SK 15/06: En materiell verden

De fleste steder i Norge er eneveldets tid forbi. Beslutninger må begrunnes ut fra noe mer enn herskerens ord. Og i stigende grad er det tallene som teller. Dette får store konsekvenser for bibliotek-Norge.

- I am a material girl, synger Madonna. - Living in a material world. Tall er tunge, faste og materielle. De kan ikke bare føyses til side.

Når vi går fra meninger til målinger, blir debatten fastere og mer krevende. Alle kan grave fram eksempler som passer med egne verdier. Systematisk datainnsamling er derimot en disiplinert virksomhet.

Den "nye tellemåten" forandrer belønningssystemet i våre organisasjoner. Folkebibliotekene har for lengst oppdaget at bare det som telles, teller. De øvrige tjenestene blir dekket av en usynlighetens kappe. Derfor må statistikken revideres fra bunnen av.

Det startet i Italia

Overgangen fra tradisjonell til rasjonell styring er en grunnleggende historisk trend. Den største av alle sosiologer – Max Weber – snakket om tre typer legitimt herredømme (Herrschaft): det tradisjonelle, det karismatiske og det rasjonelle.

Statens historie fra middelalderen til i dag er en historie om økende rasjonalitet. Utviklingen startet – vil noen historikere si – med normannernes erobring av Sicilia rundt år 1100.

De administrative ordningene i det nye Sicilia – som bygde på senromerske, byzantinske og arabiske tradisjoner – pekte framover mot våre dagers velsmurte byråkratier. Andre betrakter Vatikanet og pavestaten som den første "moderne" statsdannelse.

Kimen kom i alle fall fra Italia – lenge før renessansen. I dag dominerer byråkratiske styringsformer over hele verden – og byråkratiet selv skifter fra en utpreget juridisk til en mer økonomisk rasjonalitet. Med andre ord fra regel- til resultatstyring.

Seks eksempler

De som synes dette er kjipt, har to utveier. Den ene er å bekjempe selve tellekorpset: vi vil ikke telles og måles.

Den andre er å akseptere måling som prinsipp, men å stille krav til målemetoden. Skal vi bli målt, må det i hvert fall gjøres ordentlig.

Selv velger jeg toern. Jeg ønsker de som vil kjempe mot den kvantitative rasjonalitet lykke til! Men siden jeg er gammel statistiker av legning (Oslo, 1969), med sosiale indikatorer som mitt hjertebarn (NAVF-stipend 1969-72), vil jeg heller slåss på hjemmebane.

Der skjer det for tida mye interessant – og nedenfor har jeg satt opp seks eksempler.

Hvert enkelt tema kan trenge en egen utredning – og vil sikkert føre til heftige diskusjoner. Men det interessante er at den samme kvantitative logikk gjennomsyrer alle.

1. Folkebibliotekene og KOSTRA

Svakhetene ved KOSTRA er for lengst godt dokumentert. I de to årene som har gått siden denne debatten startet, har hverken Statistisk sentralbyrå eller SSB gjort noe forsøk på å formulere et forsvar for det eksisterende systemet. Det tyder på at det i bunn og grunn er – uforsvarlig.

Samordningsrådet for KOSTRA har bedt alle SSBs arbeidsgrupper – inkludert gruppen for kulturstatistikk – om å levere begrunnede forslag til kvalitetsindikatorer 30. juni.

Sammen med Fagforbundet, som arrangerte et godt besøkt møte om KOSTRA i Trondheim, håper jeg å organisere et solid innspill til denne gruppen fra folkebibliotekmiljøet.

2. Folkebibliotekene og ABM-statistikken

KOSTRA omfatter 14 bibliotekindikatorer. Den fullstendige ABM-statistikken er langt mere omfattende: bibliotekene må svare på 160 ulike spørsmål.

Også ABM-statistikken er preget av tradisjoner som går minst tyve år tilbake. I dag har det offentlige Norge en langt dypere forståelse av statistiske informasjons- og styringssystemer enn i 1986.

Det bør være et samsvar mellom

1. det vi ønsker å undersøke (folkebibliotekenes virksomhet),
2. de begrepene vi bruker (tilgang, kvalitet, bredde, aktualitet, …),
3. de indikatorene vi konstruerer (innbyggere per årsverk, åpningstid, omløpstall, besøk per innbygger, …),
4. de innsamlingsmetodene vi anbefaler og
5. den bruken vi faktisk gjør av materialet.

Selve statistikksystemet må altså være rasjonelt innrettet – og gi et rimelig utbytte i forhold til de ressurser det krever. Kvalitetssikringen bør ha metakvalitet.

ABM-utvikling varslet i 2004 at et revisjonsarbeid, med bruk av ekstern ekspertise, skulle settes i gang. Foreløpig har jeg ikke sett noen konkrete opplysninger om resultatet av dette arbeidet.

I fjor ble det på ny varslet at et revisjonsarbeid, også dette med ekstern ekspertise, skulle starte våren 2006. Senere er tiden for oppstart utsatt til høsten 2006.

Foreløpig har ABM-u bare gitt noen svært generelle opplysninger om hvilke spørsmål som skal tas opp. Forholdet til andre grupper som jobber med samme spørsmål er heller ikke nevnt.

Og jeg nevner igjen at SSBs arbeidsgruppe, som bl.a. har ansvar for å lage bedre kvalitetsindikatorer for folkebibliotekene, skal levere sin årsrapport 30. juni 2006.

3. UH-bibliotekene og ABM-statistikken

Når det gjelder fagbibliotekene, som vel også skal inngå i ABMs revisjonsarbeid, satser bibliotekene i høyere utdanning på sitt eget utviklingsarbeid. Det avsluttes i løpet av våren.

Her er det Universitets- og høgskolerådets bibliotekutvalg (UHR B) som sørger for framdriften. med utgangspunkt i arbeidsplanen for 2006:

UHR B vil arbeide for å foreslå felles kriterier for kvalitetsvurdering som alle UH-bibliotekene kan slutte seg til. Disse kvalitetsindkatorene kan brukes ved NOKUTs akkrediteringsarbeid av institusjoner og utdanninger.

4. Skolebibliotekene og ABM-statistikken

Folkebibliotekenes statistikk er problematisk. Deler av skolebibliotekenes statistikk nærmer seg det meningsløse. Derfor er det løfterikt at Utdanningskontoret i Akershus nå har tatt initiativ til et møte om denne statistikken.

Kontoret opplevde "at tallene i 2004-statistikken ikke ga noe godt og riktig bilde av situasjonen i vgs-bibliotekene" .

På møtet 18. april, som arrangeres av Fagforum for vgs-bibliotekarer i Akershus, stiller både fylkesbiblioteksjefen, representanter fra utdanningskontoret og fra ABM-u.

Jeg kikket på noen av tallene i fjor – se Mange besøk på skolebibliotek. De virker ikke særlig tilforlatelige. De følgende avsnittene må derfor leses med et visst forbehold.

Jeg har nylig beregnet omløpstallene i bibliotekene i grunnskolen. Hver skjønnlitterær bok lånes ut 0,7 ganger i året. Det er lite.

Den gjennomsnittlige fagboka er nede på 0,4 – altså to utlån hvert femte år. Det er svært lite. De lave omløpstallene tyder på en opphopning av gamle, gebrekkelige, uinteressante bøker i samlingene.

Sogn og Fjordane har svakest sirkulasjon, med ett utlån hvert fjerde år for fagbøkene (omløpstall = 0,24). Akershus ligger høyest, med 0,63.

Blant fylkene skiller Vest-Agder seg positivt ut mht. tilvekst (2 enheter), utlån (17) og skolebibliotekarenes ressursinnsats (1,0 timeverk) – alt per elev per år.

Nord-Tøndelag ligger lavest når det gjelder tilvekst (0,7) og utlån (6) – men ikke helt på bunnen mht. timeverk (0,3). Her er det fylkene Telemark og Møre og Romsdal som henger etter, med bare 0,2 timeverk per elev og år.

I tillegg til bibliotekstatistikken tar jeg med eksempler på kvantifisering fra to av våre nærområder: høyere utdanning og litteraturpolitikk.

5. Student- og FoU-produksjon i høyere utdanning

Universiteter og høgskoler har for lengst merket konsekvensene av tellingene. I første omgang er det kunnskapsproduksjonen i form av studiepoeng som slår inn i budsjettene. I neste runde kommer FoU-resultatene.

Institusjonene i høyere utdanning har en høy grad av indre selvstyre. Det setter staben stor pris på.

Statens tidligere forsøk på å styrke styringen gjennom administrative ordninger som virksomhetsplanlegging slo feil. Nå er tilnærmingen endret: styringen skjer gjennom økonomiske insentiver. Vi belønnes ut fra våre resultater.

UH-sektoren har reagert raskt. Straks det kom penger inn i bildet, ble undervisningstilbudene og markedsføringen langt mer brukerrettet. Nå spør vi kontinuerlig: hva taper vi økonomisk på A? Hva vinner vi økonomisk på B?

Vi er ennå tidlig i løpet. Men den faglige endringsviljen øker i takt med resultatorienteringen. Undervisningen tas mer alvorlig. Hvert studiepoeng gir penger i kassa. Hver stryk rammer oss selv.
Databasen Frida gir oss, for aller første gang, mulighet til også å måle FoU-produksjonen. På sikt får dette store konsekvenser.

Alle studier av forskning viser at produksjonen, kvantitativt og kvalitativt, er svært ujevnt fordelt. Et system som belønner produksjon, vil synliggjøre forskjellene.

Etter to år med Frida (2004, 2005), diskuterer Universitetet i Tromsø bekymret sin egen forskningsinnsats – den er for lav i forhold til de gode rammevilkårene lærerne har. På sin nettavis har Høgskolen i Oslo slått opp at FoU-produksjonen er fordoblet.

Tellingen er ennå ufullstendig, og analysen av tallene er svært overfladisk. Vi sammenlikner elg, maur og plankton sier Mark Burgess, høgskolens stjerneinformatiker, i sin kommentar til HiO-artikkelen. Når vi beregner jaktresultatet, teller hvert individ like mye …

Og det har han rett i. Det samme gjør bibliotekene når de registrerer utlån: korte og lange, lette og tunge bøker teller nøyaktig det samme. En bok er en bok er en bok.
Men kom tilbake om fem år – da har vi kanskje blitt flinkere til å måle det vi egentlig er interessert i.

6. Sømløs litteraturpolitikk

Vårt nye, sterke fokus på resultater vil også – er mitt stalltips – forandre kulturfondordningen og forfatterkompensasjonen for bibliotekbøker.

I dag betraktes ordningene som vellykket dersom

1. det skrives mange bøker
2. bøkene finnes på mange bibliotek

Om bøkene faktisk blir lest, oppfattes som irrelevant. Formidling er jo bibliotekarenes ansvar. Så lite de har å gjøre …
Etter hvert som bibliotekene og systemleverandørene forbedrer sine statistiske rutiner, vil både bruk og ikke-bruk bli synlig. Da vil vi, høyst sannsynlig, oppdage at ordningene trenger dyptgripende revisjoner.

Omløpstallene i KOSTRA forteller om lav utnyttelse av bibliotekenes (alt for) store boksamlinger. Bøker uten lesere har jo ingen verdi – eller hva?

Den gamle vektleggingen av lokal tilgang blir lite viktig i en digital og sømløs bibliotekverden. Alt blir tilgjengelig overalt – det er nettets natur.

Skal vi ha et lesende flertall – og ikke bare et skrivende mindretall – bør vi undersøke brukerne og legge vekt på faktisk bruk når ordningene revideres.
Resultatbasert praksis

Når vi først starter å måle, skifter altså fagdebatten karakter. Når solide tall kommer på bordet, mister de sterke meninger og de omhyggelig utvalgte eksempler mye av sin retoriske kraft. Interessedrevet synsing erstattes av faglig dokumentasjon.

Det er først og fremst dette som ligger i begrepet Evidence based librarianship. Veivalg skal begrunnes ut fra systematisk empiri.

På norsk kan vi kanskje snakke om erfarings- eller resultatbasert bibliotekpraksis.

Det er selvsagt legitimt å kritisere detaljer ved de kvantitative metodene. Men da må man helst ha tilstrekkelig innsikt i økonomi og statistikk metoder til å argumentere med fornuft.

Det er ikke nok å mislike resultatene. Kunnskapssamfunnet begynner å vise tenner.

I Romerriket var det tilstrekkelig å vise til fedrenes skikker – mos maiorum. Det tippoldefar gjorde, var ipso facto klokt og riktig. I dag stiller vi litt andre krav til begrunnelser: for å bli tatt alvorlig må de forankres i systematiske fakta og faglige resonnementer.

About these ads