SK 7/07: Identitet og profesjon

“Finnes det en bibliotekaridentitet?”, spør Kari Frodesen. Det er både et legitimt og et nærgående spørsmål.

“Bibliotekar” er i hvert fall en yrkesbetegnelse. Når vi snakker om bibliotekarer i dag, tenker vi først og fremst på et eget yrke innenfor det sen- og postindustrielle samfunn. Gjennom nittenhundretallet har dette yrket i økende grad blitt definert og organisert som en profesjon.

I de fleste land har bibliotekarprofesjonen en dobbelt forankring. Dels er den knyttet til en særegen sosial institusjon - biblioteket, og dels er den knyttet til en særegen teknisk ekspertise - design og drift av systemer for gjenfinning av dokumenter. I likhet med lærere og prester preges de både av en institusjon (skole, kirke) og et fag (pedagogikk, teologi).

I tillegg skiller jo bibliotektypene seg fra hverandre: brede kulturformidlende folkebibliotek mot smalere, instrumentelle fagbibliotek.

Teknisk og sosial

Det har lenge vært en viss spenning mellom den institusjonelle og den fagspesifikke forankringen. I de store bibliotekene gikk det et skille mellom indre og ytre tjenester - som ofte falt sammen med et skille mellom en mer teknisk og en mer sosial habitus (Wikipedia) blant de ansatte.

… habitus is an old philosophical notion, originating in the thought of Aristotle and of the medieval Scholastics, that was retrieved and reworked after the 1960s by sociologist Pierre Bourdieu to forge a dispositional theory of action suited to reintroducing the inventive capacity of agents within structuralist anthropology .

Slagordet “brukeren i sentrum” kan beskrive publikumsbibliotekarens selvforståelse. I Norge og andre land med sterke folkebibliotek er det den utadrettede, sosiale bibliotekaren som har dominert profesjonens ideologiske diskurs. Dette gjelder framfor alt USA, som fortsatt er fagets dynamiske sentrum.

Det sosiale bibliotekarbegrepet står sterkest i folkebibliotekene - der det henger tett sammen med ideer knyttet til folkeopplysning og sosial velferd. Når dette elementet rendyrkes, blir bibliotekaren et kall og biblioteket en sosial bevegelse.

De “innadvendte”, tekniske bibliotekarene - som vi kanskje kunne kalle dokumentalister - har ingen tilsvarende ideologisk fane. De representerer en helt normal teknisk profesjon - nyttig og anerkjent, men ganske så bortgjemt og uforståelig for den jevne mann og kvinne. Det finnes hundrevis av slike profesjoner i det senmoderne samfunn - glasiologoer og reseptarer, dispasjører og aktuarer, landmålere, ergoterapeuter og arkivarer.

Samliv og bruddflater

Motsetningen mellom en smalere teknisk og en bredere sosial forståelse av et fagområde er velkjent fra fag som psykologi, pedagogikk og geografi. Det er nok å nevne stikkord som atferdsteori, humanistisk psykologi, sosialpedagogikk, fysisk geografi og samfunnsgeografi.

Noen ganger har de faglige konfliktene vært så skarpe at de har ført til formelle brudd mellom partene. Andre ganger har skolene fortsatt å dele hus, men ikke bord og seng. I beste fall har motsetningene gjennomløpt Hegels tre stadier: tese - antitese - syntese. Både psykologi og geografi er i dag langt mer eklektiske enn de var på sekstitallet.

Nye livsbetingelser

Det som gjør bibliotekprofesjonen sosiologisk interessant, er at yrkets materielle forutsetninger er i dyp endring. Biblioteket er en tekstinstitusjon og bibliotekar er et tekstlig yrke. Overgangen fra hovedsaklig papirbasert til hovedsaklig digital tekstproduksjon, forandrer våre livsbetingelser.

Ved en spørreundersøkelse kan vi sikkert finne ut omtrent hvordan dagens norske bibliotekarer oppfatter seg selv og sitt yrke. Men et slikt øyeblikksbilde vil ikke fange bevgelsen.

Sosiale identiteter forandrer seg riktignok langsomt. Men den digitale revolusjonen griper så dypt inn i fagets forutsetninger at nye normer, roller og arbeidsformer nærmest tvinger seg på.

Harmonisering

Det å dokumentere dyp endring krever ofte et tolkende arbeid. Selv om de faktiske endringene - sett med sosiologens eller historikerens øyne - er store, vil deltakerne (bibliotekarene) ofte poengtere harmonien mellom det gamle og det nye. “Egentlig” er faget det samme som det alltid har vært. Plus ca change, plus c’est la meme chose.

Denne harmoniseringen i ettertid er en velkjent kollektiv prosess. Når det gjelder faglige identiteter, foretrekker vi fortellinger om kontinuitet framfor fortellinger om kamper, brudd og oppbrudd. Da virker verden tryggere.

Det ligger i det jeg har skrevet, at jeg først og fremst er opptatt av hvordan identiteter oppstår, utvikler og forandrer seg. Selve grunnlaget for faglige eller profesjonelle identiteter ligger i arbeidsdelingen. Der det ikke finnes stillinger og utdanninger beregnet på bibliotekarer, har det liten hensikt å gå rundt og “være bibliotekar” i sitt indre.

Imagined communities

I et historisk perspektiv er fag og profesjoner konstruerte størrelser (sosiale artefakter). Bibliotekaryrket er reelt nok - men det er jo ikke en naturgitt entitet. På samme måte som nasjoner kan profesjoner betraktes som kollektive fortellinger eller “imagined communities” (Benedict Anderson).

Profesjonene har det samme behov for skapelsesmyter og heroiske gründere. Romerne dyrket Romulus og Remus. Legene sverger den hippokratiske ed. Sykepleierne har sin “Lady with the Lamp”. Og bibliotekarene - de preges fortsatt av den visjonære entreprenør Melvil Dewey.

Han var ingen stor diplomat - men stampet både sitt desimale system, en skikkelig bibliotekutdanning og verdens første bibliotektidsskrift opp av jorda. Jeg fristes til å si: dette var bare mulig i USAs mest ekspansive fase - på slutten av 1800-tallet ….

Identitet og arbeid

Bibliotekarene utformer sine identiteter gjennom valg av studium, gjennom formell og uformell sosialisering under studiet, og gjennom sitt eget virke i praksisfeltet. Men de kan jo ikke designe jobbene eller studiet etter sitt eget hode. De må forholde seg til kulturen og forventningene ute i miljøet.

For å forstå identitetene, må vi starte med det konkrete arbeidet - og dets organisering - i praksisfeltet. Både utdanningene i Oslo og Tromsø, og den uformelle sosialiseringen under studiet, er preget av særtrekkene i det norske biblioteklandskapet.

Det norske miljøet har få store - og mange hundre små bibliotek. Derfor har vi mange hundre selvstendige biblioteksjefer som ikke har anledning til å spesialisere seg, og som setter stor pris på sin autonome stilling. Bibliotek-Norge er et land av uavhengige “småsjefer” - slik det rurale Frankrike er et land av uavhengige småbønder.

Kjønnssegregeringen er sterk. Bibliotekar er en kjønnet profesjon. Åtti prosent er kvinner. Kvinnekulturens rolle trekkes sjelden inn i profesjonsanalysene. Men kvinners omgangsformer og væremåter - våger jeg å si - setter sitt sterke preg på bibliotekenes kultur og selvforståelse.

Allmennpraktiserende biblioteksjefer

Både Oslo og Tromsø har studieopplegg som passer særs godt for allmennpraktiserende biblioteksjefer - mens de som måtte ønske en rendyrket teknisk tilnærming har magrere kår. Drømmen om den brede - og frykten for den smale - bibliotekar er fortsatt sterk.

Bachelorutdanningen i Oslo underviser selvsagt i tekniske bibliotekfag og IKT, men har - i mine øyne - beholdt vektleggingen av den brede, folkekjære publikumsbibliotekaren.

Den gamle videreutdanningen i Informasjonskunnskap og EDB representerte en langt mer teknisk og dataorientert forståelse av faget og profesjonen. Hvordan den nye, asterutdanningen - med spesialiseringer i korg, samfunn og litteratur - håndterer identitetsarbeidet, vet jeg for lite om.

Utdanningen i Tromsø

Faglig sett har utdanningen i Tromsø likevel en helt annen platform - nemlig dokumentasjonsvitenskapen. Selv om navnet likner, har “dokvit” lite å gjøre med en dokumentalistisk forståelse. Dokumentasjonsvitenskapen, som er inspirert av historisk metode (kildekritikk), dreier seg om dokumentet som kunnskapskilde.

De klassiske bibliotekarer setter boka i sentrum. Dokviterne likestiller alle typer dokumenter - inkludert fysiske gjenstander. Bibliotekarene konsentrerer seg om å beskrive boka som frittstånde objekt. Dokviterne legger like mye vekt på de materielle og sosiale produksjonsprosesser som fører fram til det aktuelle dokumentet.

Men det nye perspektivet har i liten grad preget bibliotekmiljøet som helhet. Tromsø har et langt mindre fagmiljø enn Oslo. Skal dokumentasjonsvitenskapen bli noe mer enn et personlig prosjekt, må fakultetet bygge opp en lærerstab som identifiserer seg med denne tilnærmingen. De akademiske reglene for ansettelser gjør det imidlertid svært vanskelig å kreve en bestemt faglig orientering.

Tre identiteter

Kari har invitert til en faglig debatt rundt de bibliotekariske identiteter - og har selv antydet tre idealtyper: referansebibliotekaren, kulturformidleren og teknologen.

Jeg ser profesjonsidentitetene i lys av arbeidsdelingen - og arbeidsdelingen i lys av produksjonsforholdene. De profesjonelle identiteter er først og fremst sosiale konstruksjoner knyttet til bestemte posisjoner i arbeidslivet.

Gjenfinning i store samlinger

Det materielle grunnlaget for bibliotekaryrket som en teknisk profesjon er forankret i det moderne samfunnets behov for gjenfinning i store dokumentsamlinger. Bibliotekfagets kjerne - det som skiller det fra andre fagomrråder - er fortsatt det bibliotekarene kaller kunnskapsorganisering. Men vi kunne like gjerne kalt det dokumentlogistikk.

Derfor vil jeg spisse begrepet referansebibliotekar ved å bruke betegnelser som systembibliotekar eller dokumentalist. De gamle systemene var papirbaserte, mens de nye er digitale. I den digitale verden forsvinner selvsagt skillet mellom unike og mangfoldiggjorte dokumenter (arkiv og bibliotek). Men først og fremst blir alle former for dokumentasjon likestilt.

Tyra Mannsverk: Bibliotekmiljøet er alt for innadvendt og sektororientert. Bibliotekarene går nok inn i det digitale feltet. Men de har fortsatt kortkatalogen og samlingene inne i hodet.

I det digitale feltet generaliseres bibliotekvitenskapen til dokumentasjonsvitenskap. Vi håndterer digitale kunnskapsobjekter - uansett opprinnelse. Tilrettelegging for gjenfinning smelter sammen med informasjonsarkitektur: design av gode grensesnitt. Dokumentlogistikken blir dokumentinformatikk.

Fra papir- til datateknologi

De digitale systembibliotekarene kan gjerne kalles teknologer - men ikke i motsetning til de “gamle” dokumentalistene. Skillet går ikke mellom teknologi og kultur, men mellom papirteknologi og datateknologi.

Ved siden av de systemorienterte bibliotekarene - uansett hva de nå velger å kalle seg - ser det ut til å vokse fram ulike typer publikums- (eller formidlingsorienterte) bibliotekarer. Typologien og identitetene følger målgruppene: uformalisert kultur- og kunnskapsformidling i folkebibliotek, pedagogisk formidling i skolemiljø og høyere utdanning, produkjonsrettet formidling i arbeislivet forøvrig.

Folkebibliotekets funksjonelle ubestemthet (”amøben i kvadratet”) åpner også for andre sosiale oppgaver: lokalpolitisk debattforum, fritidssentrum for barn og ungdom, informasjonskontor for offentlige tjenester, integrasjonsarena for innvandrere og langtidsledige, verksted for velferdsaktivister - og hva vi ellers kan finne på.

Men jeg tror det er avgjørende for bibliotekarenes framtidige status at formidlerne ikke løsriver seg fra systemene. Det er systemekspertisen som skiller bibliotekarene fra det store gross av sosio-pedagogisk-kulturelle yrker og profesjoner.

I overgangen fra papir til data er det denne ekspertisen - og denne identitetskomponenten - som er truet. Den formidlende bibliotekar bør ha systemene i ryggen - og helst også i ryggraden.

Ressurser

• Forskning i farta. Praksisnære artikler i Dansk biblioteksforskning
• Katalogfetisjisme. Foredrag på Digital & sosial 2.0
• Hvilket marked utdanner vi til?. Reportasje fra møte om bibliotekutdanning
• Bibliotekar 2.0
• Lastet med kunnskap
• Lena Olsson (1995). Det datoriserade biblioteket : maskindrömmar på 70-talet. Linköping : Linköpings universitet. Olssons doktoravhandling er en dyptpløyende studie av drakampen mellom bibliotekariske skoler.

Vedlegg

Bourdieu’s methodology, if imperfect in some theory aspects, and the structuration theory of Anthony Giddens are two important contemporary efforts to advance social research methods which reconcile the division of subjectivity and objectivity which plagues the social sciences.

Wikipedia. Habitus

The most notable aspect of Bourdieu’s theory is the development of methodologies, combining both theory and empirical data, that attempt to dissolve some of the most troublesome antagonisms in theory and research, trying to reconcile such difficulties as how to understand the subject within objective structures (in the process, trying to reconcile structure and agency).

Wikipedia. Pierre Bourdieu.

The doxa is that sum of social beliefs or practices which are seen as normative, as going unsaid, as being outside the framework of challenge and criticism.

Pierre Bourdieu. On male domination