SK 29/07: Et fornyet mandat

Fagbiblioteket er et instrument.

Fagbibliotekets hensikt er å hjelpe elever og studenter med å lære, forskere med å forske – og kunnskapsarbeidere verden over med å gjøre jobben sin på best mulig måte. Nasjonalbiblioteket har i tillegg en oppbevarings- eller arkivfunksjon. Målet er gitt – og vi kan konsentrere kreftene om å diskutere midlene.

Folkebiblioteket er både et instrument og et mål i seg selv.

Bibliotekene har viktige oppgaver innenfor norsk kultur- og kunnskapspolitikk. Innkjøpsordningen er et kulturpolitisk tiltak med folkebiblioteket som distribusjonsnettverk. Sommerlesekampanjene gir lesetrening. Bibliotek som satser på forskningsdagene, deltar i norsk kunnskapspolitikk. Den har for tida to hovedmålsettinger som er særlig relevante for bibliotekene:

• mer vekt på realfag
• mer arbeidskraft til kunnskapsproduksjon

Instrumentet

Når vi snakker om samfunnsoppdrag, er det lettest å trekke fram de instrumentelle oppgavene. Her fungerer folkebibliotekene som fagbibliotek. Det er bare å starte med myndighetenes målsettinger og spørre: hva kan vi bidra med?

Uenigheten på det instrumentelle området har vært knyttet til to spørsmål:

• valg av oppgaver: hvilke politiske målsettinger skal bibliotekene “henge seg på”?
• valg av virkemidler: i hvilken grad får bibliotekene delta i utformingen av strategier og tiltak?

Folkebibliotekene er fleksible institusjoner og kan brukes i mange politiske sammenhenger. Det fører til diskusjoner om valg av målsettinger – men vel å merke innenfor myndighetenes smørbrødliste. Noen foretrekker å holde seg til kulturpolitiske oppgaver – andre legger (som Plinius) større vekt på kunnskaps- og næringspolitikk.

Det beste eksempel på bundet valg av virkemidler, er innkjøpsordningene. Det er bred enighet om det overordnede målet – å støtte en rik litteratur og medieproduksjon på norsk og samisk. Men selve gjennomføringen gjør bibliotekene til et passivt instrument.

Identitet

Folkebiblioteket er også et mål i seg selv. Med det mener jeg at bibliotekene – som skolen, kirken, kunsten og idretten, danner et sosialt felt med sine egne målsettinger og verdiskalaer. Folkebiblioteket er både et redskap og en bevegelse. Det er derfor man diskuterer bibliotekets identitet. Ingen diskuterer postvesenets innerste sjel.

Når biblioteket knyttes til høye idealer som demokrati og dannelse, oppptrer bibliotekarene som samfunnsborgere, ikke som teknikere. Debattene om biblioteket som møteplass (Audunson) og diskusjonsforum (Ericson) dreier seg ikke om å følge opp politiske vedtak, men om å definere rammene for egen virksomhet.

Det kinkige i bibliotekenes situasjon er naturligvis at de finansieres av det offentlige. På dette planet kan forholdet mellom kommunene og folkebibliotekene minne litt om forholdet mellom Stat og Kirke. En bevegelse som finansieres av staten, kan ikke fjerne seg for langt fra de statlige interesser uten å sette selve sin eksistens i fare.

Oppsummering

Fagbibliotekene får sitt mandat gjennom moderinstitusjonene. Folkebibliotekene ber om et fornyet samfunnsmandat. Det vil ikke dale som manna fra himmelsen.

For å få et mandat vi kan leve (godt) med, må biblioteksektoren selv sørge for prosessen. Et fornyet mandat kan forstås som en intensjonsavtale mellom folkebibliotekene og det offentlige. Den må forhandles fram.

Da må de ulike interessegruppene i bibliotekfeltet først engasjere seg og deretter koordinere seg. Uten en heftig og begeistret debatt i fagmiljøet, fortsetter den administrative styringen: vennlige ord, forsiktige tiltak og et økende teknologisk press utenfra.

Ressurser

• Profesjonsparasollen
• Fag og forskning i det norske bibliotekfeltet