Digitalisering er en bred prosess.
Den dreier seg både om konvertering av eldre, ikke-digitalt materiale og om omlegging av vårt løpende arbeid - undervisning, forskning, forfatterskap osv. - til digitale former.
For samfunnet som helhet er omleggingen en større og viktigere prosess enn konverteringen. Men (spesielt) for ABM-sektoren er også konverteringen av de historiske kildene vesentlig.
NDB og NBD
To alternative konsepter konkurrerer nå om oppmerksomhet, budsjetter og politisk goodwill: det ABM-støttede Norsk Digitalt Bibliotek (NDB) og Nasjonalbibliotekets NBdigital (NBD?). Det første konseptet har blitt utformet av en bredt sammensatt komite - noe som har gitt det en nokså rund og omtrentelig profil. Det andre har en enkelt institusjon med en sterk leder i ryggen - og har fått en klar og avgrenset form.
At NB vil digitalisere alle sine samlinger - som identifiseres med “den norske kulturarven” - er lettere å forstå enn et Norsk digitalt bibliotek som skal gi alle enkel tilgang til digital informasjon og kunnskap.
Bredde og handlekraft
Begge strategiene har både sterke og svake sider. NDB har sin styrke i bredden. NBD har sin styrke i handlekraften. Ingen av dem har skarpe omverdensanalyser.
Nasjonalbibliotekaren har, med en viss rett, kritisert Bibliotekreform 2014 for å være bibliotekintern. Men NBDigital er, på sin side, svært preget av det jeg vil kalle leverandørenes interesser og -perspektiver.
De store brukermiljøene - og da tenker jeg ikke på et par tusen humanistiske forskere - opptrer som et passivt publikum av potensielle kulturarvskonsumenter. I hvilken grad folk flest faktisk vil bruke sine personlige minutter og timer på den noe eldre kulturarven, er fortsatt et åpent spørsmål. Om dette vet vi forbausende lite.
Jeg ser fram til en klarere offentlig debatt om disse to linjene - og deres politiske, økonomiske og praktiske konsekvenser. Det viktige med en slik debatt er imidlertid ikke å finne ut “hvem som har rett” - en umulig oppgave - men å bli bedre kjent med debattens rammer og forutsetninger.
Kjenn dine brukere
Det grunnleggende, tenker jeg, ligger i bibliotekenes hovedoppgave: å betjene brukerne. Strategier som ikke tar utgangspunkt i brukernes ønsker, lyster og begjær - i nåtid og framtid, kan i høyden bygge storartede monumenter over fortidas måte å se verden på.
Derfor er konkrete data om brukerne og deres atferd vis-a-vis bibliotekene så viktig.
Det er svært positivt at NB nå ser ut til å vektlegge brukerne sterkere enn før. I forbindelse med konferansen Framtida er DIGG skrev Skarstein 25. april
I dag presenterer vi vår nye elektroniske bibliotekstjeneste basert på egne metadata og søkemotorteknologi. Dette er en tjeneste vi vil utvikle i dialog med brukerne. …. Vi ønsker i fellesskap [med rettighetsorganisasjoner] å prøve ut brukermønster og brukerfrekvens.
De empiriske spørsmålene er grunnleggende:
- Hvor stor interesse vil det være for å lese i fulltekst på nett?
- Påvirker det interessen for materiale som ikke er digitalt?
- Er måten å søke på hensiktsmessig?
Vet vi ikke nok om dette, planlegger vi i blinde.
Gallica og Ibsen
I går nevnte jeg Gallica fra BNF (Bibliotheque nationale francaise) , der det ligger 90 tusen skannede franske bøker av eldre dato. Dette er et pionerprosjekt, som begynte allerede i 1997. Gallica har noe over en million treff i måneden.
Er en million mye - denne sammenhengen? Det vet vi ikke.
Men nypubliserte data fra ibsen.net (23. april) vitner i hvert fall om rask vekst til et nivå over Gallica:
- 2006: 14,5 mill. treff og 1,01 mill. besøk
- 2005: 7,01 og 0,404
- 2004: 4,66 og 0,166
- 2003: 2,76 og 0,106
- 2002: 2,11 og 0,099
Det lar seg høre. Om etterspørselen blir like høy ett hundre og ett år etter Ibsens død, er et annet spørsmål. Men foreløpig leder den norske keiser over gallerne.
Bilde
