Rytmen er heftigere.
Du merker det allerede på flyplassen. Menneskene viser mer av sin energi. Jo mørkere de er i huden, jo mer er de til stede i kroppen. I Norge, tenker jeg, må du dra til Nord-Norge for å oppleve den samme ukunstlede væremåten. Spontan livsutfoldelse på den ene siden – selvkontroll og langsiktig planlegging på den andre. Det lokale vertsskapet i Durban hadde utformet en åpningsseremoni som forente spontanitet og styring. Jeg la ut et sett bilder fra åpningen i går, som jeg håper gir et lite inntrykk av stemningen.
Sterk åpning
For meg var dette den “næreste” og mest personlige åpningen av de fire jeg har opplevd til nå: Beijing (1995), Berlin (2003), Oslo (2005) og altså Durban (2007). Sør-Afrikas voldsomme historie ligger bak.
Dommer Albie Sachs, som holdt selve åpningstalen, hadde kjempet for et demokratisk Sør-Afrika siden han var jusstudent i 1950-årene. Kampen mot apartheid har gitt landet en unik politisk kultur. I Norge bidro de fem okkupasjonsårene til en politisk mobilisering rundt gjenreising og velferdsstat – som også bibliotekene nøt godt av. Men dette er allerede fjern fortid.
Det første frie valget i Sør-Afrika fant sted for tretten år siden. Den politiske kampen ble vunnet etter førti år. Den økonomiske kampen har bare så vidt begynt. Vi må gå i hvert fall 150 år tilbake i europeisk historie for å finne like store avstander mellom et velstående mindretall og et fattig flertall.
Konfrontasjon
De førti årene har preget menneskene. Jeg husker enna et kurs jeg holdt for trenere i konfliktlosning i 1984 – i Tunis. Blant de 40 deltakerne var det en gruppe pa sju sør-afrikanere – svarte, hvite og fargede. De var noen av de sterkeste – og ogsa mest konfronterende – menneskene jeg har mott.
Den hvite staten hadde truet, lokket og manipulert dem i alle ar – og de svarte med en dyp skepsis til alle losninger som kom utenfra eller ovenfra. Denne viljen til a ga rett pa sak og ikke skjule sine interesser er en habitus (Bourdieu).
Jeg forbinder deres habitus med kamparen – men lurer pa om den ogsa kan ha rotter i stoltheten og selvbevisstheten blant zuluene pa den ene siden og boerne pa den andre. Begge var stridbare folkeslag. Borgerlig og polert er den i hvert fall ikke.
Likhet og litteratur
En av de gode sidene ved IFLA og ved bibliotekkulturen i det hele er likhetsideologien. Det er en selvfølge at alle skal ha lik adgang til kunnskap, informasjon og opplevelser.
I Sør-Afrika var det like selvsagt at bibliotekene skulle gi ulike tjenester til ulike grupper: fullverdige tilbud til de hvite, dårlige til de som ble klassifiserte som fargede (“coloured”) og indere, og helt rudimentære til de som ble kalt svarte. I folkebibliotekene vil det trolig ta et par generasjoner før “lik adgang” blir en realitet.
Resource centres in South Africa emerged in the early 1980s as an alternative to the traditional public library, which was perceived as not rendering a relevant service in areas with active community and political lives (Daniels, 1994:34). These resource centres then became a haven for indicidiuals and people from civic and other organisations to meet, strategise, exchange information and study. The single room (or set of rooms) contained books, periodicals, newspapers of mainly social and political nature, and audiovisual and printing equipment.
Sally L. Witbooi. Current developments in public libraries in South Africa, i Bothma (2007), p. 61-70.
To land – og en nasjon
Sør-Afrika er to land. På den ene siden er det et velstående og høyt industrialisert land for under ti millioner hvite – pluss en voksende “svart og farget” middelklasse. Den indiske befolkningen hører til middelklassen. På den andre et fattig, men dynamisk utviklingsland for førti millioner svarte og fargede.
Dette er ikke Norge.
Folkebibliotekene må både utvikle tjenester på den rike verdens nivå for middelklassen – og tjenester som kan fungere for “folk flest” på landsbygda og i de gigantiske slumdistriktene i storbyene. Den siste oppgaven blir åpenbart den mest krevende.
Utviklingspolitikk
I to generasjoner ble flertallet bevisst holdt tilbake: de skulle oppdras til tjenere i byene og til fattigbønder på reservatene (homelands, Bantustans). Skal bibliotekene bidra med noe vesentlig til disse førti millionene, må de både ta utgangspunkt i dagens sosiale situasjon – og i de nasjonale målsettingene for de nærmeste tiårene.
Sør-Afrikas bibliotekstrategi kan ikke skilles fra Sør-Afrikas utviklingsstrategi. Med andre ord: bibliotekpolitikk blir utviklingspolitikk.
De velstående kan lese og skrive – og deres barn kan lese lekser hjemme uten å bli forstyrret. Disse familiene bruker folkebiblioteket omtrent på samme måte som i Norge.
Men mange millioner av de fattige kan hverken lese eller skrive. De som har lært det, har ofte ikke adgang til bøker og aviser. Familiene bor i hytter eller skur med ett eller to små rom – og muligheten for å lese lekser i fred er minimale.
Under slike forhold har biblioteket andre oppgaver enn de vi er vant til. De gir leseopplæring og adgang til lesestoff for voksne og mulighet for å arbeide med hjemmelekser for skoleelever. Det siste er særlig viktig for jentene, som i særlig grad trenger et trygt sted utenfor sitt eget hjem.
Segregerte universiteter
De akademiske bibliotekene må også overvinne arven fra apartheid. Før frigjøringen hadde landet
* 10 universiteter og 7 “technikons” for hvite·
* 8 universiteter og og 5 technikons for afrikanere
* 2 universiteter og 2 technikons for fargede og indere
* 2 “åpne universiteter” (fjernstudier)
De 17 hvite institusjonene – og deres bibliotek – ble finansiert på et helt annet nivå enn de øvrige.
Gwenda Thomas. Academic libraries in the second decade of democracy: critical issues and challenges i Bothma (2007), p. 71-87.
Hele sektoren ble omorganisert i 2004-2005. De 36 institusjonene ble redusert til 25. Av disse var to helt nye – de ble lagt til provinsene Northern Cape og Mpumalanga (det gamle Transvaal), som ikke hadde hatt høyere utdanningsinstitusjoner tidligere.
Også bibliotekorganisasjonene var segregert under apartheid. En ny, samlet organisasjon, LIASA (: Library and Information Association of South Africa) ble grunnlagt i 1997. LIASAs første president (1998-2002) var Ellen Tise, fra Stellenbosch University. Tise har gjort en stor innsats i IFLA og er valgt til IFLAs president for perioden 2009-11. Hun vil – i samsvar med IFLAs regler – være visepresident under Cludia Lux (2007-9). Hennes tittel i denne perioden er President-Elect.
Kilde: Theo Bothma, Peter Underwood og Patrick Ngulube. Libraries for the future: progress and development of South African libraries. Pretoria: Library and Information Association of South Africa, 2007.
Ressurser
- llwyngwair legger ogsa ut bilder fra Durban pa flickr
- The Rambling librarian blogger fra Durban (fem poster fram til tirsdag.
- Pliny the Librarian – med lenke til bildene
