Men den “kopieres” jo ikke kostnadsfritt. Tendensielt er det likevel slik at *deler* av det symbolske arbeidet får denne fristilte karakteren, jfr. overføring av lavere ordens datajobber fra USA og Europa til Asia + noen midlere og høyereordens jobber også.

I kunnskapssamfunnet får altså utdanning også sterkere innslag av varens karakteristika - og da tolket som prosess og verktøy for å frambringe læringsvilkår (dvs. læringsmiljø) mer enn selve læringen. Dette kan anvendes på bibliotekarutdanning der det - som på mange andre felt - står en strid mellom en klassisk forståelse av dannelse og utdanningsprosess som produksjonsprosess.

Utdanning som produkt vurderes da gjennom to mekanismer: som studentenes etterspørsel og som (i Norge) NOKUTs’ evaluering. Bibliotekutdanningen ved HiO ble i sin tid vurdert (og kritikken som framkom sterkt avvist av utdanningen selv), men mastergraden har ikke vært gjenstand for NOKUT-evaluering. Det vil komme.

Et annet ord for bytteverdi er etterspørsel. Med andre ord: noen bryr seg om våre tilbud.

Etterspørsel finnes i tre kulører: den politiske, den monetære og den sosiale.

* Den politiske etterspørsel består av bevilgninger fra offentlige organer. Pengene kommer direkte fra de offentlige budsjetter og indirekte fra deg og meg.
* Den monetære etterspørsel formidles gjennom betalingsmarkedet. Pengene kommer fra bedrifter, organisasjoner og personer som er villige til å betale.
* Den sosiale etterspørsel formidles via gratismarkedet. Byttemidlet er ikke penger, men tiden det tar å benytte tilbudet.

På kort sikt er de offentlige bibliotekene avhengige av den politiske etterspørselen. På lang sikt er de avhengige av den sosiale. Dersom den sosiale etterspørsel synker, vil også den politiske gjøre det - med et visst etterslep.

En kortsiktig utviklingsstrategi fokuserer derfor på politikerne - og en langsiktig på publikum. Når det gjelder politikerne, konkurrerer bibliotekene med alle andre interessegrupper som ønsker offentlig støtte. Når det gjelder publikum, konkurrerer de først og fremst med to-null-aktørene.

Konkurransen på gratismarkedet dreier seg umiddelbart om bibliotekenes tradisjonelle oppgaver: å beskrive og vurdere dokumenter, å finne og levere dokumenter og å besvare brukernes spørsmål. Når brukerne flokker til andre aktører, lider bibliotekene et gradvis domenetap.

Men konkurransen på gratismarkedet dreier seg også om bibliotekenes potensielle oppgaver. Det de taper på gjungarna, kan de vinne på karusellen. Men de kan neppe vente til politikerne hopper på.

Jeg tror vi bør teste dette forslaget til grunnlagslogikk:

I kunnskapssamfunnet knyttes det ikke bytteverdi til produktet siden det kan kopieres uendelig mange ganger til uendelig liten grensekostnad (dvs. kostnaden for å kopiere ett eksemplar til),- jfr. platebransjens, bokbransjens og avisbransjens hjerteflimmer. Bytteverdien ligger heller i den gjensidige relasjon mellom et kontekstuelt relevant samspill mellom verktøy, produksjonsprosess og produkt.

Det er evnen til å overføre en slik “trio” til nye situasjoner/kontekster som gir bytteverdien. Det innebærer også at produkt og prosess må konfigureres, finstilles (”tunes”) - og kanskje lages til på nytt - for hver runde. Det betyr igjen at samspillet verktøy/produksjon *er* produktet, men av 2. orden. Alt krever design.

Den profesjonelle “dokumentalist” (forstått som alle som har jobben sitt knyttet til håndtering av symbolske uttrykk på et medium) må beherske begge deler. I folkelig sjargong er det siste poenget godt formulert av Sascha Segan (PC Magazine 20. mars 2007) når han sier at

“In today’s America you have to be fluent in the modern media and technology stream. You have to consume it - and you have to rule it”.

Jeg er redd at en bibliotekarutdanning som ikke går i dybden her, vil fortsette å flekke rust på båten inntil den synker (eller går i opplag).

Denne bloggposten argumenterer for korgfagets strategiske betydning for profesjonen - men sier ingen ting om dette fagets framtidige innhold.

Korg må også kunne vise sin styrke utad. Hva er det bibliotekarene kan bidra med - dersom de ikke skal selge seg som litt-av-alt-personer? Hvor skal den faglige selvtilliten komme fra - når alt og alle er på web?

Profesjonenes felles oppgave, utfordring og skjebne er å mestre overgangen til kunnskapssamfunnet. Bibliotekarene tilhører tekstbransjen, som transformeres fra topp til tå av ny teknologi.

Bibliotekarenes oppdrag blir å finne et knippe av unike kompetanser som samfunnet inderlig ønsker, og som profesjonen faktisk kan tilby, under digitale betingelser.

Dersom bibliotekarene skal ha et samfunnsmandat, må det kjempes fram nedenfra før det kan vedtas ovenfra. Og bibliotekarenes profesjonsmandat må ikke forveksles med bibliotekenes rolle som institusjon. De to er tvillinger, men ikke av siamesisk art.

På dette feltet er ingenting gitt. Det hjelper ikke at bibliotekarene overbeviser seg selv - de må overbevise politikere, ledere, elever, studenter, lærere og forskere om sin verdi under nye forhold.

Og her er bibliotekarenes bidrag til problemdesign - det Donald Schön (i “The reflective practitioner” (Amazon)) kaller “naming and framing” - viktigere enn deres ferdigheter i problemløsning.

Jeg tror det følgende er viktigere:

I kunnskapsorganisering lærer studentene å oversette brukerens problem slik at det kan utløse dokumentpekere (referanser) med bruk av gjenfinningssystemenes operative logikk. Men i kunnskapssamfunnet er ikke problemet å kunne oversette fra en syntaks til en annen. Den verdiøkende virksomheten er å designe problemstilling selv. Det krever både strategiske og taktiske (kortvarige) partnerskap.

For å kunne bidra på et slikt felt - som profesjonell - kreves kreativt engasjement på høyt nivå. Som alternativ til en slik innretting av faget kunnskapsorganisering kan en velge seg snekkerbua: å lære hvordan en snekrer dokumentstrukturer.

Men det er vel i bunn og grunn ganske kjedelig?