SK 21/06: Når sivilsamfunnet forvitrer

Den kjente samfunnsforskeren Robert Putnam holdt et glitrende foredrag om samfunnsengasjement i USA på JBIs fagdag 19. mai. Putnam var inivitert som keynote speaker - den som "setter tonen" for resten av dagen.

Han viste seg å være en storartet formidler av solid sosiologisk kunnskap om trendene i amerikanske lokalsamfunn. Putnams sentrale begrep er sosial kapital og hans hovedtema er sivilsamfunnets gradvise forvitring. I USA, vel å merke.

En føderal stat

Alle som har opplevd dette landet på nært hold, merker forskjellen på den politiske kulturen i Europa og i USA. De europeiske stater har oppstått gjennom lange, tunge, konfliktfylte samlingsprosesser. USA er i utgangspunktet - 1776/1783 - en sammenslutning av selvstyrte delstater. Landet heter ikke Amerika, men Amerikas Forente Stater.

Enevoldsstatens maktmonopol - l'etat, c'est moi - var et svar på hertugenes selvrådighet. Nasjonene ble integrert rundt fyrstene. De startet som utøvere av reell makt og endte som symboler på det nasjonale fellesskapet. Med tida har vi vent oss til konger, slottsball og slottsbalkonger.

USAs statsskikk er republikansk og føderal. Systemet er skapt av utvandrere fra det gamle, stivbeinte, undertrykkende Europa. Det bidro til en dyp skepsis i forhold til fjerne statsmakter - og en sterk vilje til lokal selvorganisering.

No taxation without representation!

Hver morgen, minnet Putnam om, sverger millioner av amerikanske skolebarn lojalitet til flagget og nasjonen:

I pledge allegiance to the flag of the United States of America, and to The Republic for which it stands, one Nation under God, indivisible, with liberty and justice for all.

Fra Tocqueville til Putnam

Foreningsliv og frivillig ansvar har alltid stått sterkt i USA. Putnam siterte Tocqueville - som kalte landet "a nation of joiners". Og Putnams hovedtese er at de mangfoldige sosiale nettverkene som hittil har preget amerikansk kultur og politikk, nå er i ferd med å forvitre.

Hans mest kjente bok - Bowling alone - handler om dette. Selve bowlingen som fritidsaktivitet lever i beste velgående - men amerikanerne bowler ikke lenger i klubber og store turneringer . De bowler alene.

Putnam føyer seg pent inn i rekken av store amerikanske kulturkritikere. Den begynner med Alexis de Tocqueville, den franske aristokraten som besøkte USA for 175 år siden - og skrev den klassiske boka De la démocracie en Amerique (Om det amerikanske demokratiet).

Putnam har også engasjert seg i praktiske og politiske mottiltak. Boka Better together, som fulgte i kjølvannet av Bowling alone

describes a dozen innovative organizations from east to west and north to south that are re-weaving the social fabric of our country, and brings the hopeful news that our civic institutions are taking new forms to adapt to new times and new needs.

Denne positive, samfunnsorienterte, can-do-holdningen er noe av det mest sympatiske i amerikansk kultur.

Tre typer kulturkritikk

Dorte Skot-Hansen. som var invitert kommentator fra Danmarks biblioteksskole, gikk systematisk til verks. Hun delte kritikerne i tre store grupper:

• kommunitære og verdikonservative forfattere som Lasch, Bellah og Etzioni.
• sosiologisk orienterte intellektuelle (jeg tenker på navn som Wright-Mills, Riesman, Galbraith, … ).
• politologiske tenkere, som vektlegger makt og interesser på den ene siden - forhandlinger og dialog på den andre.

Kommunitaristene håper å gjenskape en moralsk konsensus rundt det sosiale liv. Det sosiologiske rammeverket bygger ofte på tredelingen stat - marked - sivilsamfunn og bruker samspillet mellom de tre som forklaringsskjema. Når det gjelder politologene - det vi i Norge ville kalle statsvitere, nevnte Skott-Hansen spesielt Habermas.

Habermas

Gjennom begreper som "borgerlig offentlighet" og "tvangsfri samtale" står Habermas også sentralt når det gjelder å forstå særtrekk ved sivilsamfunnet. Men Jeg oppfatter samtidig Skot-Hansens innlegg som en viss kritikk av Putnams forståelsesform.

Putnam legger hovedvekten på omfanget av de frivillige sosiale nettverkene, og på intensiteten i samhandlingen mellom de som deltar. Habermas er opptatt av samhandlingens innhold og forutsetninger.

Putnam ønsker å binde mennesker tettere sammen, gjennom likestilte sosiale relasjoner. Det gjør sikkert Habermas også. Men for Habermas er makt en konstant mulighet. Likestilte "tvangsfrie" samtaler forutsetter beskyttede situasjoner og arenaer.

Og disse samtalene er i bunn og grunn rettet mot makthaverne. Den åpne, likestilte dialogen er en modell for hvordan samfunnet som helhet bør organiseres. Habermas har et frigjøringsprosjekt.

Foucault
Dialogen er et ytterpunkt på en akse. For å se selve aksen, tenker jeg, må vi føye til Foucault. Der Habermas studerer den åpne, studerer Foucault den kontrollerte samtale.

Det er på aksen mellom disse to - der vi finner ulike grader av diskursiv kontroll - at kampen om virkeligheten foregår. Den sosiale realitet er ikke en gjenstand, men et kompromiss.

Habermas krever likeverdighet mellom partene - for å gi rom for rasjonelle beslutninger. Foucault sier vel nærmest at den tvangsfrie samtale er en illusjon. Vi kan redusere maktens jerngrep over ordene, men vi kan ikke opprette et grunnleggende dialogisk samfunn.
Europa og USA

Putnam er en progressiv reformist - i beste amerikanskje tradisjon. Habermas er en revolusjonær filosof forkledd som rasjonalist. Vi skal seire ved hjelp av våre argumenter.

Europeisk samfunnsteori har en tendens til å sveve svært høyt over vannene. Vi elsker de store fortellinger og de berusende begreper - som samler nåtid, fortid og framtid i sin hule hånd.

Amerikanerne starter langt oftere med det konkrete og jordnære, det faktiske og det praktiske. Putnam elsker data. - What I do for a living is to count things. En kollega, altså. Han samler og bearbeider, analyserer og presenterer. Han holdt et spennende og givende foredrag som jeg lærte mye av.

Putnam kunne ikke gå dypt inn i sitt empiriske materiale på en time, men dette er kvantitativ samfunnsforskning på høyt nivå. Hans foredrag var glitrende fordi han balanserte så godt mellom det tekniske og det personlige, det muntre og det seriøse.

Han har bevist godt nok at det amerikanske sivilsamfunnet befinner seg på en fallende kurve. Slik han og hans kolleger operasjonaliserer dette begrepet.

Europas advokat

Og det er på begrepsplanet at Skot-Hansen kommer inn - ikke som djevelens, men som Europas advokat.

La meg også ta med Nils Christie, en av Norges fremste samfunnstenkere. Nils Christie er opptatt av samme type problemer som Putnam (Så tett et samfunn). Christie satt på første benk og deltok i diskusjonen - ex auditorio.

Både Christie og Skot-Hansen representerer en annen forskningskultur enn Putnam. De beundrer Putnams innsats og anerkjenner hans resultater - slik jeg selv gjør det. Men vi fører ikke helt det samme språket. Vår begrepsverden er en annen.

Amerikansk samfunnsforskning er preget av kritisk og reflektert tenkning rundt samfunnsfagenes metoder. Hvordan undersøker vi dette i praksis?

Europeisk samfunnsforskning er preget av kritisk og reflektert tenkning rundt samfunnsfagenes begreper og forståelsesformer. Hvordan fanger vi dette i ord?

Hybridisering

Etter 1960 har det skjedd en hybridisering. Avansert empirisk metodikk ble innført fra USA til en rekke europeiske land - og ikke minst til Norge. Johan Galtung var gjesteprofessor i New York i midten av femtiåra og brakte "Columbia-skolens" kvantitative innsikter (Merton) til Norge tidlig på sekstitallet. I dag ligger Europa metodisk sett fullt på høyde med USA.

Samtidig har nyere europeisk - spesielt tysk og fransk samfunnsteori - krysset Atlanteren den andre veien. Men det er åpenbart lettere å importere metoder enn begreper.

Sartre og Wittgenstein, Habermas og Foucault, Elias og Bourdieu blir nok oversatt og lest. Men de gir ikke samme gjenlyd i den amerikanske konteksten. USA er ikke Europa. USA er en transplantert del av Europa - en livskraftig stikling som har slått dype røtter på et annet kontinent.

Landet har vokst bort fra sitt opphav. Jeg har bodd lenge i - og lært mye av - USA. Men uansett hvor mange hamburgere, Hollywoodfilmer og samfunnskritiske essays jeg konsumerer, forblir mine briller og begreper europeiske.

Det imaginære i historien
I vår kollektive underbevissthet er Amerika det forjettede landet, drømmeriket, det jordiske paradis. De nye franske historikere er opptatt av fantasiens historie. De har grepet noe vesentlig.

Europa er en slagmark. Frihetsstatuen kneiser ved Ellis Island: - I lift my lamp beside the golden door. Europeerne har stort sett vent seg til amerikanernes ubevisste kulturelle arroganse. Vi er jo i slekt. Det er tross alt lillebror som ypper seg.

Kina bekymrer seg ikke lenger - for de vet at Midtens rike er på rask vei tilbake mot tronen. Men mange i den muslimske verden føler seg ydmyket når de på nært hold opplever USAs naive tro på seg selv og sin misjon - send the marines!

Norge er ikke særlig bedre - men veldig mye mindre. Arrogante kjemper må man bøye seg for. Arrogante dverger kan man le av. Våre marinesoldater heter Solheim, Egeland og Bondevik.

Europa er fortsatt merket av konger og klassekamp, kriger og katedraler. På den fredeligste dagen i året forbereder skolebarna seg på krig: Også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir. Klasebombene ligger klar.

Samfunnsfornyelse og sosial kapital

USA og Norge har fellestrekk i folkesjelen. Tocqueville studerte USA - og Hans Magnus Enzensberger studerte Norge. Enzensberger er fascinert av den norske uskylden, vår ubøyelige provinsialisme og tro på egen fortreffelighet, skrev Dagbladet i 1999.

Ordene kunne passe på mange amerikanske presidenter. Men den amerikanske markedsføringen skurrer likevel i Norge:

… the timing of Better Together could not be more perfect — in the wake of 9/11 the subjects of civic spirit, community renewal, and social capital have been high on everyone’s agenda as Americans ask again what makes us uniquely American and what values do we want to pass on to the next generations.

Vår kulturelle avstanden til det "unikt amerikanske" betyr - vil jeg hevde - at alle de spennende og utfordrende tankemodellene vi får fra USA på et eller annet tidspunkt må oversettes.

Reflekterende praktikere

Bibliotekarer og byplanleggere, pedagoger og prosesskonsulenter, terapeuter og teambyggere ønsker å være teoretisk skolerte praktikere. Det betyr at vi trenger å kombinere amerikanske og europeiske tradisjoner.

De empiriske metodene kan lett tas i bruk: det kreves "bare" en teknisk trening. Men begrepsmodellene vi bruker bør ikke flyttes uformidlet fra en kulturell kontekst til en annen. De må omformes fra "amerikansk" til "europeisk" - og kanskje helt ned til "skandinavisk" tenkemåte - for å fungere etter sin hensikt.

Kapital uten kapitalister

Det norske bibliotekmiljøet har tatt Bourdieu og begrepet kulturell kapital til sitt hjerte. Putnam konsentrerer seg om den sosiale kapitalen. Begge kapitalbegreper oppsummerer komplekse sosiale fenomener på fruktbare og kreative måter.

Men jeg tror det er en viktig forskjell mellom amerikaneren Robert Putnam og franskmannen Pierre Bourdieu. Den sosiale kapitalen er nærmest identisk med begrepet sosialt nettverk. Begrepet er løsrevet fra kapitalismen som økonomisk system.

Bourdieus kulturkapital er ikke en metafor, men et utvidet kapitalbegrep. Hos Bourdieu inngår den kulturelle kapitalen i et reelt marked, der mennesker og grupper kjemper om status, makt og innflytelse. Den semantiske forbindelsen med begreper som handels-, industri- og finanskapital er ennå levende. Og i bakgrunnen ruver selvsagt arbeiderbevegelsens Gamle Testamente - de tre svære bindene av Kapitalen.

Bourdieu var ikke marxist i ordet vanlige betydning. Men han var - som Foucault - en outsider som kjempet seg til topps i den franske intellektuelle elite. Eva Joly kan sikkert fortelle hvor enkelt det er. Og han lot seg aldri assimilere - det viser boka Homo academicus til fulle.

Norsk folkemuseum
Konklusjonen blir: vi kan lære av alle som har noe ekte og eget å si. Det har Putnam.

Men både Putnam og Habermas, Foucault og Bourdieu speiler sin egen tid og sitt eget samfunn. Skal de importeres til Norge, må det de har å si, gjøres relevant for fiskerbøndene i Finnmark, teknologene i Trondheim og kaffebarstudentene på Karl Johan.

Astronomer og biologer slipper å oversette sine tekster. Men ny sosiologi og politologi må tilpasses vårt eget grisgrendte skog- og fjelland. Den norske samfunnsformasjonen er 50 % folkemuseum og 50 % framtidslaboratorium, sa Enzensberger. Ultima Thule, sa Roma. Luther, is og tåke.

Vi rusler langsomt mot Europa, men i utgangspunktet er de norske Thulingene like sære og selvfornøyde som amerikanerne. Normen, det er oss.

Ressurser

The Saguaro seminar. Civic engagement in America. Nettsted.

The Saguaro seminar is an ongoing initiative of Professor Robert D. Putnam at the John F. Kennedy School of Government at Harvard University.

• Ragnar Ytrehus (2001). Bayern - Budal - Berlin. Artikkel om Enzensberger.
• Siw Ellen Jakobsen (2004). En naiv forsker? Om Nils Christie
• The Pledge of Allegiance. Wikipedia.