Etter femten år som aktiv deltaker i det norske bibliotekmiljøet føler jeg meg på trygg grunn når jeg sier at feltet er preget av sterke horisontale nettverk. De tette båndene finnes både mellom bibliotekene – som organisasjoner, og mellom bibliotekarene – som utøvere av samme profesjon.
Årsakene er det heller ikke så vanskelig å få øye på. De fire-fem tusen personene som arbeider på bibliotek utgjør en svært homogen faglig gruppe. Bibliotekarene setter sitt stempel på bibliotekene – slik prestene preger Den norske kirke og lærerne styrer Den norske skole. Men i motsetning til prestene – som kommer fra to ulike miljøer (Teologisk fakultet og Menighetsfakultetet), og lærerne – som kommer fra mange ulike høgskoler, har nesten alle norske bibliotekarer fått sin utdanning fra samme institusjon.
Oslo i teten
Når det gjelder å forme profesjonen, har bibliotekutdanningen i Oslo vært totalt dominerende i hele etterkrigstida. Den toneangivende delen av norske bibliotekstand har fulgt det samme treårige løpet (noe kortere fram til 70-åra), tatt omtrent de samme fagene og ofte blitt påvirket av de samme lærerne.
Universitetsbibliotekarene (“fagreferentene”) har nok vært en egen gruppe, med lengre akademisk utdanning og høyere lønn og status. Men de har i liten grad påvirket profesjonens språk, kultur og tradisjoner.
Som oftest – er mitt inntrykk – har de identifisert seg mer med sitt hovedfag enn med bibliotekfaget som sådan. Dessuten har de særlig vært ansatt ved de største fagbibliotekene, som i noen (økende?) grad utgjør en bibliotekverden for seg. Selv om Fag og Folk er jevnstore sektorer, utgjør folkebibliotekene en tettere og tyngre gruppe innenfor bibliotekfeltet.
Bibliotekene har like mange merkantile ansatte som de har bibliotekarer. Men de “øvrige bibliotekansatte” har ingen mulighet til å samle seg rundt en felles faglig platform. De er bøndene i bibliotekets sjakkspill, med begrenset bevegelsesfrihet og slagkraft. Det forhindrer ikke at en bonde kan bli dronning … men ikke som normal karrierevei.
Videreutdanningen i Informasjonskunnskap og EDB i Oslo (sivilbibliotekarutdanningen) og studiet i dokumentasjonsvitenskap i Tromsø representerte brudd med “danningsmonopolet”. Deres betydning for det framtidige fagmiljøet står åpent.
Selv om det gamle VU nå er tettere integrert med bachelorutdanningen, vil nok masterutdanningen sette nye faglige og fagpolitiske prosesser i gang. Akademiseringen fører nødvendigvis til møter – både blide og ublide – mellom yrkesfaglige og forskningsorienterte måter å forstå bibliotekfeltet på. Tromsøs betydning som faglig alternativ vil først og fremst avhenge av markedskreftene: vil studiet få søkere nok?
En felles faglig forening
De aller fleste bibliotek er medlemmer av Norsk bibliotekforening. Foreningen har ingen konkurrenter – og spiller en helt sentral rolle når det gjelder å samle, integrere og fremme miljøets politiske og faglige interesser i forhold til det norske storsamfunnet. De store bibliotekmøtene, som holdes annet hvert år, samler svært mange av de mest aktive deltakerne i feltet.
Norge har ikke (som Danmark) ett samlende forvaltningsorgan for bibliotekene. Det betyr at NBF blir bibliotekenes viktigste stemme utad. Nasjonalbiblioteket har nok høyere rang, men mangler NBFs folkelige forankring. Hvis nasjonalbibliotekaren kan liknes med presidenten i vår lille republikk, må det være rimelig å kalle NBFs leder for statsministeren. Med Anne Hustad som NBF-leder, har vi for første gang fått en masterbibliotekar i denne sentrale posisjonen.
Nødvendige nettverk
Bibliotekenes sterke horisontalitet har også materielle årsaker. Ingen samlinger er heldekkende. Et tett og godt samarbeid, basert på felles standarder, har alltid vært nødvendig for å utnytte bibliotekenes samlede ressurser. Det lå bokstavelig talt i kortene …
No library is an island, entire of itself, burde Donne ha skrevet i Meditation XVII.
Every library is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less, … and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.
Nunc lento sonitu dicunt, morieris.
Datateknologien har styrket mulighetene for å levere tjenester på tvers av bibliotekene. BIBSYS og bibliotek.dk samler mange organisasjoner under samme tekniske paraply. BibliotekSvar og andre virtuelle referansenettverk gjør det for første gang mulig å integrere ulike biblioteks referansetjenester.
Frihet eller nærhet
De tette horisontale båndene betyr selvsagt ikke at alle er enige om alt. Det betyr heller at de fleste har meninger om det meste. Tettvevde samfunn kan være varme, nære og personlige – men kan også bli klamme, tunge og rigide.
Småbyen har sin hvitmalte sjarm – mens storbyen gir deg frihet til å gjøre som du vil. Mye har forandret seg siden jeg meldte flytting til bibliotek-Norge i 1992 – men ”Tanteloven” er ennå ikke helt forsvunnet. Feltet er imidlertid i sterk bevegelse, og kreftene som påvirker oss er horisontale heller enn vertikale. Den nye teknologien og de nye brukerne vedtas ikke ovenfra, men velter inn fra sidene. Gud spår – og mennesket rår.
Jeg opplever disse årene (2005-2010) som en grotid for feltet, med mange nye skudd og innskudd. For ikke å snakke om rene bomskudd, raske selvskudd og enkelte rabiate utskudd ….
Ressurser
