennlig hilsen
Asbjørn Langeland
Kommentar av Asbjørn Langeland — fredag, januar 20, 2006 @ 1:17 pm
[...] Bibliotekstatistikk som system. Plinius 2006. Med kommentar fra Asbjørn Langeland. [...]
Tilbakeping av ST 20/12: Sju år uten svar « Samstat — fredag, februar 24, 2012 @ 11:25 am