SK 3/07: Faglige normer fra IFLA

Skal vi håpe eller frykte? Statistikken for 2005 viser at folkebibliotekene vandrer i motvind. Utlånet har begynt å falle. Tallene fra Danmark, Sverige og Finland tyder på at også besøkene kan snu. I Danmark sank besøkstallet pr. innbygger fra 5,3 til 5,1 - fra 2004 til 2005. I Sverige fra 8,1 til 7,6. I Finland fra 12,8 til 12,0.

Det som skjer på biblioteket avhenger av mange faktorer. Noen trekker i positiv og andre i negativ retning. Noen skyldes endringer ute i samfunnet - utenfor vår kontroll: internett, bokbransjeavtalen, mer høyere utdanning, flytting til byene. Andre kan bibliotekene selv påvirke:

• rekruttering av nye brukere gjennom utvikling av nye tjenester og bedre markedsføring av de vi allerede har;
• styrket faglig kompetanse gjennom individuelle utdanningsplaner, strategiske kurstilbud, flere mastergrader og mer målrettet forskning
• større politisk gjennomslag ved ideutvikling, allianser og nettverksbygging utenfor bibliotekenes egen andedam

Resultater og regelverk

Vår situasjon er hverken spesielt håpløs eller spesielt håpefull. Den er først og fremst åpen og usikker. Det hjelper ikke å samle troppene, stenge byporten,  skalke lukene, trekke hodet inn i skallet og rulle seg godt sammen som pinnsvin.

Noli me tangere ….

Skal bibliotekene bli politisk interessante, må de klare å vise til konkrete resultater og til godt begrunnede faglige normer.

Ønskelister og lystprinsipper passer best i den søte juletid. Januar er tida for statusrapporter og nøktern realisme. Det å stille krav og det å møte krav er to sider av samme sak. Januar har et Janus-ansikt.

Lettere gjort enn sagt

Mer relevant statistikk, solide empiriske analyser og velvalgte forskningsprosjekter kan gi oss data med politisk slagkraft. Men for å komme fram til sterke faglige normer (ikke statlige!), må vi støtte oss på IFLA og andre bibliotekfaglige organisasjoner.

Det er faktisk lettere gjort enn sagt. For seks år siden (2001) publiserte nemlig IFLA tredje utgave av sine retningslinjer for utvikling av folkebibliotek:

The Public Library Service: the IFLA/UNESCO Guidelines for Development. Prepared by a working group of the section of Public Libraries chaired by Philip Gill. ISBN 3-598-21827-3, 132p.

Dette er - synes jeg - et uvanlig klart, fornuftig, gjennomtenkt og velskrevet dokument. Det er oversatt til tretten språk, blant dem norsk. Den norske utgaven - i nynorsk språkdrakt - kan hentes gratis på nettet. De andre språkene er Arabic, Basque, Catalan, Czech, French, German, Hungarian, Italian, Russian, Spanish og Turkish .

På norsk heter boka:

Folkebibliotektenesta. IFLA/UNESCOs retningslinjer for utvikling. Skriven av ei arbeidsgruppe med Philip Gill som leiar, på vegner av the Section for Public Libraries.

I Folkebibliotektenesta går IFLA ganske langt når det gjelder å formulere konkrete faglige normer. Det finnes også gode eksempler på hva ulike land har gjort for å sikre kvalitet og relevans.

Boka sier mye om arealbehov - viktig i en tid med større satsing på SPACE - dvs. tjenester og tilbud inne på bibliotekets eget område. I kapitlet om staben blir det “tilrådd at 0,5-1 % av det samla bibliotekbudsjettet blir øyremerkt til opplæringsformål.” Avsnitt 6.10 om Leiingsverktøy sier mye bra om analyse av samfunnsbehov, om brukerundersøkelser og om prestasjons- og resultatmålinger.

Samlingsutvikling

Her har jeg, som et helt tilfeldig eksempel ; ), lyst til å trekke fram hva Gill og gruppen sier om samlingsutvikling. Det viktigste punktet er dette:

Som ei generell retningslinje bør ei etablert boksamling ha mellom 1,5 og 2,5 bok per innbyggjar. For ei vanleg boksamling i eit etablert bibliotek kan desse innkjøpsratane brukast:

• Befolkning under 25 000: 0,25 bøker per innbyggjar per år - 250 bøker per 1000 innbyggjarar per år
• Befolkning 25 000–50 000: 0,225 bøker per innbyggjar per år - 225 bøker per 1000 innbyggjarar per år
• Befolkning 50 000+ : 0,20 bøker per innbyggjar per år - 200 bøker per 1000 innbyggjarar per år

Kilde: Folkebibliotektenesta. IFLA/UNESCOs retningslinjer for utvikling. Oslo: ABM-utvikling, 2002. S. 73.

Dessuten har jeg klippet ut noen avsnitt som passer meg bra:

Retningslinjer for samlingsutvikling

Alle folkebiblioteksystem må ha skriftlege retningslinjer for korleis samlinga skal styrast, med tilslutning frå bibliotekstyret. Målet med retningslinjene er å sikre at samlinga blir halden ved like og utvikla på ein forsvarleg måte, og at det er tilgang på ressursar….

Retningslinjene bør byggje på bibliotekstandardar som er utvikla av bibliotekpersonalet, og bør vere i samsvar med behova og interessene i lokalsamfunnet, og reflektere mangfaldet i samfunnet. Retningslinjene må definere kva formål, ramme og innhald samlinga skal ha, og likeeins ilgangen til eksterne ressursar (s. 64).

Heller liten og god enn stor og dårlig

Samlingane utfyller tenestene og må ikkje reknast som eit mål i seg sjølv, viss ikkje det primære formålet er bevaring og konservering av ressursar for framtidige generasjonar. Store samlingar er ikkje synonymt med gode samlingar, særleg ikkje i den nye digitale verda.

Det er viktigare at samlinga fyller behova til lokalsamfunnet enn at ho er så stor som mogleg. Storleiken på samlinga blir bestemt av mange faktorar, til dømes
plass, økonomi, kor stort område biblioteket skal dekkje, avstanden til andre bibliotek, kva slags rolle samlingane har i regionen, tilgang til elektroniske ressursar, vurdering av lokale behov, innkjøps- og kasseringsomfang, og låneavtalar med andre bibliotek (s. 67)

… Ei mindre samling med høg kvalitet blir brukt meir enn ei stor samling der mange av bøkene er gamle, utslitne og utdaterte, for dei nyare titlane kan lett bli borte blant det eldre materialet. Dersom ein bruker utdatert referansemateriale, kan det òg føre til at brukaren får unøyaktig informasjon. …

Biblioteksamlinga er ein dynamisk ressurs. Ho må få jamn tilførsel av nytt materiale, og gammalt materiale må fjernast, dersom ho skal vere relevant for samfunnet og gi nokolunde riktig informasjon. Innkjøpsraten er viktigare enn storleiken på samlinga (s. 68)

Magasinsamarbeid

Det kan vere nødvendig å halde ved like ei samling av eldre og mindre brukte bøker i hyller som ikkje er direkte tilgjengelege for publikum. Den samlinga bør innehalde berre bøker som det kan bli bruk for no eller i framtida, og som ikkje kan bli erstatta eller funne i noko anna medium. Det kan omfatte spesielle emnesamlingar som blir brukte jamleg, men i avgrensa omfang, og skjønnlitteratur som ikkje lenger er å få.

Bøker som inneheld forelda informasjon eller som er i dårleg stand og kan erstattast, bør kasserast og ikkje stå i magasinet. Det er effektivt å ha ei magasinsamling i samarbeid med andre bibliotek. Det å halde ved like magasinsamlinga ør vere ei oppgåve som ein driv med jamleg. Sidan så mykje informasjon er tilgjengeleg på Internett og elektroniske databasar, blir det mindre nødvendig for folkebiblioteka å ha omfattande samlingar (s. 69).

Fra 1,5 til 2,5

Dei følgjande tilrådde standardane gjeld for boksamlingar. Desse føreslåtte standardane kan variere ut frå lokale og økonomiske forhold. Der ressursane er svært avgrensa, må ein sjå på standardane som målsetjingar, og utvikle kortsiktige og langsiktige strategiar for korleis ein kan kome på nivå med dei i framtida. Som ei generell retningslinje bør ei etablert boksamling ha mellom 1,5 og 2,5 bok per innbyggjar.

Ei samling på det lågaste servicenivået bør minimum ha 2500 øker. dei minste samlingane bør det vere om lag like store mengder av materiale for barn, skjønnlitteratur for vaksne og faglitteratur for vaksne. I større samlingar har prosentdelen av faglitteratur ein tendens til å auke.

Denne fordelinga kan elles variere i samsvar med behova i lokalsamfunnet g den rolla folkebiblioteket har. Ein bør syte for å ha relevante samlingar som dekkjer behova til ungdom (sjå IFLA guidelines for library ervices for young adults). På stader der biblioteket har ei viktig rolle i udanninga, bør samansetjinga av samlinga ta omsyn til det (s. 70).