SK 17/06: Bibliotekarstudiet 2007

Avdeling JBI tilbyr tre utdanninger som er knyttet til kunnskapsforvaltning: studiet i bibliotek- og informasjonsvitenskap, studiet i medier og kommunikasjon og årsstudiet i arkiv og dokumentbehandling.

Nå foreligger søkertallene for 2007. Den gode nyheten er at søkertallene for de tre utdanningene under ett holder seg oppe: 436 i 2006 og 445 i 2007. Den dårlige nyheten er at søkningen til det treårige bibliotekstudiet sank med nitten prosent (fra 230 til 187).

Søkningen til årsstudiet økte imidlertid fra 23 til 32 primærsøkere. Hvis vi legger treårige og ettårige sammen, blir den samlede nedgangen ti prosent.

HiO som helhet hadde fire prosent færre primærsøkere i år enn i fjor. Sett under ett hadde bibliotekstudiet en moderat nedgang - samtidig som medie- og arkivstudier hadde en solid oppgang: henholdsvis atten og trettito prosent.

Det er ingen grunn til å tro at nedgangen er et Oslo-fenomen. Dokumentasjonsvitenskap i Tromsø og studiet i København rapporterer også om synkende etterspørsel.

Fallende etterspørsel

Etterspørselen falt altså med en tiendedel fra 2006 til 2007. Hvis vi går litt lenger tilbake, kan vi notere at søkningen til bibliotekarstudiet har falt med en tredjedel siden 2003.

Går vi ennå lenger tilbake, til de gode, gamle nittåra, blir forandringen ennå tydeligere. I dag ligger søkningen kanskje på førti prosent av hva den var for ti år siden.

JBI har fortsatt søkere nok til å fylle studieplassene. Men vi plukker ikke lenger de fleste søkerne fra epletreets øverste grener. Poenggrensen for opptak synker.

Selve studiet må tilpasses de studentene vi faktisk tar opp. Middelhavsfarerne kompenserer ikke for sitt noe sviktende kunnskapsgrunnlag fra videregående ved å jobbe hardere på bachelorstudiet. En studieinnsats på tretti timer i uka eller mindre passer de fleste alldeles utmerket.

Kan dette endres?

Jeg vil verken moralisere eller more meg over studentenes lyckliga dar. De ser på sine omgivelser og vil leve som folk flest. Jeg spør bare:

1. kan dette endres?
2. bør dette endres?
3. hvem kan i så fall endre det?

Mitt svar på første og andre spørsmål er JA.

Bibliotekstudiet er selvsagt i utvikling. Kvalitetsreformen har bidratt til mer aktive læringsformer. Men jeg tror bibliotekarenes relative posisjon, ute i samfunnet og yrkeslivet, er synkende. Hvis noen sitter på empiri som viser det motsatte, får jeg revurdere.

Slik jeg tolker utviklingen i dag, må bibliotekarene knytte profesjonen til mastergraden for å oppnå samme status i kunnskapssamfunnet som de hadde med en tre-årig utdanning i industrisamfunnet.

Samtidig tror jeg den tre-årige utdanningen kan gjøres mer slagkraftig - spesielt utenfor bibliotekene - ved større konsentrasjon om kjernefagene.

De som ønsker en bred bachelor, bør selvsagt få det. Men i dag har JBI ikke et bibliotekfaglig tilbud til studenter og arbeidsgivere som ønsker høykompetente spesialister på kunnskapsorganisering. Vi tar det nærmest som en selvfølge at den brede vei fører til himmelen og den smale til fortapelsen.

Svaret på tredje spørsmål er: de kollektive aktørene som er interessert i en mer slagkraftig bibliotekarprofesjon.

Endringslede og endringsledelse

Jeg regner med at bibliotekmiljøet ønsker seg flest mulig søkere. Men mange vil samtidig forlange at hovedtrekkene i studiet og bibliotekarrollen skal bevares.

Noen vil mene at identitet er viktigere enn kvantitet. Dersom profesjonen mister sin egenart, bør den heller forbli som den er - come hell or high water!

Det er en oppfatning jeg kan respektere, selv om jeg mener noe annet. Problemet er heller alle de som i sterke ordelag går inn for forandring og kritisk debatt - samtidig som de vil beholde begge deler under kontroll.

De tuter høyt i bibliotekhornet, tråkker forsiktig på gasspedalen - og bremser så kraftig at bilen bare snegler seg framover.

Ideal og interesse

Jeg vil ikke moralisere over disse aktørene heller. Skarpe motsetninger mellom ord og handling, modell og praksis er svært så vanlig i det sosiale liv. Ideelle organisasjoner som Blindeforbundet, Redningsselskapet og Landsorganisasjonen, er særlig utsatt.

Jo mer idealistiske rammene er, jo verre blir det å akseptere og håndtere motstridende interesser. De som kjemper for Den Gode Sak, kan jo ikke være splittet innad. Hva ville verden si da?

Liksom sykepleierne og lærere har bibliotekarene en fortid som sosiale misjonærer. Kallstanken er ennå ikke død. Bibliotekarer som er kallet til å opplyse, gjør ofte en enestående jobb - med svært så knappe ressurser. Men kallelse er koplet til urokkelighet.

Den protestantiske etikk sier lite om brukermedvirkning og nettverkbygging. De som vet at de har rett, blir sterke i motgang og stive i medgang. Troen kan flytte fjell, men lar seg ikke flytte selv.

Sentrale aktører

Den norske bibliotekbilen er i en viss bevegelse. Noen synes den går mer enn fort nok. Andre tenker krabbegir. Det kommer an på hva vi sammenlikner med: verden som var eller verden utenfor. Jeg gjør helst det siste.

De to sentrale aktørene i forhold til profesjonsbygging er Bibliotekarforbundet og Avdeling JBI. BF er den største fagforeningen som bare organiserer bibliotekarer. Avdeling JBI står for den største bibliotekarutdanningen.

Men mange andre aktører har selvsagt sterke interesser knyttet til denne prosessen. Bibliotekmedlemmene av NBF utgjør en stor del av arbeidsmarkedet for bibliotekarer. Fagbibliotekene og storbybibliotekene har sine egne organisasjoner der de (håper jeg) også diskuterer profesjonens framtidige utvikling.

Nasjonalbiblioteket er landets største arbeidsplass for bibliotekfaglig personale - og da i vid forstand. ABM-utvikling leggert stor vekt på kompetanseutvikling i Bibliotekreform 2014. Fylkesbibliotekene, skolebibliotekene, de andre fagforeningene og utdanningstilbudene utenfor Oslo må også nevnes.

Is there a problem in this community?

Ut fra den massive søkernedgangen de siste ti årene bør arbeidet med profesjonsbygging - med vilje til å revurdere mye - skje raskere enn hittil. Tenker jeg. Men det kommer ingen tiltak før flere ser dette som et reelt problem.

I dagens situasjon er det BF og JBI som har størst mulighet til å sette i gang en målbevisst strategi. Det gjelder å bygge en bibliotekarprofesjon tilpasset kunnskapssamfunnets krav. Da bør blikket rettes mot omverdenen, og ikke mot de mer interne og etablerte interesser.

Ny studieplan ved JBI

Bibliotekutdanningen har revidert studiet mer eller mindre kontinuerlig i tjue år eller mer. Endringslysten har vært - skal vi si - moderat.

Tanken om å tilby første år som et avsluttet fag møtte i sin tid stor motstand, har jeg hørt. Muligheten for å bli bibliotekar med to års bibliotekfag i en bachelorgrad vakte heller ikke stormende jubel.

Den opprinnelig topputdanningen i Informasjonskunnskap og EDB bygde på en helt annen forståelse av fagfeltet enn den som hersket på grunnutdanningen - og muren vokste kjempehøy.

De fleste vet kanskje at JBI avslutter en ny revisjon av studieplanen nå i vår. Alt tyder på at vi får en noe større vektlegging av

• sakprosa i forhold til skjønnlitteratur
• digitale tekster i forhold til trykte tekster
• forandringsledelse framfor administrasjon
• kritisk vurdering i forhold til ren kunnskapstilegnelse
• profesjonen bibliotekar framfor institusjonen bibliotek
• brukernes konkrete behov framfor en brukervennlig intensjon
• prinsipper for kunnskapsorganisering framfor ren systemkunnskap

Alt dette peker - for meg - i riktig retning.

Mikromakt

Selve planprosessen er fortsatt intern, som all akademisk tradisjon tilsier. Hver utdanning er en selvstyrt stat. Det er faglærerne som tautrekker om studieopplegget, og styret som strør sand på sluttproduktet. I de senere årene har det blitt mer vanlig med eksterne evalueringer - og nå har vi også fått NOKUT.

Men lærernes interesse ligger i å styre seg selv. Det er jo vår kompetanse og vår egen arbeidsplass det dreier seg om.

Det studentene og verden rundt måtte mene, filtreres gjennom lærerkollegiets kloke hoder før det nedfelles på papir. Hadde jeg vært Helene Uri, ville jeg skrevet en glitrende roman om studieplanarbeidet og tilværelsens uutholdelige tetthet.

Det er i komiteene de høye allmenne idealer møter de glødende personlige interesser. Vi kjemper, vakler og dør som vikingene i Valhall - men vekkes til live utpå ettermiddagen. Da er det alltid en femtiåring som skal feires med vin og taler i Oasen. Den gode tradisjonen med et fellesareal har vi tatt med oss fra Dælenenggata.

Det store kompromisset

Det komiteene kjemper om, er fordelingen av timer. Timetallene bestemmer fagenes relative betydning og faggruppenes størrelse. Flere timer gir flere ansatte. At det kjempes om timene, er selvsagt helt normalt. Tautrekkingen skyldes strukturen, ikke personene, og er godt kjent fra andre akademiske miljøer.

Hovedmønsteret ble fastlagt en gang for alle rundt 1990. Det foreligger en avtale - aldri nedskrevet - om at halvparten av timene skal tildeles fagfeltet kunnskapsorganisasjon. Resten skal deles likt mellom litteratur- og samfunnslærerne.

Jeg kjenner ikke detaljene - for Det Store Kompromisset var allerede et faktum da jeg begynte som lærer i 1992. Men delingsprinsippet er fortsatt - så vidt jeg vet - styrende.

Den brede vei

Bibliotekarutdanningen i Oslo skal i prinsippet dekke alle bibliotekfaglige behov som kan rommes i en grunnutdanning. I praksis virker den særlig godt tilpasset de små folkebibliotekene - og dem har vi mange av i Norge. Landet har omtrent 400 kommuner med mindre enn tjuefem tusen innbyggere.

Fagfordelingen prosent passer godt for deres bibliotekansatte. De må være webdesignere om morgenen, pedagogiske veiledere om formiddagen og markedsførere om ettermiddagen - uten noen gang å bli designere, pedagoger eller markedsførere.

Innenfor dette brede studieopplegget vektlegges folkebibliotekene noe sterkere enn fagbibliotekene. Vårt litteraturbegrep er tettere knyttet til Ibsen enn til Østerberg. Brukergruppene barn og ungdom får mer oppmerksomhet enn elever, studenter og forskere.

Markedsmodellene legger mer vekt på de skjønnlitterære enn de faglitterære kretsløp. Men bortsett fra dette passer tilbudet også rimelig bra for små fagbibliotek, der økonomi, markedsføring, litteraturveiledning og daglig ledelse er løpende oppgaver.

Kjernefag og støttefag

Kunnskapssamfunnets krav slår tyngre inn i de større bibliotekene og i virksomheter som vil utnytte bibliotekfaglig kompetanse i andre stillinger. Dagens bibliotekstudium består av femti prosent kjernefag og femti prosent støttefag.

Kjernefagene er de unike fagområdene som definerer og legitimerer profesjonen. Støttefagene er alle de nyttige fagene som henter modeller, begreper og teorier fra andre fagfelt: økonomi, litteratur, pedagogikk, ledelse, historie, osv.

Bibliotekledelse er et spesialområde innefor ledelse (management) - på linje med skoleledelse, sykehusledelse og teaterledelse. Bibliotekøkonomi er en økonomisk og bibliotekstatistikk en statistisk spesialitet. Meget smal, men ikke uinteressant …

Nye markeder

Et stort folkebibliotek som trenger en litteraturformidler, vil neppe reservere stillingen for godkjente bibliotekarer. Det ville fortellere, lærere, dramapedagoger, litteraturvitere og omreisende forfattere ta ille opp.

De store fagbibliotekene er på jakt etter dyktige spesialister - ikke brede brikolører. Og på stillingsmarkedet utenfor bibliotekene er det trolig de dype bibliotekarene som står sterkest.

Derfor tror jeg JBI - i tillegg til å bygge ut et solid masterstudium - bør utvikle et eget studieløp for studenter som ønsker å konsentrere seg om kjernefagene fra starten av.

Dersom flere aktører dessuten kunne gå sammen om en analyse av arbeidsmarkedet for bibliotekarer, ville det være lettere å diskutere utdanningsstrategier. Verdi- og interessekonflikter utfolder seg fritt når alle meninger er like gode - og demper seg når partene har et felles faktagrunnlag å forholde seg til.

Fotnote

Tallene og teksten er litt endret mandag morgen. Jeg har nå også tatt med søkningen til årsstudiet i bibliotekfag - og poengtert at nedgangen ikke er spesiell for Oslo.

Ressurser

Eksterne

• Antall førsteprioritetsøkere fordelt på studium excel | html
• Ukeslutt 07/07 - Finnes det en bibliotekaridentitet?
• Anita Sandberg. Ambisjoner og utfordringer. Bibliotekaren i et profesjonsteoretisk perspektiv (PDF). Anmeldelse av  Bibliotekarerne: En profession i et felt af viden, kommunikation og teknologi, T. Schreiber & H. Elbeshausen (red.). Fredriksberg: Forlaget Samfundslitteratur, 2006. 221 s.
• Peter Brophy. The new academic librarian.

Plinius

• Hva forlanger forskerne?
• Fem krav til fagbibliotek
• Bibliotekfag på universitetet?
• Identitet og profesjon
• Lastet med kunnskap
• Hvilket marked utdanner vi til?
• Bibliotekar 2.0
• Dype eller brede bibliotekarer? Profesjonsutvikling og strategiske veivalg

VEDLEGG

Som en illustrasjon av de nye kravene til bibliotekarer har jeg klippet noen avsnitt fra et foredrag som ble holdt i Hong Kong i april. Det er bibliotekdirektøren ved New South Wales University i Australia som uttaler seg:

A Prototype 21st Century University Library: a Case Study of Change at the University of New South Wales Library

In the last ten years, academic libraries have seen their role as the ‘first place to go’ displaced by the Web (Shuler, 2005).

Mediated access to scarce information resources has been replaced by disintermediation and ubiquity of information resources. On campus, the academic library no longer enjoys the gateway role or controls supply of information. With few exceptions, academic libraries “no longer have iconic status within our institutions – indeed, virtually overnight, we are now perceived as irrelevant by many (Tennant, 2006).”

Demonstrating how academic libraries contribute to the research, teaching and learning goals of a university is a difficult task in tougher accounting and financial environments. University libraries are expensive and “funding will not continue to flow to the library during periods of simultaneous fiscal pressure and reinvention unless academic librarians do a better job providing a clear picture of the library of tomorrow (Bailey-Hainer, 2005).”

The structure was developed to support a pre-digital, print-based service model which emphasized on-site physical interaction of users, staff and resources. Trends in usage statistics made clear what library staff could see.

Like other academic libraries around the world, measurement showed that times were changing: reference, circulation, and shelving statistics were in a downward trend [min utheving]. Yet allocating sufficient resources to enable innovation, research and development was difficult: the special library model was not flexible enough to meet the new challenges.

Implications for staff

• In the future, staff would need to be more outward in their focus and service delivery, and not be so bound by the physical confines of library space.
• Clearly, skills development, flexibility and adaptability were required too: there was much to learn.

Implications for services and facilities

• The working scenario depicts better control of physical collections, and space less dominated by collections. The Library needed to become a space for people as well as books.
• Digital services required resources: we needed to move forward from experimental and pioneering approaches to planned and well resourced online services.
• Implications for relationships with our users and our partners. The Library needed to be better integrated with the University and replace a deferential, passive stance with collegial, service-driven presence.

This initial analysis revealed that cultural and systems issues were hindering progress in strategy and structure [min utheving], The following working definitions and examples illustrate this part of the process:

• Culture: reflects codes of conduct as determined by dominant groups in the workplace. Common statements reflecting assessment of culture included: disparate; divided; biased; power; trust; don’t feel like part of the whole. The feedback revealed concerns about change and highly personal reflections about relations with others.
• Strategy: involves planning aimed at accomplishing a particular set of goals or intended outcomes. Common statements reflecting assessment of strategy included: lack of library-wide thinking; need to more pro-active and less reactive; need a master plan so change is not so piecemeal and fragmented. The feedback revealed that staff were not confident that the Library had the management skills to move the organization forward. It became very clear that the major themes in the working scenario were not yet understood.
• Structure: describes how resources are configured and is frequently illustrated in the form of an organizational chart. Common statements reflecting assessment of structure included: territoriality; isolation; inconsistencies in service. It was clear that a majority of staff believed the current structure needed to be changed.
• Systems: describe processes and procedures that enables work to be done and are usually explicit, consistent and not dependent on a specific individual. Typical comments included: every special library has a different way of doing things; lack of quality control; confusing collection sequences. Given the library’s structure, there was a variety of systems and processes.

… This was a long change process, because a principle of inclusiveness was adopted. Early in the process, it was recognized that a significant period of time was needed to build consensus and prepare staff and users for change.

The major restructuring came at the end of the process and was executed relatively quickly. However, it needed years of preparation to address personal, cultural and systemic issues.

A conscious decision was made to put these issues first and re-organization second. Time will tell if the right decision was made.

Kilde: PDF. Andrew Wells, University Librarian, The University of New South Wales

VEDLEGG 2

Fra dagens studieplan

Bibliotek- og informasjonsvitenskap gir en bred innføring i organisering, gjenfinning og formidling av ulike medieformer og tekster. Brukeraspektet står sentralt. Informasjon, kunnskap og kultur i det flerkulturelle og digitale samfunnet vektlegges. Studiet kvalifiserer til arbeid i bibliotek, men også til arbeid i bedrifter og organisasjoner der dokumenthåndtering og informasjons- og kulturformidling inngår i virksomheten.

Det er en sterk sammenheng mellom fagets forskjellige deler, og studiet er organisert i større emnegrupper, der også de forskjellige metodefagene er plassert. Selv om et metodefag er plassert under én emnegruppe, skal dette også kunne anvendes innen de øvrige emnegruppene. Emnegruppene er:

• Bibliotek og samfunn – i hovedsak med samfunnsfaglig metodegrunnlag
• Litteratur og bruker – i hovedsak med humanvitenskapelig metodegrunnlag
• Kunnskapsorganisasjon og gjenfinning – i hovedsak med metoder og redskaper fra matematikk og informatikk

Målformuleringer for kunnskapsorganisering

Første år (30 studiepoeng)

Studentane skal tileigne seg grunnleggjande teoriar, modellar og verktøy for arbeidet med å gjere dokument og delar av dokument tilgjengelege: dokumentanalyse og -beskriving, lagringsformat, attfinningssystem og referansearbeid, og i tillegg allmenn informasjons- og kommunikasjonsteori.

Andre år (30 studiepoeng):

Studentene skal tilegne seg kunnskap om og videreutvikle forståelse for teorier, modeller og verktøy for alle trinn i arbeidet med å gjøre dokumenter og deler av dokumenter tilgjengelig for brukere av bibliotek og beslektede organisasjoner eller tiltak: samlingsutvikling, analyse, beskrivelse, lagring, gjenfinningssystemer, referansearbeid og tilgjengeliggjøring.

Tredje år (15 studiepoeng)

Studentene skal fordype seg i emner innen dokumentanalyse og lagring som de har møtt tidligere i studiet, og tilegne seg nyere teorier om beskrivelse, representasjon, lagring og gjenfinning av dokumenter.

Kilde: Studieplan for bachelorstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap (pdf)

TH:

Dagens studieplan forutsetter at halvparten av tiden de to første årene brukes til korg-fag . Det tredje året må alle ta 15 studiepoeng i Bibliotekutvikling (samfunnsfag). Forøvrig kan studenten bruke fra null til 75 prosent av tida på korg-fag.

I det treårige løpet kan man altså maksimalt ta 62,5% korgfag - og minimalt 33% (ett år).