SK 30/07: Habermas uten tårer

En ny offentlig samtale er på gang.

Når jeg kan svare der og da på et innlegg på biblioteknorge, eller når en Plinius-post får en liten hale av kommentarer – da føler jeg meg som deltaker i en ny, digital offentlighet.

Vi har skaffet oss en arena som er uavhengig av massemediene og deres marked – slik de litterære salonger unnslapp statens makt mot slutten av 1700-tallet. Det er opp til oss å gi den politisk mening og faglig innhold.

Borgerlig offentlighet

Begrepet borgerlig offentlighet går tilbake til opplysningstida, da det vokste fram en borgerlig klasse som brøt med eneveldets politiske monopol og begynte å diskutere viktige samfunnsspørsmål på fritt grunnlag.

Jeg liker ikke uttrykk som “en borgerlig klasse vokste fram”. De viktigste årsakene til borgerskapets vekst var økonomiske: en langsom, men vedvarende produktivitetsvekst i jordbruket – med tilhørende befolkningsvekst; bedre infrastruktur (båter, havner, kanaler, veier); utallige små forbedringer i håndverk, bergverk og industri; mer effektiv organisering av handel og offentlig administrasjon, osv., osv.

Skal vi forstå “drivkreftene i historien”, må vi hele tida se på samspillet mellom teknologi og produksjon på den ene siden – og kommunikasjons- og styringsformene på den andre. Boka og bloggen er sosiale teknologier. Men det blir for slitsomt – og ikke minst for langt – å synliggjøre forbindelsene til det materielle liv og dets dynamikk hver gang jeg sier noe om samfunn og samtaler.

Det ligger imidlertid under: materiellet definerer grenser og muligheter.

Den nye offentligheten brøt med stender- og føydalsamfunnets teatralske offentlighet – der konge og adel viste fram sin makt og velvilje i symbolsk form: opptog og parader, bespisninger og milde gaver, proklamasjoner og offentlige henrettelser.

Med andre ord: brød og sirkus.

I enevoldsstaten kunne hver stand og hvert laug diskutere sine indre anliggender, men samtaler om stat og politikk var forbeholdt kongen og hans rådgivere.

Boka Borgerlig offentlighet – eller Strukturwandel der Öffentlichkeit, som den heter på tysk, analyserer hvordan den borgerlige offentlige sfære har utviklet seg – fra de elegante og frittalende salonger på 1700-tallet til nåtidas kapitalstyrte massemedia. Den borgerlige offentligheten er det sosiale stedet der vi kan møtes til saklig debatt som likestilte samfunnsborgere.

Den borgerlige offentligheten bygger på forestillingen om en inkluderende og kritisk samtale, der deltakerne betrakter hverandre som jevnbyrdige. Gjennom de åpne (offentlige) samtalene prøver de i fellesskap – fri for sosialt og økonomisk press – å samtale seg fram til en felles forståelse av spørsmål som angår dem alle.

De forventes å bruke sin fornuft – ikke sin posisjon. Bak tanken om den fornuftige samtale ligger en ide – den lyser klarest hos Immanuel Kant – om at menneskene også har evnen til å handle som fornuftsvesener. Dette idealet hørte til kjernen i den nye borgerlige kulturen.

Den ble neppe noen gang fullt og helt realisert. Den omfattet åpenbart ikke de lavere sosiale lag – bønder, fattigfolk og de første ansatsene til et byproletariat. De hadde samme tjenende rolle som slaver og metikere (innvandrere, “gjestearbeidere”) i de greske bystatene.

Men idealet var “mer enn ren ideologi”, sier Habermas.

Massen som publikum

Da disse små samtalegruppene forvandlet seg til et massepublikum, ble imidlertid ideene selv til forbruksvarer. De ble underkastet massdemedias økonomiske logikk og mistet mye av sin utfordrende og frigjørende kraft.

I stedet for å gi opp selve tanken om en offentlig fornuft, ønsker Habermas å utvikle sosiale institusjoner som kan støtte offentlig meningsdannelse – på en måte

“som er historisk relevant, som ivaretar velferdsstatens krav, som er teoretisk klar og som har et meningsfullt empirisk innhold”.

Dette forutsetter strukturelle endringer i selve organsieringen av offentligheten.

Digital offentlighet

Hva klokt har Habermas å si om den digitale offentligheten?

I 2005 fikk Habermas Bruno-Kreisky-prisen for årets beste politiske bok. I sin tale sa han at overgangen fra trykte medier til tv og internett har ført til en enorm utvidelse av medieoffentligheten og en fortetning av kommunikasjonsnettverkene.

Men de intellektuelle har likevel mistet mye av sin tidligere posisjon. Fordi offentligheten har blitt mindre formell, har forskjellen mellom de som kan og de som ikke kan delta, blitt mindre.

De offentlige rollene har blitt mer lik hverandre. Internett bidrar til å svekke autoritære offentlighetsregimer. Men samtidig mister diskusjonen fokus, påpeker Habermas:

Den tradisjonelle offentligheten samler et anonymt og spredt publikums oppmerksomhet mot en bestemt type informasjon innenfor politiske fellesskap, slik at borgerne samtidig kan forholde seg til de samme kritisk filtrerte temaene og bidragene.

Over floden og inn i skogene

Jeg vil knytte dette filterbegrepet til den utbredte – men ofte misvisende – forestillingen om informasjonsoverflod.

Alle større bibliotek inneholder flere bøker enn noe menneske kan lese i løpet av et liv. Slik var det i Alexandria og slik er det i Arendal. Bare dagsavisene inneholder lesestoff nok for en hel dags “arbeid” – dag ut og dag inn.

I butikkene er det vareoverflod, og Gjerdrum kommune (der jeg bor) flommer over av grantrær, åser og våtmark. Det er ikke mengden som er problemet, men muligheten til å finne et passende utvalg av medier, matvarer og skogsturer. Dersom vårt indre kompass fungerer godt, blir vi ikke belastet av den ytre overfloden.

Habermas peker på offentligheten som et filter. Bare noe ganske få av våre tusen mulige samtaletemaer kan tas opp til enhver tid. Jeg tror vi kan bruke George Millers berømte formel for antall ting vi kan ha i hodet samtidig: sju pluss/minus t0.

Tidligere kunne de nasjonale massemedia pluss noen få anerkjente intellektuelle bestemme den offentlige dagsorden. Sartre preget fransk debatt i tjue år.

Nå er det for mange kanaler og for mange lyse hoder som kjemper om folks oppmerksomhet. Nilen går over sine bredder og renner i mange retninger på samme tid.

In organisation theory the [Miller] limit has a similar meaning: the maximum number of projects that one can be involved in simultaneously before chaos starts to ensue.

Begrepet borger

Borgerne er – etymologisk sett – de som bor i en borg og er beskyttet av borgens murer. Borg betyr både festning (Oscarsborg) og by (St. Petersburg). Det er selvsagt den andre betydningen som er relevant her. På eldre fransk kunne byens borgere både kalles bourgeois og citoyen.

Etter 1789 skilte ordene lag. Borgerskapet ble en samfunnsklasse – og citoyen en borger av den franske stat. Aux armes, citoyens! – som det heter i Marseillaisen.

Selve begrepet politikk er knyttet til det å lede en bystat – gresk polis. Den selvstendige borger var i sin natur en som deltok i bystatens politiske liv. De som hadde rett til – men unnlot å delta, ble oppfattet som særlinger.

Etter Alexander (død 323 f.Kr.) og romernes erobring av Middelhavsområdet mistet de greske bystatene sin ytre selvstendighet. Men både greske og romerske byer hadde utstrakt indre selvstyre – tenk dagens norske kommuner. Borgerne var i praksis den lokale overklassen – de eneste som hadde tilstrekkelig med tid og retorisk skolering til å delta.

Da Romerriket falt, forsvant også borgerne. Det var Europas langsomme økonomiske vekst i middelalderen og nyere tid som la grunnlag for et nytt borgerskap – først i Nord-Italia og senere i Frankrike og Nord-Europa. Opplysningstidas offentlighet oppsto da byene og byborgerskapet ble rike og mektige nok til å utfordre konge- og adelsmakt.

Gjensidighet og tscenesettelse

Den borgerlige offentligheten oppsto i en historisk krise der deltakerne kjempet om prinsippene for maktutøvelse. Hvis offentligheten frikoples fra beslutningsprosessen, forfaller den til uforpliktende meningsutveksling.

Kritikk er noe annet enn underholdning. Kritiske massemedia utfordrer den vilkårlige, bortgjemte og ubegrunnede makt – og tar risikoen som følger med. Ukritiske massemedia selger tidtrøyte – uten innhold og forpliktelse.

Habermas har ikke mye pent å si om TV. De forfengelige og elitistiske intellektuelle har fått en ny scene å opptre på.

Aktørene iscenesetter seg selv foran kameraet … [det] forvandler med nødvendighet det bedømmende publikumet, som deltar i debatten om temaer av allmenn interesse foran skjermen, til et betraktende publikum.

Den klassiske offentligheten forutsetter gjensidighet. Når en intellektuell går inn i diskusjonen må han henvende seg til et publikum som ikke består av tilskuere, men av potensielle talere og adressater som kan stå gjensidig til ansvar for hverandre.

En levende offentlighet er mer enn ytringsfrihet – den forutsetter gjensidighet. Et hovedproblem ved dagens offentlige samtaler, er at aktører med reell makt trekker seg tilbake fra debattene. De øvrige kan si hva de vil.

Ytringsfriheten blir bevart, mens ytringsfrihetens hensikt blir fjernet. Her synes jeg Herbert Marcuses gamle begrep fra 60-åra, om den repressive toleranse, fortsatt gjelder.

Politisk korreks

I dagens Norge er de fleste samfunnsengasjerte og kunnskapsrike mennesker enten ansatt i, eller avhengige av, etablerte organisasjoner. Dersom de fremmer “politisk ukorrekte” synspunkter, vil det fort slå tilbake på deres posisjon og framtidige karriere.

Kløften mellom industriarbeidere og fabrikkeiere var så stor, at arbeiderne ikke trengte å pakke ordene inn i bomull. Kunnskapsarbeiderne er langt mer avhengige av sitt gode navn og rykte. Det er greit å kritisere Bush og Burma. Det er verre med strukturene og maktposisjonene rett rundt hjørnet. De har jo mulighet til å ta igjen.

For tida er det mye debatt om “varslere”. Men whistle blower-problematikken gjelder bare noen få mennesker og organisasjoner. Det varslerdebatten viser, tenker jeg, er at folks konkrete avhengighet av organisasjonene vokser.

Når jeg sier dette, går jeg fra Habermas til Bourdieu.

Lojalitet og offentlighet

Om organisasjonen er offentlig – som Utenriksdepartementet, privat – som Siemens, eller frivillig – som Redningsselskapet, er ikke så viktig. Poenget er at organisasjonene krever lojalitet av sine ansatte. Hva lojaliteten innebærer, er det først og fremst ledelsen som avgjør.

Dette har lite med sinnelaget – altså lederens personlige holdninger til demokrati – å gjøre. For organisasjonene er det funksjonelt – altså nyttig, praktisk og lettvint – å sette lokk på debattene. Synlig splittelse svekker organisasjonens omdømme og slagkraft.

Enevoldsstaten er avløst av parlamentariske demokratier. Men eneveldets suverene arbeidsmåte gjenoppstår i de store, byråkratiske organisasjonene.

Overordnet strategi diskuteres i det skjulte – og formidles i passende doser til de lavere nivåene i organisasjonen. Når Habermas ber om sosiale institusjoner som kan støtte offentlig meningsdannelse – tenker jeg umiddelbart på de store organisasjonene. De må også delta, synliggjøres og ansvarliggjøres.

Makt og myndighet

Poenget med offentligheten er ikke å mene dette og hint om hundre interessante saker. Den politiske offentligheten har bare noen hensikt dersom vår argumentasjon griper inn i de reelle beslutningsprosessene.

Jeg mener, med Kant, at opplysning har myndighet som mål. Kultur, kunnskap og rike opplevelser er goder i sin egen rett. Men dersom vi ville knytte bibliotekene til opplysningstidas idealer, kan vi ikke sette makten i parentes.

Opplysning dreier seg ikke om individuell lærdom eller dannelse, men om et frigjøringsarbeid i forhold til tidas kontrollerende makthavere – dengang da og akkurat nå. Habermas bruker begrepet emansipasjon. Da er det ikke Regjeringen og Stortinget som er hovedproblemet, men de lukkede beslutningsprosessene i forvaltning, næringsliv og stivnede frivillige byråkratier.

Lys i krokene

Hittil har søkelyset særlig vært rettet mot storkonserner og internasjonale selskaper. I USA var Rachel Carsons og Ralph Nader tidlige forkjempere for samfunnsansvar.

Lawrence Lessig, som lenge har kjempet for brukernes rettigheter (Creative Commons), retter nå søkelyset mot den snikende korrupsjonen i det amerikanske politiske systemet. Penger kjøper makt – på måter som i og for seg er lovlige – men som i praksis erstatter stemmer med dollar. En vernetid på sytti år som USA presset fram (“the Mickey Mouse Protection Act“) , er sosialt meningsløs.

Det er ingen grunn til å la de offentlige og de store frivillige organisasjonene være i fred. ATTAC og EFN, Eva Joly og Terje Tvedt, Frederic Hauge i Bellona og den gravende journalist og ex-bibliotekar par excellence – Alf R. Rasmussen i Aftenposten – representerer aktører som arbeider for en ny type offentlighet. De jobber, om man vil, for Habermas.

Alle liker dem – så lenge de holder seg langt unna våre egne ømme tær …
Ressurser

Habermas i Norge

• Habermas – et ambisiøst prosjekt
• Holbergprisen til Habermas
• Internett og den nye offentligheten. Denne lenken finner jeg i den norske Wikipedia-artikkelen.

Habermas i utlandet

• Engelsk Wikipedia – 4 sider om Habermas
• Tysk Wikipedia – 10 sider om Habermas
• Jürgen Habermas. Stanford Encyclopedia of Philosophy. 38 sider. Tett og kompetent analyse av hvordan Habermas sin forståelse har utviklet seg etter Borgerlig offentlighet (1962).

Diverse

• EFN = Elektronisk Forpost Norge
• Manfried Riedel. Bürger, i Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache in Deutschland, bind 1. Stuttgart: Klett-Cotta, 2004 (1972), s. 672-725

VEDLEGG

Holbergprisen

Da Habermas fikk Holbergprisen, begrunnet juryen det slik:

Jürgen Habermas har skapt banebrytende teorier om diskurs og kommunikativ handling og dermed utviklet nye perspektiver på demokrati og rett. Hans forskning spenner tematisk vidt og har en uvanlig tverrfaglig tyngde.

Habermas har på avgjørende vis bidratt til forståelsen av rasjonalitet, etikk, legitimitet, offentlig meningsutveksling, modernitet, det post-nasjonale samfunn og europeisk integrasjon.

Caplex

Caplex nevner ikke Borgerlig offentlighet (Strukturwandel der Öffentlichkeit) i sin artikkel om Habermas.

 

Habermas, Jürgen, f. 1929, ty. filosof og sosiolog, en av de fremste representantene for den andre generasjonen av → Frankfurterskolens kritiske teori. Utviklet en nymarxistisk preget sosiologi. Øvde stor innflytelse på studentbevegelsen på slutten av 1960-tallet.

Verker bl.a. Zur Logik der Sozialwissenschaft (1967), Kultur und Kritik (1973), Theorie der kommunikativen Handels (1981), Faktizität und Geltung

Den første boka heter Zur Logik der Sozialwissenschaften, og ble først utgitt i 1970. Den tredje heter Theorie des kommunikativen Handelns.

Fire feil er litt mye i en så kort artikkel …

Faktizität und Geltung ble utgitt i 1992. Å kalle Habermas nymarxist er mer misvisende enn opplysende. Han er en opplysnings-, språk- og sosialfilosof som også har tatt Marx på alvor.

Forvaltning og demokrati

Diese Idee der Herrschaft des Volkes sei dabei aber im modernen Verfassungsstaat in Vergessenheit geraten.

Habermas kritisiert eine „Verlagerung des Schwergewichts vom Parlament weg auf Verwaltung und Parteien“ ^[17], womit die Öffentlichkeit auf der Strecke bleibe.

Der Bürger unterstehe zwar „in fast allen Bereichen täglich“ der Verwaltung, was er aber nicht als erweiterte Partizipation, sondern als eine Art Fremdbestimmung erlebe, der gegenüber er eine am Eigeninteresse orientierte Handlung einnehme.

… Mit dem Verschwinden der Klassenparteien und der Entstehung der modernen „Integrationsparteien“ sei auch der Unterschied der Parteien untereinander verloren gegangen, während die politischen Gegensätze „formalisiert“ und so gut wie inhaltslos werden.

Für den Bürger sei

„juristisch der Status eines Kunden vorgesehen [...], der zwar am Ende die Zeche bezahlen muss, für den im übrigen aber alles derart vorbereitet ist, dass er selber nicht nur nichts zu tun braucht, sondern auch nicht mehr viel tun kann“.

Tysk Wikipedia

About these ads