P 125/06: Kulturstrategier i Sandefjord

I midten av juni (14.-16.6) var Vestfoldbyen Sandefjord vert for en nasjonal konferanse om litteraturens plass i den kulturelle skolesekken - med et rikt og spennende program. Jeg fikk med meg torsdagen (15.6.) – og den storartede hagefesten i Park hotell kvelden før.

Du kan faktiske spasere fra hotellet til kunstforeningen og fra kunstforeningen til Hjertnes kino uten å gå ut på gata. Meb utenfor står skulpturene på rekke og rad.

Det gamle Sandefjord

Hele Sandefjord sentrum vender ut mot havna. Her er det god plass og doven velstand. I mange år var det Anders Jahre – skipsreder, luring og mesen – som toppet den lokale samfunnspyramiden. For to tusen år siden opptrådte de romerske adelsfamilier like suverent – både når de økte sitt gods, og når de delte ut gaver – brød og sirkus – fra sitt skjulte gull. - Pecunia non oleat.

Nå er de hvalpengene vekslet om til kulturell kapital. Bourdieu ville frydet seg – og analysert hvert eneste skritt på veien fra flensing av hvalspekk til innkjøp av oljemalerier.

Det nye Sandefjord

Sandefjord ser ut til å ha mestret overgangen fra industrikapital til kunnskapsindustri. Den kulturelle skolesekken, forteller nettsidene til Midgard historiske senter,

… startet opp i Sandefjord kommune i 1996. Denne Sandefjordsmodellen bredte seg til andre Vestfoldkommuner, og i dag er dette en nasjonal satsing som har fått stor betydning.

Den kulturelle skolesekken er nærmest det motsatte av en kultur basert på rike mesener. DKS er tuftet på likhet: et stort prosjekt i beste sosialdemokratiske ånd for å bringe levende kunstnere og aktuell kultur inn i den altomfattende norske enhetsskolen.

Det betyr ikke at alle motsetninger forsvinner i en høyere enhet. Vestfold fylkeskommune beskriver DKS som "et av de viktigste tiltakene for å utvikle Vestfold til et kulturfylke". Kulturperspektivet har åpenbart en økonomisk side.

Kulturfylket

Et kulturfylke er ikke bare et geografisk område med uvanlig mye kultur pr. kvadratkilometer – det er en økonomisk region der kulturminner og kulturarrangementer skaper inntekter og arbeidsplasser.

Den brede museumssatsingen i Vestfold, med felles museumssenter og tett museumsssamarbeid, må sees i samme lys. Den nye utviklingsstrategien for fylkesbiblioteket – og forslaget om å nedlegge bokbussen – inngår i samme pakke.

Kunstens selvstendighet
Norske kunstnere har aldri vært særlig enige seg i mellom. Du blir ikke kreativ ved å dempe ditt uttrykk – eller ved å lytte mer til andres stemmer enn til dine egne. Straks kunsten koples til skolen og til næringslivet oppstår nye spenninger.

Det pedagogiske og det merkantile strider mot kunstens egenart og frihet, sier mange. Den ekte og egentlige kunsten lever i sin egen verden og har sine egne verdinormer. Kunsten er et gode i seg selv, ikke et instrument for å oppnå noe annet.

Dette er et romantisk bilde av kunst og kunstnere. Kunstens virkelighet avledes av kunstens vesen. Straks vi ser på kunstens praktiske vilkår, framstår kunstnerne som en yrkesgruppe blant andre grupper i kunnskaps-Norge. Vi finner den samme blandingen av materielle og ideelle interesser hos kunstnerne som hos arkitekter og lærere, prester og leger, sykepleiere og bibliotekarer.

Kunnskap og idealer

Kunnskapssamfunnet domineres av profesjoner. Profesjoner oppnår legitimitet ved å kombinere spesialkunnskap med ideelle målsettinger. Men det forhindrer ikke at de også – nær sagt kontinuerlig – har en bevissthet om sine politiske og økonomiske interesser i bakhånd.

Når helgener er på seminar, tenker alle på de andre og ikke på seg selv. I Sandefjord var mange ulike grupper til stede og fremmet, som vanlig, sine egne interesser – pent innpakket i ideologisk glanspapir.

Noen aktuelle interesser

Litteratene ønsker en sterkere vektlegging av litteraturen innenfor Den kulturelle skolesekken: flere forfatterbesøk, mindre elevgrupper, flere litterære produksjoner, bedre organisering på skolene og bedre opplæring av litteraturformidlere.

De faglitterære forfatterne var ikke invitert, men de ville sikkert bedt om likestilling mellom fag- og skjønnlitteratur – altså et litteraturbegrep som ikke var begrenset til skjønnlitteratur.
Fortellerne begynner å gjøre seg gjeldende som ny yrkesgruppe i kultursektoren – og ønsker seg oppdrag både som fortellere og som kursholdere i fortellerkunst.

De som administrerer DKS, var bekymret for balansen mellom tilbud og etterspørsel. Totalt har Norge en stall på kanskje to hundre forfattere som fungerer godt i skolesammenheng og som er villige til å reise på turneer.

Det er ingen enkel oppgave å åpne diktets dører for en sleivete gjeng av tolv-trettenåringer. Dersom ordningen utvides, kan det fort bli forfattertørke. De skal jo også finne tid til å skrive, i kunstens opphøyde sfære, sånn inni mellom markedsføring og formidling.