Det var godt å få det avklart.
Høgskolen i Oslo har lenge vaklet mellom alternativene: fortsette som profesjonshøgskole eller satse på universitetsstatus. Nå har vår nyvalgte rektor Sissel Østberg sagt klart fra: vi velger universitetsveien. Når Høgskolen i Agder har blitt universitet, kan ikke Oslo sitte på gjerdet.
Men hun markerer også at HiO ikke bør bli en mindre og blekere utgave av Universitetet i Oslo. Høgskolen bør profilere seg som et yrkesrettet profesjonsuniversitetet, ikke som en tilbaketrukket akademisk forskningsinstitusjon.
Informasjonskunnskap og EDB
For bibliotekfaget og bibliotekprofesjonen er dette en viktig begivenhet. Hvis vi begrenser oss til de mellomlange profesjonene, var det norske bibliotekmiljøet nokså tidlig ute med utdanningstilbud på høyere nivå. Videreutdanningen i Informasjonskunnskap og EDB (sivilbibliotekarstudiet) - som Per Ongstad kan ta mye av æren for, representerte et bevisst brudd med en tekst- og teoriorientert akademisk tradisjon.
Det betød ikke at VU var teorifattig, men at teorien var langt tettere integrert med (avanserte) praktiske ferdigheter enn det som er vanlig i akademiske miljøer. Produksjon på høyt nivå var viktigere enn kommentarer på høyt nivå.
Denne koplingen av teori og praksis er fortsatt et element ved JBIs mastergrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Skal profesjonen hevde seg med styrke i kunnskapssamfunnet, tror jeg det er vesentlig at denne tradisjonen videreføres. Veltalende akademikere har vi nok av. Men innsiktsfulle praktikere på høyt nivå er mangelvare.
Førstelektor
Det ryktes at Stjernøutvalget vil legge lista lavere enn i dag: ett doktorgradsprogram blir tilstrekkelig for å søke om universitetsstatus. Den ærverdige doktorgraden er et viktig akademisk symbol. Men Oslo har også satset på et jevnbyrdig - og praksisrettet - alternativ til doktorgraden.
Kunnskapssamfunnet og profesjonsfagene trenger “tunge praktikere”. Det er ikke nødvendig å sluse alle gjennom en doktorgrad. Det innovative førstelektorprogrammet, som er forankret i Pedagogisk utviklingssenter, gir de “reflekterende praktikerne” (Donald Schön) en mer utviklingsrettet vei til høy faglig kompetanse.
Det nye Universitetet i Agder samarbeider med HiOs førstelektorprogram.
Berg og dype daler
Bibliotekfaget er midt i et hamskifte. Både institusjonen og profesjonen må finne nye ståsteder i det digitale Norge og en digital verden. Den gamle, trygge selvtilliten er borte. Bibliotekarer svinger mellom overdreven selvtillit - kunnskapsnavigatører i det digitale kaos! - og dyp usikkerhet: grå mus som har gått ut på dato.
Begge holdninger er ubalanserte. Bibliotekenes klassiske arbeidsoppgaver - innsamling, vurdering, organisering, tilrettelegging, veiledning - er like relevante for de nye som de gamle mediene. Men det konkrete arbeidsmiljøet stiller andre og større krav enn tidligere.
Formidling krever engasjement. En klassisk bibliotekar burde være glad i bøker - og mestre litteraturens språk. En digital bibliotekar bør være glad i digitale tekster - og mestre datauniversets språk.
De fleste av dagens bachelorbibliotekarer har for liten faglig tyngde til å markere seg profesjonelt.
Antall tredjeårsstudenter ved bibliotekutdanningen har sunket drastisk. Stadig flere tar to år med bibliotekfag - bredt forstått - og plusser på med seksti studiepoeng fra andre fagområder. En slik treårig kombinasjon teller ikke tungt på det nye arbeidsmarkedet.
I Danmark jobber mer enn halvparten av alle bibliotekarer i næringslivet. I Norge søker de fleste sikkerheten i det offentlige.
Fra tre til fem
Den faglige tryggheten må gjenopprettes i det digitale rommet.
I dag er det fortsatt “de treårige” som definerer hva vi forventer av en bibliotekar. Stadig flere sier riktignok at mastergraden bør bli normen - men utsetter selve valget så lenge som mulig.
Jeg foretrekker tydelig tale. HiO vakler ikke lenger - det bør heller ikke de sentrale bibliotekaktørene gjøre. Vi vil trenge en overgangsperiode “fra tre til fem”, men den kan med fordel starte i 2008.
Samtidig bør fagets praktiske og produktive karakter holdes i hevd. Den akademiske kulturen er grunnleggende tilbaketrukket, anskuende og kommenterende. Sluttresultatet er papir og mer papir.
De praktiske disipliner har bare mening i forhold til brukerne. Den fremragende bibliotekar kan gjerne holde foredrag og skrive artikler. Men til syvende og sist må hun få sitt bibliotek til å svinge. Sluttresultatet er den overskridende praksis: hic Rhodos, hic salta.
På Bibliotekmøtet vil NBFs utdannings- og forskningspolitiske utvalg legge fram forslag til en forsknings- og utdanningspolitisk plattform. Jeg håper den vil legge hovedvekten på behovet for sterkere profesjonalitet og tyngre faglighet.
Ressurser
Eksterne
- Høgskolen i Oslo. Startside for førstelektorprogrammet
- Universitetet i Agder. Førstelektorprogram
Interne
Hvor mange universitet kan vi egentlig ha i Norge før selve begrepet “universitet” egentlig ikke betyr mer enn “høyskole” betyr i dag?
Kommentar av John David Didriksen — mandag, november 5, 2007 @ 2:45 pm