SK 8/07: Adresserbare tekster

Bibliotekets brukere bryter opp fra sine gamle bosteder. De flytter sine aktiviteter fra papir til digitale medier. En stor og stille folkevandring er på gang.

Det betyr at brukerne får nye vaner, stiller nye krav og kommer med nye forventninger til biblioteket. Ett av disse kravene avspeiler hypertekstens grunnleggende logikk. Det er kravet til adresserbarhet.

Kilder på papir

Nesten all faglig tekstproduksjon, fra skoleoppgaver om Islams fem søyler til akademisk forskning om World of Warfare, bygger på gjenbruk av tekster. I moderne samfunn skal man som hovedregel angi hvilke kilder man har brukt.

I antikken var kildehenvisninger unntaket heller enn regelen. De greske og romerske historikere tok lange avsnitt fra sine forløpere uten å nevne deres navn. I dag legger vi langt større vekt på å skille mellom forfatternes personlige og forgjengernes kollektive bidrag. Hensikten er dobbelt:

• vi vil ha mulighet for å “gå til kildene” for å sjekke deres troverdighet og relevans
• vi vil ha mulighet til å vurdere forfatterens originalitet

I papirets verden ble det, gjennom århundrer, utviklet omfattende regelverk og teknikker for å gjøre kildene identifiserbare. Bibliografiske beskrivelser gjør det mulig å identifisere de enkelte bøker (utgaver) og artikler. Men det må også være mulig å finne bestemte avsnitt i teksten - uten å bla gjennom en hel bok eller et helt livsverk.

Tekstnavigasjon

Alle tekster som skal gjenbrukes, må være gjenfinnbare. Kanoniske forfattere - Herodot, Aristoteles, Vergil - ble derfor utstyrt med koder som gjorde det mulig å navigere innenfor det enkelte verk. Dette forutsatte åpenbart at teksten hadde fått en noenlunde stabil form.

Filologene i det hellenistiske Alexandria spilte en sentral rolle i standardiseringen av den greske kulturarven. Men for folk flest er inndelingen av de bibelske tekster i kapitler og vers antagelig det mest kjente eksempelet.

Juleevangeliet åpner med ordene: - Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. For å finne denne setningen i teksten trenger vi koordinatene - som er Luk 2,1 - altså evangeliet etter Lukas, kapittel 2, første vers.

Koranen har samme type inndeling i suraer og vers.

Kilder på nett

WWW forenkler denne prosessen. Den naturlige arbeidsformen på nettet er

• å søke etter relevant stoff med Google - eller mer spesialiserte fulltekstindekser av typen Google Scholar
• å studere de delene av stoffet som er relevante for ditt formål
• å legge inn lenker til det du vil bruke som kilder for din egen tekst

På papir må vi kombinere bibliografisk informasjon med sidetall (eller egne koder) for å identifisere kildene. Deretter må de oppsøkes gjennom bibliotekene. Nettet tillater direkte lenking. Det gjør arbeidsprosessen vesentlig raskere for både forfatteren og leseren - som selv er en potensiell forfatter.

Teknologien inviterer til produksjon og bruk av adresserbare tekster - lette å finne og lette å lenke til. I 2007 befinner bibliotekene - og hele tekstbransjen - seg midt i overgangen fra et papirbasert til et digitalt basert arbeidsmiljø. De to store oppgavene i denne fasen er å få til

• overføring av alle etterspurte tekster fra papir til data
  
• enkel tilgang til alle etterspurte digitale tekster

Digitalisering

De fleste forskningstidsskrifter finnes allerede i digital form. Hos forlagene eksisterer alle nye bøker som digitale filer. Studenter og skoleelever skriver sine oppgaver digitalt. Det er bare den retrospektive digitaliseringen som lager bølger.

Tom Wilsons rapport fra Third Nordic Conference on Scholarly Communication, Lund, 24-25 April, 2006 oppsummerer status.

Google har imidlertid klart å alliere seg med noen av de fremste fagbibliotekene i USA - og det ser nå ut til at de europeiske nasjonalbibliotekene er mer innstilt på et samarbeid enn å kjøre sitt eget løp. De var vant til å arbeide langsomt - og undervurderte dynamikken i det ytre miljøet.

Brukerne ser det nye mediets muligheter - og Google følger brukerne som en skygge. I så fall vil det vesentlige av verdens bokbestand bli digitalisert i løpet av et tiår - og til en meget rimelig penge.

Les den spennende artikkelen til Anders Ericson. Digitale bøker: Google slår ut Nasjonalbiblioteket og EU

Tilgang

Tilgangsspørsmålet er mer komplisert. WWW forandrer hele samspillet mellom forlag og forfattere, på den ene siden, og lesere og brukere, på den andre. Problemet ligger i forretningsmodellen. De store FoU-forlagene lisensierer tilgang til fagtidsskrifter. Artiklene ligger på nettet og er i og for seg adresserbare. Men de som ikke har betalt, møteren betalingsvegg når de klikker på lenken.

Samtidig blir en økende del av forskningspublikasjonene gjort fritt tilgjengelige for alle. Det ser ut til at de fritt tilgjengelige artiklene blir hyppigere brukt (surprise! surprise!).

For forfattere som er vant til arbeidsformene på den åpne webben, oppleves kjøpstvangen som en kjedelig, praktisk barriere. Dersom jeg har et valg, vil jeg selvsagt velge en gratis tilgjengelig framfor en prisbelagt kilde. Det er rett og slett god service for mine lesere.

For å ivareta, fornye og holde kulturarven ved like må den hele tiden tas tak i og ristes i, noen må hele tiden forholde seg til den og gjøre den aktuell. Men det skjer ikke når en driver og pakker ting bort og skal ha den sentrale kontrollen over formidlingen hele tiden, sier [Jon] Hoem.

Kilde: Vox Publica. Vil slippe folket løs på de levende bildene

Slipp tekstene fri

Mange tenker slik. Universiteter, fagfolk og bibliotek verden over kjemper nå mot en videreføring av papirets historiske ordninger i en digital verden. Hele det vitenskapelig publiseringssystemet dreier seg langsomt fra proprietære til åpne kanaler.

Når bokmassen digitaliseres, blir problemstillingen den samme. Det brukerne først og fremst ønsker, er å lese og lenke til relevante avsnitt (bilder, diagrammer, tabeller, …) i de digitaliserte tekstene. Hvis vi må betale eller gå gjennom en mangfoldighet av innlogginger for å få til dette, blir vi grundig demotivert.

Vi har vent oss til åpne landskap med vide horisonter. Normalt kan vi arbeide raskt og utvunget, med verktøy som er lagt til rette for våre formål. Dersom vi møter stengsler som skal ivareta leverandørenes økonomiske interesser, men som bremser flyten i vårt produktive arbeid, går vi heller utenom.

Mediets frie natur

En del forlag og forfattere tror de skal tjene mye penger på nettet. Jeg tror de mangler forståelse for mediets natur. Det finnes noen få nisjemarkeder - av kommersielle aktører - som er villige til å bruke penger på eksklusiv informasjon. Men det brede publikum vil ikke betale for adgang til vanlige tekster - når det finnes så mye, av tilstrekkelig bra kvalitet, som er gratis.

Avisene har ikke klart det. Britannica har ikke klart det - mens bruken av Wikipedia eksploderer.

Tilgjengeliggjøring kan utløse engasjement og innsats fra interesserte brukere, fremholder han. Et eksempel er Riksarkivets erfaringer med frivilliges innsats i Digitalarkivet. Mange er villige til å bidra hvis de vet at det ikke er noen i den andre enden som skal tjene penger på det, mener han.

Nettets store verdi ligger i synliggjøringen og spredningen av det som ellers forblir i det skjulte. Tekstproduksjonen ruller som årvisse flodbølger over det norske kulturlandskapet.

Bøker er ferskvare - to år i bokhandelen - over og Mamm-ut. Legges de åpent på nettet, har de i hvert fall mulighet for et forlenget liv.

Det er som vanlig brukerne som bestemmer. Tekstforvalterne kan sette sine priser så høyt de vil - men de kan ikke tvinge folk til å kjøpe. Nettet krever andre forretningsmodeller.

Glemte forfattere som løftes fram av engasjerte lesere på nettet, kan også håpe på en lønn på jorda: friske foredragsturneer, intime intervjuer, og stigende salg av neste bok. Google er gratis - men går så det griner.

Ressurser

• Anders Ericson. Digitale bøker: Google slår ut Nasjonalbiblioteket og EU
• Vil slippe folket løs på de levende bildene
• Mer lesing på nett enn på papir
• Nye medier i stadig vekst
• Tusen millioner nettbrukere
• Avisenes langsomme fall
• Tretti prosent mer lesing på 6 år