P 148/06: Hvor lenge lever en gjennomsnittsbok?

Samlingsutvikling

Bokvalg dreier seg om valg av – eller kamp om – enkeltbøker. Her spiller lyst og last, skjønn og synsing en stor rolle.

Samlingsutvikling dreier seg ikke om enkelttitler, men om prinsippene for valg av bøker og medier. Hvilke typer litteratur skal kjøpes, tas inn og markedsføres? Hva skal magasineres, gis bort eller kasseres? Hvilke kriterier skal brukes for å standardisere beslutningene?

Alt må ikke veies på gullvekt. Prinsipper forenkler avgjørelser og kan spare inn en masse tid. Men de må være klare – for å spare.

Hvem bestemmer?

Norsk kultur er preget av likhet og medbestemmelse. Vi er fortsatt fjellbønder på flatmark. Bibliotekstrukturen trekker i samme retning. De fleste norske bibliotek er små enheter – der alle har samme faglige bakgrunn.

Kirker og sykehus er langt mer vertikale enn skoler og bibliotek. Kjerka styres av Presten – med mandat fra Gud. Sykehuset styres av Legen – med mandat fra Overlegen. Navnet forteller det meste. Sykepleiere, hjelpepleiere, sosionomer og portører kjenner sin plass.

Anerkjente regler

Men biblioteket har en flat faglig struktur – inntil bølgen av nye mastergradsstudenter får etablert seg. Bibliotekets verden er formet av “de treårige”. Ingen over – alle ved siden.

Nous sommes les grandes horisontales ….

Derfor må prinsippene for aksesjon og kassasjon arbeides fram av de involverte, slik at de godtas som legitime. I flate organisasjoner er det lett å snike seg rundt regler man misliker.
Hyllevarmerne

I Tåkeby bibliotek sto antakelig sju åttendedeler av samlingen på hylla i slutten av august. Ved å bruke hyllevarmerfunksjonen i Bibliofil trakk jeg ut 20 * 5 = 100 poster. I går foreslo jeg slankekur. I dag setter jeg opp fordelingen etter utgivelsesår:

Femårsintervaller

• 2001-2005: 17 poster
• 1996-2000: 11
• 1991-1995: 11
• 1986-1990: 9
• 1981-1985: 13

Tiårsintervaller

• 1980-89: 14
• 1970-79: 17
• 1960-69: 12
• inntil 1959: 15

Skisse til handlingsregel

Er det mulig for de likestilte norske bibliotekarer å akseptere en handlingsregel som ser slik ut:

Et folkebibliotek betjener (la oss si) ti tusen mennesker. Dersom en tittel i samlingen blir lånt ut mindre enn en gang i året, bør den overføres til en samling som betjener (la oss si) tjue ganger så mange mennesker.

Når etterspørselen i dette større området (nettverket, fylket, regionen) også synker under ett utlån i året, kan boka overføres til et nasjonalt magasin.

Hvis etterspørselen avtok på samme måte over hele landet, ville vi typisk få disse fasene:

1. Boka finnes i alle bibliotekfilaler (1000 eksemplarer) og lånes ut to-tre ganger hvert sted. Altså to-tre tusen ganger i året.
2. Utlånet synker gradvis – havner etter hvert under ett tusen pr. år.
3. Da kan seks hundre bind kasseres og resten “sparkes oppover”. Dette krever ikke nødvendigvis en fysisk, bare en virtuell omplassering.
4. Boka finnes nå i  tjue eksemplarer i tjue (fysiske eller virtuelle) “fellessamlinger”  og lånes ut derfra.
5. Etter hvert som boka blir eldre, fortsetter utlånet å synke. Antall eksemplarer (de 400) kan kuttes tilsvarende – for å gi plass for all den nye litteraturen som hele tida strømmer på ….
6. Når utlånet på landsbasis synker under tjue pr. år, kan ansvaret og et passende antall eksemplarer (10? 20?) lagres for godt i en nasjonal (fysisk eller virtuell) samling.

Ordningen forutsetter selvsagt at vi tenker og handler sømløst …

Bibliotekets ide er at alt skal kunne skaffes – men ikke ved at alle skal ha alt. Samlingsutvikling må også omfatte en rasjonell geografisk fordeling av den nasjonale bokstammen.

Ressurser

Kunsten å kaste

About these ads