P 278/07: Politisk kalender

Bloggen er en naken sjanger.

Som lyrikken og essayet. Teksten viser hvem du er. Og dersom du prøver å skjule hvem du er - i et dikt, i et essay, i en blogpost - blir selve manøveren ubehagelig synlig. I andre sjangre kan du gjemme deg bak konvensjonene. Men bloggens konvensjon er åpenhet. En byråkratisk blogg er like meningsløst som en lyrisk årsrapport:

Vi satser på bonus, det har vi fortjent / For kursen har steget med fjorten prosent!.

Eller en tragisk stortingsmelding:

- At bibliotekene skulle ende slik under Trond og Tora!
O Hulk, o Ve, o Jammers Minde!

Vanskelig sjanger

Derfor er bloggen en vanskelig sjanger for lederne i bibliotekets verden. Hvordan kan de representere seg selv og organisasjonen på samme tid? Det er grasrota og bibliotekledere i små bibliotek som tar risikoen på å eksponere seg. Frontfigurene sitter på gjerdet. Og derfor setter jeg stor pris på bloggen til Svein Arne Tinnesand - det er vel den eneste bibliotekpolitiske bloggen som skrives av en ansvarlig leder utenfor de mindre bibliotekene.

Den borgerlige offentlighet - som alle priser og få praktiserer - utspilte seg nettopp på arenaer der posisjon og positur ble lagt til side. Offentlighetens bærende ide er den resonnerende, det vil si den rasjonelt forpliktede samtale, om vesentlige spørsmål. De fleste blogger har andre formål - og det må være greit nok. Alle de sosiale mediene synliggjør det sosiale liv i en helt annen bredde enn tidligere.

Men det mest interessante med bloggen som medium er at den styrker de faglige offentlighetene.

Faglig offentlighet

Den brede og allmenne offentligheten eksisterer fortsatt. Underholdnings- og forbrukerstoffet har nok ekspandert. Men vi kan fortsatt følge med på, og undertiden delta i, resonnerende samtaler om sentrale politiske spørsmål gjennom aviser, radio og TV.

Det er imidlertid umulig å dekke mylderet av “lokale” faglige spørsmål på de store nasjonale kanalene. Lyskjeglene sveiper over landskapet: vannverk på Romerike, kirurgmangel i Afghanistan, kommunal gambling på finansmarkedet - eller massedigitalisering av norsk kulturarv. Så dukker nye saker opp. Journalistene forsvinner til nye jaktmarker. Skal debattene gi resultater, må de videreføres innenfor sine sosiale felt (Bourdieu).

Tilgjengelighet

Opplysningstidas borgerlige offentlighet var begrenset i omfang. Elitene var små og “alle leste alt”. Offentligheten var overskuelig. I så måte kan Frankrike, Tyskland og Storbritannia anno 1800 minne om Norge rett etter krigen. Den ideelle borgerlige offentlighet utgjorde ett sosialt felt.

I dag er det bare de ulike “lokale” offentlighetene som har den samme enhetlige og tilgjengelige karakter. Det disse faglige offentlighetene kan mangle, er imidlertid de spørrende intellektuelle og den kritiske journalistikken som er nødvendige for å skape bevegelse. Forsvaret liker ikke kritiske offiserer. Helsevesenet liker ikke systemkritiske leger. Sterke fag krever orden i rekkene. Politiet beskytter sine egne - right or wrong, my Partner!

De faglige offentlighetene utvikler seg først og fremst gjennom faste faglige møter og i de regelmessige bransjebladene. Imidlertid er både møtene og bladene ofte forankret i sentrale faglige organer - og dermed knyttet til personer og interesser som - i beste mening - bør utfordres.

Harmoni er hyggelig, men det er krav som skaper kvalitet. I denne situasjonen, tenker Plinius, kan de frie bloggene - i et mindre format - ha noe av den samme rollen som vår frie presse i forrige historiske epoke.

Ressurser

Eksterne

• Knut Olav Åmås. Den vanskelige nærheten

Plinius

• Norske bibliotekblogger
• Hvorfor er åpenhet så vanskelig?
• Habermas uten tårer
• Fagdebatten flytter seg til nettet

VEDLEGG

Klipp fra Knut Olav Åmås. Den vanskelige nærheten:

Kjernespørsmålet er derfor hva slags samfunn lokalavisene er med på å skape. Tør de å være kritiske og ta konflikter, eller vil de helst gjøre alle til lags i et lite samfunn? Svaret er ofte ja bare på det siste spørsmålet.

Redaksjonene er avhengige av samfunnet de har umiddelbart rundt seg, enten det nå er viktige annonsører eller mektige politikere og næringslivsledere. Det stiller krav til redaktørenes uavhengighet som de selvsagt ikke alltid innfrir.

Nærheten er både den største styrken og den alvorligste svakheten for lokalavisene. De lar mange vesentlige saker ligge fordi de rett og slett ikke er interessert i uenighet, splid og fornærmede lesere.