I 2006 inviterte EMI – verdens fjerde største plateselsakp – en gruppe tenåringer til sitt hovedkvarter i London. Ledelsen ville høre hva slags musikk ungdommene var opptatt av. Da møtet vel var over, takket sjefene for hjelpen – og ba de unge velge alle de CD-ene de hadde lyst på, fra et stappfullt bord.
Men ingen av “ekspertene” gad å ta en eneste skive.
“Det var da vi skjønte vi at spillet var over”, fortalte en av de tilstedeværende til The Economist.
En ny forretningsmodell
Det er ikke lenger platesalget, men konsertene og merkevarene – T-skjorter, bilder, plakater – som produserer inntektene. Selve musikken må distribueres gratis, eller nesten gratis, på nettet.
De store plateselskapene ventet for lenge med å skifte kurs. For noen år siden kunne selskapene kjøpt seg inn på de nye markedene. Nå har de ikke lenger den nødvendige kapitalen.
Paid-for dowenload services will continue and ad-supported music will become more widespread, but subsidised services where people do not pay directly for music will become by far the most popular.
Og moralen er: det er viktigere å overvåke dine omgivelser enn å vokte på dine inntekter.
Kilde
From major to minor, The Economist, 12-18. januar, s. 52-53
Mener du virkelig at MUSIKERE skal leve av å selge T-skjorter og bilder av seg selv?? Det er jo helt latterlig, jeg flirer for meg selv her jeg sitter. Akkurat nå er jeg glad for at jeg alltid har holdt min egen musisering på amatørnivå!
Comment av John David — tirsdag, februar 5, 2008 @ 4:46 pm
Hei John David!
Jeg har ingen meninger om hva musikere – eller malere, poeter og skuespillere – skal leve av i framtida. Jeg rapporterer fra feltet og prøver å forstå hva som skjer.
Dersom markedet kollapser, er det ungdommen som har skylda – og hvordan vi skal få dem til å kjøpe CD-er i stedet for å laste ned filer går over min begripelse.
Comment av plinius — onsdag, februar 6, 2008 @ 11:00 pm
Dette var da temmelig snevert. Suksessen til iTunes Music Store viser jo at folk er villig til å betale for musikk, så lenge det er tilpasset de adferdsmønstre folk generelt har.
Og selv om det er slik at ungdom laster ned musikk og film, så er det faktisk foreldrene og voksne som bruker mest penger på musikk, film og spill av den enkle grunn at det er de som har mest penger. OG de gidder ikke sitte å mekke med bittorrent og oppdatere seg på nye måter etterhvert som utviklingen suser avgårde.
De vil ha det så enkelt som mulig, og det har Apple klart med musikk, og Amazon med bøker (inkludert lydbøker nå som de har kjøpt Audible). Så det kommer penger av å selge musikk også i framtiden.
For bibliotek blir utfordringen å være en del av disse formidlingsmodellene, for det er vi IKKE idag.
Comment av Thomas — fredag, februar 8, 2008 @ 11:03 am
iTunes Music Store har et problem, nemlig kvaliteten på lydfilene de selger. Ihvetfall sist jeg sjekket var den i laveste laget. Hvorfor kjøpe dårlige lydfiler når du kan laste ned bedre kvalitet gratis (men ulovlig)? Selv har jeg gått tilbake til å kjøpe CDer og rippe dem til et lossless-format…
Comment av magnusenger — fredag, februar 8, 2008 @ 11:48 am
Plinius ligg som vanleg eit decennium føre samtida, og slikt blir det god moro av.
Gruppa I still buy CDs på Last.fm har så mange medlemmar at “demographics”-funksjonen kortsluttar. Sist den fungerte meiner eg å hugse at Average age låg på 20 år. Artisten Momus har ein interessant diskusjon med lyttarane sine her: http://imomus.livejournal.com/345642.html
Comment av bibliotek — fredag, februar 8, 2008 @ 7:46 pm