SK 43/07: Det nordiske bibliotekfeltet

Når det gjelder bibliotek, er Norge for lite til å utvikle et bærekraftig forskningsmiljø på egen hånd. Norden er bedre egnet.

Bildet viser Tove Pemmer Sætre, som leder biblioteket ved Høgskolen i Bergen.

Med stort og smått har Norge kanskje tjuefem forskningsårsverk å legge i potten. De må fordeles på

• bibliotektekniske, digitale og humanistiske problemstillinger
• teoridrevet og praksisdrevet forskning
• fag-, folke-, skole- og spesialbibliotek
• omverdensanalyser og bibliotekinterne studier
• lokale og globale tilnærminger

I tillegg må vi huske på at Master- og Ph.D-studenter står for mye av den tilgjengelige forskningstida.

Vi trenger partnere

Norsk bibliotekforskning er preget av stor bredde i tilnærming og interesser. Derfor må vi ofte søke ut for å finne samtale- og samarbeidspartnere.

Det nordiske biblioteksamarbeidet har pågått lenge. Men overgangen fra en industriell til en kunnskapsbasert økonomi gjør samarbeidet mer presserende. De mellomlange profesjonene - som lærer, journalist og bibliotekar - må oppgraderes faglig.

Grunnutdanningene blir mer analytiske og mindre håndverkspregede. De korte utdanningene får overbygninger på master- og doktorgradsnivå. Kravene til dokumentert fagkunnskap øker.

Dette faglige løftet kan ikke en nasjon med 4,5 millioner mennesker ta alene. Når det gjelder antall utøvere, er bibliotekfeltet et lite fagområde. Derfor er det nordiske samarbeidet om et program for folkebibliotekforskning en viktig og riktig prosess.

Forskningsprogrammet

Daværende rektor Leif Lørring ved Danmarks Biblioteksskole tok det første initiativet i 2005. En planleggingsgruppe med deltakere fra de nordiske bibliotekutdanningene arbeidet videre med ideen i 2006. Gruppen laget et programnotat og inviterte alle ansatte med interesse for folkebibliotekforskning, til et arbeidsmøte i Uppsala i mai 2007.

Etter Uppsala-møtet ble notatet vesentlig utvidet, og nettverket ble invitert til et oppfølgingsmøte i København 26.-27. oktober. Denne gangen var også noen organisasjoner knyttet til praksisfeltet invitert - noe jeg varmt støtter.

Praktikerne sier fra

På forskermøtet var det Tove Pemmer Sætre som representerte praktikerne. Det gjorde hun på en svært overbevisende måte. Hun var klar, myndig og konstruktiv.

Hennes sentrale budskap var: denne forskningens mål måtte være en tilpasset og fornyet praksis: we must adjust and renew library practice (alt foregikk på engelsk). Ragnar Audunsonvar enig: forskningen må bidra til en overskridende praksis.

Fornyelse og overskridelse er positive og optimistiske ord. Hvorfor er det da så vanskelig å forandre praksis? Hvorfor møter innovatørene så mye motstand?

Jeg tror det er nødvendig å se på overskridelse som en drakamp mellom krefter som vil bevare og krefter som vil forandre. La Querelle des Anciens et Modernes, heter det i litteraturhistorien.

Det å fornye innebærer samtidig å forlate. Vi må gi avkall på kjente og kjære praksiser - og anstrenge kropp og sjel for å lære nye ferdigheter og begreper. Overskridelse er ikke en tur langs den slagne landevei, men en klatring i ur og fjell.

Selv om det er nødvendig, er det ikke nødvendigvis behagelig.

Referanse - i praksis

Det er bredt akseptert at Gunhild Salvesens grundige studier av referansekvalitet har avdekket betydelige svakheter i arbeidets faglige nivå. Men det som hittil har blitt gjort for å heve kvaliteten, virker svært beskjedent i forhold til behovet. Vi diskuterer resultatene når de publiseres - men deretter legges de i skuffen.

Kvalitet kan bare forbedres gjennom vedvarende, systematisk innsats - koplet med gjentatte observasjoner av resultatene. For å få en faglighet vi kan være stolte av, må vi anvende forskningsresultatene i praksis. Overskridelse innebærer svært ofte en kamp med motstanden mot endring.

Forskningsinteresser

I København jobbet vi mye i grupper. Vi ble bedt om å planlegge forskningsstrategier innenfor tre delområder:

• digitalisering og nye medier
• folkebiblioteket som læringsarena
• den nordiske bibliotekmodellen

Det viste seg at de aller fleste deltakerne (13 stykker) ønsket å diskutere det tredje temaet. Fire valgte den første og fire den andre gruppen.

Med VOLARE som bakgrunn valgte jeg “biblioteket som læringsarena” - og hadde en spennende diskusjon med Tove Pemmer Sætre, Eero Sormunen fra Tampere og samfunnsviteren Frank Huysmans fra Nederland.

Erfaringer fra Nederland

De to deltakerne fra Nederland - fra Netherlands Institute for Social Research - var invitert for å orientere om en nederlandsk studie av folkebibliotekenes utvikling og framtid - noe de gjorde på en utmerket måte.

Mye virker kjent

• Folk kjøper flere - og låner færre - bøker enn tidligere.
• Bruken av skjermtekster (i minutter pr. dag) vokser - mens alle andre medier gå tilbake
• Kvinner, barn og eldre utgjør en voksende andel av bibliotekets (synkende) brukertall
• Barnas intensive bibliotekbruk “krysser ikke” tenårene

Nederland har for lengst samlet sine folkebibliotek i større organisatoriske enheter - med over 100 tusen innbyggere som norm.

Forskning og utvikling

I plenumsdiskusjonen på lørdag var forholdet mellom forskning og praksis et av de sentrale temaene. Tove Pemmer Sætre oppfordret planleggingsgruppa til å invitere flere praktikere inn i den videre prosessen. Hun nevnte spesielt lederne for de største folkebibliotekene.

Jeg tror Tove har rett. I Norge er det allerede et godt etablert, men ikke så veldig synlig, samarbeid mellom storbybibliotekene. Disse organisasjonene er store nok til å initiere og utnytte mange slags FoU-prosjekter - som den store undersøkelsen av brukeratferd inne på biblioteket som gjennomføres nå i høst.

Storby- og fylkesbibliotek

Storbybibliotekene vil neppe bevilge rede penger ut til forskningsmiljøene, men det er svært vanlig at de selv bidrar til relevante prosjekter med egen arbeidskraft og administrative ressurser. Disse bibliotekene er, med andre ord, naturlige samarbeidspartnere når det gjelder praksisrettet forskning.

Det samme gjelder fylkesbibliotekene, som i økende grad opptrer som regionale utviklingsaktører. Dette gjelder i hvert fall i Norge og i Sverige. Situasjonen i Danmark og Finland vet jeg for lite om.

Ved å trekke inn fylkesbibliotekene i forskningsplanleggingen, øker sjansen for at prosjektene blir relevante for - og faktisk blir brukt av - de mindre bibliotekene.

Kunnskapssamfunnet bidrar til at den regionale komponenten i FoU-virksomhet får større betydning - tenk:

• kunnskapsbyen Drammen
• NDLA og fylkeskommunene
• NORU og Barentsregionen

Dette er en politisk utvikling som også bibliotekene kan dra nytte av.

Ressurser

Interne

• Forskerne møtes - og Qvortrup slutter
• Forskere og folkebibliotek - i København
• Nordiske folkebibliotek
• Nordisk forskning om folkebibliotek
• Still krav til forskningen
• Bibliotekforskning 2007
• Biblioteket som kunnskapsaktør

Eksterne

• Whither Nordic Public Libraries? Towards a Cross-country Research Initiative on the Historical Heritage, Role, Self-perception, and Challenges of Public Libraries in Denmark, Finland, Norway and Sweden (= Platform paper: Version 1.2/Date: 18/10/2007)

VEDLEGG

Planleggingsgruppen, som har en flat struktur (uten leder/koordinator), består nå av:

Danmark

• Leif Emerek, Aalborg
• Leif Kajberg, Copenhagen

Sverige

• Mats Dahlström, Borås
• Lars Höglund, Borås
• Kerstin Rydbeck, Uppsala

Finland

• Ilkka Mäkinen, Tampere
• Eero Sormunen, Tampere

Norge

• Ragnar Audunson, Oslo
• Liv Gjestrum, Oslo

Baltikum

• Tiiu Reimo, Tallinn