SK 4/07: Potet 2.0 - eller hva jeg lærte av Korgdagene

Korg 2.0 er over, men 2.0-diskusjonen fortsetter. Verden forandrer seg, og vi med den. For et år siden var det bare noen spredte stemmer som sa at to-null var viktig. I løpet av 2006 har begrepet plassert seg høyt oppe på bibliotek-Norges dagsorden.

Det betyr slett ikke at den nye tankegangen har slått fullstendig igjennom. Men vi har passert første fase - der frosne svaler kvitret frustert i aprilregnet.

Fem faser

Teknologiske innovasjonsprosesser følger sin egen logikk. Dersom de har noe for seg - som poteten, åpne hyller og e-post - gjennomløper de gjerne fem faser:

1. noen ganske få engasjerte - et par prosent - begynner å fremme de nye teknikkene og praksisene. potetprester, Nyhuus, datafriker
2. ideene får støtte fra et et noe bredere sjikt av opinionsledere - typisk 10-15 % av miljøet
3. resten av de endringsorienterte (bare det er trygt …) følger etter - typisk 30-40 %
4. også de mer forsiktige aksepterer at poteten, de åpne hyllene og e-posten har kommet for å bli - typisk 30-40%
5. en mindre gruppe holder fast ved det gamle - og endrer kanskje aldri sin egen praksis - typisk 10-15 %

Everett Rogers

Jeg følger her den klassiske diffusjonsmodellen til Everett Rogers. Rogers beskrev de typiske personene i de fem fasene slik:

* innovators - venturesome, educated, multiple info sources, greater propensity to take risk
* early adopters - social leaders, popular, educated
* early majority - deliberate, many informal social contacts
* late majority - skeptical, traditional, lower socio-economic status
* laggards - neighbours and friends are main info sources, fear of debt

Det er selvsagt mange ideer som - til syvende og sist - ikke etablerer seg bredt og allment: rørpost (der brev blir sendt med trykkluft), de store zeppeliner (Hindenburg …), kunstige språk som Esperanto (og Volapük, Ido, Interlingua, …. .). De kom aldri ut over fase 1 eller 2.

Det betyr ikke at det er de gode ideene som vinner fram og de dårlige som kollapser. QWERTY-tastaturet - som jeg skriver på i dette øyeblikk - ble laget for å bremse skrivehastigheten. Og har ikke latt seg avskaffe

Eksperimenter er usikre

Men det er en del av spillet. Skal vi forbedre noe, må vi eksperimentere. Eksperimenter er usikre - per definisjon. Den som ikke prøver, vil aldri feile - og heller ikke bevege seg.

Modellen ovenfor beskriver innovasjoner som slår gjennom. Den er bredt anerkjent blant samfunnsvitere - men er selvsagt like omdiskutert som alle andre utbredte og generelle begrepsmodeller. Levende teorier er ikke statiske. De lever sitt liv i skiftende nettverk av faglige samtaler. Intet har en endelig fasit: slik er det! Basta!

Fra fase 1 til fase 2

Tilbake til 2.0-debatten. Bruker vi diffusjonsmodellen på det amerikanske bibliotekmiljøet, skjedde overgangen fra fase 1 til fase 2 ganske så raskt - fra sommeren 2005 til sommeren 2006, slik jeg ser det. På det politiske planet ble en meget skeptisk ALA-president erstattet av en leder som selv brukte blogg i valgkampen (det gjorde forøvrig begge kandidatene).

I Norge er mitt tips at overgangen skjer i år. Fjoråret var Det Store Bloggåret - men bare nede på grasrota (fase 1). Både sjefer og nestsjefer sitter på gjerdet.

Jeg tror 2007 blir Det Store 2.0-året. Nå havner hele kvistbunten av problemer, konflikter og muligheter knyttet til 2.0-begrepet på ledernes bord. De tunge aktørene merker at bakken beveger seg. Spørsmål knyttet til katalogenes - og ikke minst samkatalogenes - framtid tårner seg opp.

Bergensmiljøet

ABM-utvikling har i praksis støttet innovatørene i flere år. Entreprenørene i Bergensmiljøet har bidratt sterkt. Kombinasjonen av det sosiale og det digitale er bevegelsens adelsmerke.

I bibliotekutredningens siste fase (vil jeg tro) smatt en liten 2.0-svale inn i teksten. To sider - ikke noe radikalt - men et varsel om sol og sommer. Selv om scenarieekspertene fra ECON hadde oversett hele 2.0-fenomenet.

Mye av utviklingen på bibliotekfeltet er teknologidrevet - og du må gå dypt inn i fagdebatten - spesielt i USA - for å fange opp det som skjer. Er min tolkning av ECON-episoden.

Generelle modeller for samfunnsutviklingen er nyttige - og savnes ofte i bibliotekmiljøet. Men de kan ikke erstatte den dype, erfaringsbaserte, reflekterte fagkunnskap som garvede bibliotekarer - av typen Knut Hegna og Trine Kolderup Flaten - sitter på. For å nevne to blant mange.

En av tjue på konferanse

For meg ble fjorårets bloggutvikling - en dobling fra 30 til 60! - vakkert rundet av med konferansen Sosial og digital 2.0 i Bergen. Den hadde allerede et litt mer etablert preg enn den første dristige flyveturen høsten 2004.

Korg 2.0 i Oslo bekreftet overgangen fra første til andre fase. Pågangen etter plasser var enorm. Omtrent fem prosent av landets samlede “bibliotekbefolkning” var til stede - og vi kunne vært atskillig flere dersom vi hadde hatt plass.

Ord og handling

Ord og handling hører sammen. Pretty is as pretty does. Skal du preke poteter om søndagen, må du spise poteter resten av uka.

Her møter innovatørene ofte et problem. De har sine hjemmesnekrede løsninger. De ser potensialene i den nye teknologien. Men ofte kan de ikke vise dem fram i fullt ferdig form.

De mer skeptiske kan alltid si - her er det mye som mangler. - Vi støtter selvsagt utvikling, men dette er alt for usikkert. Kom tilbake når alle problemer er løs …
Bred skepsis til det som er nytt, er en trygg og komfortabel posisjon. Skeptikere krever fakta på bordet. De vil ikke begeistres. De vil beveges - ved at andre dytter og drar.

Men det er forskjell på fagmiljøer. Noen profesjoner aksepterer usikkerhet. “Tilbake til tegnebrettet!”, sier ingeniørene. Og informatikerne er en slags ingeniører.

Bibliotekarene er kjent for å være noe mer trygghetssøkende. De liker uttrykk som “emnehierarki”, “autoritetsregister” og “kontrollert vokabular”.

Forsiktighet preger deres habitus. Det er sikkert derfor de hater å kaste bøker - selv om faget sier at de skal. Trygghet framfor faglighet, kunne man nesten si.

Et nytt praktisk nivå

Korgdagene 2007 unngikk dette problemet. Utviklingen er nå kommet langt nok til at overbevisende løsninger og prototyper kan vises fram. Vi snakket høyt og lenge om potetens velsignelser, portretterte en serie profilerte potetretter fra Sverige, Danmark og Norge - og gaflet i oss poteter underveis.

Konferansetekstene (Powerpoint, nettsider, bilder, videosnutter) ble vist på to parallelle storskjermer i samme (brede) auditorium. Hele konferansen ble simultanoverført - streamet - til et klasserom der studenter som ikke fikk plass i auditoriet, kunne følge med på storskjerm. Skjermen viste samme tekst som i det store auditoriet - og foredragsholderen ble vist på video (med lyd) i et eget lite vindu på skjermen.

Gerd Berget (arrangementskomiteen) styrte kamera - og hadde fått instruksjoner fra høgskolens AV-folk, som også syntes dette var spennende. Streamingen fungerte bra, var tilbakemeldingen. Det var også mulig å følge med på kontor-PC.

Sesjonene ble løpende blogget - ved Plinius - og dessuten ble presentasjonstekstene lagt ut på konferansens nettsted samme dag. Dette er 2.0 i praksis - spredning, deling, tilbakemelding, gjenbruk. Jeg ser mange detaljer vi kan forbedre. Men konseptet og arbeidsmåten holder mål.

Doxa og habitus

Bourdieus begreper passer godt på det som skjer. En ny habitus - altså en ny måte å gjøre ting på - er på vei inn. Konkret gjelder det hvordan vi arrangerer faglige konferanser - slik at de når flest mulig.

Handling og ord hører sammen. En ny doxa - altså en ny måte å snakke om ting på - er også på vei inn. Ingen snakket om universell bibliografisk kontroll. Hvem vil telle dråpene i Niagarafossen? Men uttrykk som siloer, folksonomier, “å være der brukeren er” og - huttetu - “good enough is perfect“, svirret gjennom lufta.

Fase 2 er godt i gang.

Ressurser

• AnthroBase. Bourdieu, Pierre.

For de som erinteressert i faglige publiseringsformer, er selve prosjektet AnthroBase interessant - og det står nordiske antropologer bak. I samme slengen minner jeg om at Thomas Hylland-Eriksen i lang tid har lagt ut det meste av det han skriver på det åpne nettet.

Han har sikkert tapt hundretusener av kroner i forfatterhonorarer på den måten - kanskje - jeg vet ikke riktig - han har jo blitt bedre kjent - og kjente folk - som faktisk har noe å si - får flere oppdrag og høyere honorarer.

Huff, dette var vanskelig.

Ideas want to be free …