SK 11/07: Bibliotekfag på universitetet?

Norge dreier fra industri- til kunnskapssamfunn. Bibliotekarene strever mer enn vanlig med å finne sin rettmessige plass - for ikke å si fotfeste - i det nye fellesskapet.

Hva blir det digitale forholdet mellom profesjon, institusjon og fag? Er profesjonen profesjonell? Har institusjonen en framtid? Skal bibliotekfaget regnes som et humanistisk, et samfunnsvitenskapelig, et teknologisk eller et problemrettet område?

Har det en samlende kjerne? Eller danser vi faglig rock’n roll på et løselig sammentråklet lappeteppe av likestilte disipliner?

Hvor hører faget hjemme?

Bør bibliotekkunnskapen utvikles som en akademisk vitenskap på universitetsnivå - eller i et nettverk av reflekterende praktikere (a la Donald Schön: The reflective practitioner)? Hva bør faget hete og hvorfor det?

Debattene har vært mange og lange - spesielt i USA - og er slett ikke avsluttet. Men den raske spredningen av digitale medier og arbeidsformer har begynt å forandre debattens karakter.

Argumenter som er forankret i papirets tenkemåte mister mye av sin slagkraft. Framveksten av digitale yrker som nettredaktør, informasjonsarkitekt og e-læringsdesigner betyr at bibliotekutdanningene og bibliotekarforeningene må ta stilling til fagets grenser.

Skal de hyggelige informasjonsarkitektene tas inn i varmen, skyves ut i kulda, eller sveve rundt bibliotekfeltet - halvt innenfor og halvt utenfor - i en begrepsmessig morgentåke?

Kunnskap og produksjon

Da jeg begynte som lærer i Dælenenggata - altså på Statens bibliotekhøgsskole - i 1992, sa en av mine nye kolleger: bibliotekfag er alt det du trenger å kunne for å drive et bibliotek. Jeg kom fra forskningsverdenen og steilet i mitt indre. Fra Akademia var jeg vant til langt mer prinsippielle måter å definere fagområder på. En bestemt institusjons konkrete behov kunne da ikke bestemme fagets grenser?

Men hun hadde i og for seg rett. Det min kollega sa, var i grunnen det samme som Gibbons (1994) og hans kolleger sier i den omdiskuterte boka The New Production of Knowledge. The Dynamics of Science and Research in Contemporary Societies. Kunnskapen har to ulike produksjonsmåter - den akademisk-vitenskapelige (modus 1) og den praktisk-problemløsende (modus 2).

De moderne vitenskaper har for lengst bevist at teoretiske innsikter kan omsettes til produktiv praksis. Vitenskap er både kunnskap og produksjonskraft. Men vi ser av vitenskapenes historie at fagene har blitt sterke ved å trekke seg tilbake fra praksisfeltet. Dagens universitetsmodell ble utviklet på 1800-tallet - med Tyskland som modell (Humboldt-universitetet).

Egenverdi og innovasjon

Akademia ble et sted der forskning, teoriutvikling og faglige diskusjoner kunne foregå uten et stadig mas om praktiske resultater og økonomisk gevinst. Men den rene vitenskap - med tilhørende undervisnings- og forskningsfrihet - hadde et tvetydig grunnlag. Noen vektla kunnskapens egenverdi. Andre hadde de praktiske anvendelsene i bakhodet. På sikt ville forskningens frihet lede til mer innovasjon enn en kortsiktig satsing på resultater.

Denne dobbeltheten varer ved. Men etter hvert som økonomien blir mer avhengig av ny kunnskap, veier også innovasjonsargumentet tyngre. Matematikken fortjener nok meditativ fordypelse. Men Norges satsing på matematikk er praktisk: den skal gi landet flere ingeniører og bedre konkurranseevne.

Når vi tenker vitenskap, starter vi imidlertid med den akademiske forskningen og avslutter med de praktiske anvendelsene. Teoriene og metodene går forut for den sosiale praksis. Det er denne formen for kunnskapsproduksjon Gibbons betegner som Modus 1.

Praksis forut

Den akademiske modellen for kunnskapsproduksjon - sier mange praksisteoretikere - egner seg ikke for profesjonsfagene. I praksisnære fagområder som bibliotekfag må praksis gå forut for teorien. Det som binder fagfeltet sammen, er ikke - som i de klassiske vitenskaper - fagets begreper, teorier og modeller, men de beste og mest anerkjente måtene å drive bibliotekfaglig virksomhet på.

Da kan vi faktisk si at bibliotekenes og bibliotekarenes løpende praksis konstituerer (utgjør) selve fagets kjerne. Bibliotekarisk forskning og kunnskapsteoretiske modeller som ikke blir tatt i bruk, kan være utmerket vitenskap. Men hvis resultatene ikke har et meningsfullt forhold til bibliotekarenes faglige praksis, bringer de ikke bibliotekfeltet framover.

I våre senmoderne samfunn foregår det systematisk kunnskapsbygging innenfor mange profesjoner. Denne kunnskapsproduksjonen bør organiseres i et tett og forplik(tende samspill med praksisfeltet. Det er dette Gibbons kaller Modus 2 (Wikipedia). Hvis ikke, blir den fort steril - altså livsfjern og “akademisk” i negativ forstand.

Handling som målsetting

Det betyr at profesjonsvitenskapene bør satse på en annen sosial og kognitiv struktur enn de akademiske vitenskaper. Det akademiske arbeidet er fullført når publikasjonen ligger på bordet og de bibliografiske data er registrert i Frida eller Forskdok. Da kan forskeren ta en pust i bakken før hun søker om penger til neste prosjekt. Men profesjonsforskeren er knapt kommet halvveis. Det profesjonsrettede kunnskapsarbeidet er ikke fullført før

1. de nye innsiktene er formulert som handlingsregler - eller nedfelt i prototyper
2. disse reglene eller produktene faktisk er tatt i bruk i ledende operative miljøer

Kunnskap er byggverk. Normalvitenskapen (i Kuhns terminologi - se Wikipedia) gjør framskritt når begreper, teorier, metoder og data bygger på hverandre. Da vokser huset i høyden.

Profesjonsvitenskapen gjør framskritt når begreper, teorier, metoder og data manifesterer seg i en forbedret praksis. Da er det faget og ikke bare individene som lærer.

A learning system… must be one in which dynamic conservatism operates at such a level and in such a way as to permit change of state without intolerable threat to the essential functions the system fulfils for the self.

Our systems need to maintain their identity, and their ability to support the self-identity of those who belong to them, but they must at the same time be capable of transforming themselves. (Schon 1973: 57). Kilde

Jeg tror dette kan være gyldig for alle profesjonsfag, men nøyer meg med å nevne bibliotekfaget. I Norge som i andre land står bibliotekarene midt oppe i en akademiseringsprosess. Den er nødvendig, uunngåelig og samtidig risikabel.

Akademiske målestokker

Det klassiske universitetet har en voldsom tiltrekningskraft. Den akademiske forståelsen av kunnskap gjennomsyrer offentligheten. Det er vanskelig å diskutere alternative former så lenge Akademia hevder å besitte kriteriene for god og dårlig kunnskap.

Men “vi som tenker annerledes” begynner å få drahjelp. Den første utgaven av boka til Gibbons kom for tretten år siden. I mellomtida har digitale former for kunnskapsproduksjon begynt å etablere seg i mange miljøer. Vi befinner oss åpenbart i en tidlig fase av denne prosessen. Men signalene er umiskjennelige.

Tidsskriftet The Economist (3. mars, s. 69) beskriver endringen slik: “Technology firms have left the big corprate R&D laboratory behing, shifting the emphasis from research to development” . …

“Under [Vannevar] Bush’s plan [1945], universities researched basic science and then industry developed these findings to the point where they should go to the market. The idea of R&D as two distinct activities was born. Firms soon organised themselves along similar lines, keeping white-coated scientists safelu apart from scruffy engineers”.

I dag har vi lært en ny lekse, sier Google-direktør Eric Schmidt til The Economist:

“Don’t isolate researchers. The “smart people on the hill” method no longer works. Instead, researchers have become intellectual mercenaries for product teams: they are there to solve immediate needs”.

Nytt innhold i begrepene

Ved overgangen fra industrisamfunnet til kunnskapsøkonomien endrer samspillet mellom det vi kaller forskning, læring, produksjon og profesjonell praksis karakter. Alle fire begreper betegner i bunn og grunn sider ved vår viktigste økonomiske aktivitet - nemlig kunnskapsproduksjonen. Digital teknologi visker ut gamle skillelinjer. Dermed blir noen av grunnstrukturene i vår etablerte forståelse av kunnskap utfordret. Tradisjonelle begreper må tolkes på nytt.

Høgskolen i Oslo står midt oppe i denne diskusjonen. Skal HiO - og dermed bibliotekutdanningen i Oslo, satse på universitetsstatus? Tidligere rektor Steinar Stjernø, som nå leder en utredning om høgskolenes framtidige status, mener ja. Vi har ikke noe valg (HiO må sikte mot universitet).

Utvikling og overskridelse

Ragnar Audunson er enig.

- Profesjonsforskning – det vil si en forskning som er knyttet til profesjonelle praksisfelt og som har utvikling og overskridelse av praksisfeltets repertoar som sin eksistensberettigelse – har et potensial disiplinfagene ikke uten videre har. … Nettopp den profesjonsfaglige integrasjonen av ulike disipliner og det spenningsfylte forholdet til et praksisfelt genererer kunnskap som disiplinene ikke uten videre er i stand til. (Bør høyskolene bli universitet?).

Jeg støtter tanken om et profesjonsuniversitet - men advarer mot å bli blendet av de akademiske formene. I dette perspektivet er utvikling og overskridelse av praksisfeltets repertoar en god formulering.

Denne målsettingen forutsetter, slik jeg ser det, heftige samtaler mellom forskere, lærere og praktikere. Vi trenger detaljert kunnskap om - og dyp forståelse av - dagens praksis. Utviklingsarbeid og forskning trenger et solid fotfeste i kunnskapsproduksjonen ute i feltet - for å kunne bidra til bevegelse og innovasjon i vårt trege handlingsfelt (Sartre: le champ pratico-inerte).

Med dette mener jeg ikke å si at bibliotekarene er trege - men at feltet yter motstand mot forandring. Det er lettere å fortsette enn å fornye.

Ressurser

• HiOs utfordringer mot 2015
• Nils Pharo. Hva er bibliotek- og informasjonsvitenskap?1. Utdanningsnavn.
• Knut H. Sørensen. Mot et nytt vitenskapsregime?. Forskningspolitikk, nr. 4, 2001 . Anmeldelse av Helga Nowotny, Peter Scott og Michael Gibbons: Re-Thinking Science. Knowledge and the Public in an Age of Uncertainty. Polity Press, Cambridge, 2001.
• Knut H. Sørensen. Den nye tverrfagligheten - fra polyteknisk generalist til polyvalent spesialist. Forskningspolitikk, nr. 3, 1995
• Høgskolen i Borås. Bibliotekarie
• Høgskolen i Borås. Informationsarkitekt
• Høgskolen i Borås. Informationsspecialist

Plinius

• Biblioteket som kunnskapsaktør
• Kunnskapsgrunnlaget
• Forskere, fagfolk og forvaltere
• Forskning og profesjon i kunnskapssamfunnet
• Er bibliotekfag en del av informasjonsvitenskapen?
• Henger bibliotekdebatten sammen?

VEDLEGG

Her følger mitt innlegg (1.3.07) i den livlige nettdebatten som fulgte artikkelen HiOs utfordringer mot 2015 (28.2.07). Kommentarknapp er en dyd!

Profesjonenes universitet

Det norske velferdssamfunnet var [til ganske nylig] uvanlig egalitært - men ulikhetene vokser i overgangen fra velferds- til kunnskapssamfunn. Forutsetningene for å drive kunnskapsproduksjon er langt mer ulikt fordelt enn forutsetningene for å drive standardisert produksjon av varer og tjenester.

Universitetene mobiliserer for å beholde sine tradisjonelle posisjoner på toppen av kunnskapspyramiden. De store profesjonshøgskolene svarer med å akademisere. Jeg tar konklusjonen for gitt: i 2020 (og trolig lenge før) vil HiO være et universitet.

Valget står mellom klassisk universitet - der teori og forskning som sådan gir den høyeste status - og profesjonsuniversitet - der teori og forskning bare gir status i tett samspill med praksis. Jeg støtter det siste.

Siden Akademia dominerer samtalene om kunnskap, forutsetter profesjonsuniversitet en mot-diskurs knyttet til kunnskapsbasert praksis. Og denne praksisen må faktisk realiseres - i bevisst grenseoppgang [og til og med selvhevdelse] mot det akademiske feltet.

Akademia frister med tung prestisje, sterk gravitasjonskraft og stor personlig frihet. Men HiOs profesjoner trenger - mener jeg - en langt sterkere integrasjon mellom analyse, refleksjon og profesjonell handling enn det som preger universitetene.