Et godt arbeidsmøte. Slik opplevde jeg Bibliotekmøtet 2008 i Bergen.
NBF-leder Anne Hustad takker Trond Giske etter åpningsforedraget.
Bibliotekfeltet står midt inne i en gigantisk endringsprosess. Den dreier seg om å finne fotfeste i et nytt og annerledes samfunn.
Bibliotek dreier seg ikke om bibliotek, sa Giske. Han har helt rett. Bibliotek dreier seg om PISA og regional utvikling, om ungdomskultur og livslang læring, om forfatterorganisasjoner og forlagsmonopoler, om ytringsfrihet på internett og om beinhard konkurranse om folks oppmerksomhet.
Dear Dorothy - you’re not in Kansas, anymore …
Fossefall
Forandringstrykket kommer fra en digital teknologi som forandrer spillereglene for alle institusjoner og virksomheter. Biblioteket er en liten boble i denne Niagarafossen som tar oss fra det trygge norske industrisamfunnet - det vi kalte Velferdsstaten - til en turbulent global kunnskapsøkonomi. De andre boblene - skoler og sykehus, politi og tollvesen, Aschehoug og Smart Club - hopper og skvetter i de samme vannmassene.
Men også Giske står mellom det gamle og det nye. I Grieghallens store peer Gynt-sal viftet han framover med venstre hånd, mens han samtidig pekte bakover med høyre. Kulturministeren dvelte lenge og grundig ved biblioteket som bokas fanebærer - og viste til romanforfatteren Amos Oz for å illustrere bibliotekets bidrag til forståelse mellom kulturene.
Men leser de fleste på denne måten? Jeg er ikke sikker på om Pippi har bidratt til min forståelse av Stillehavskulturen.
Manglende lenker
I sin fløyelsmyke klapp-klapp-klapp-på-skulderen-tale klarte han ikke å kople de nye mediene - som han løfter fram i andre sammenhenger - med bibliotekene, som kan gi dem lokal innpass og forankring. Kanskje ville han ikke?
Han nevnte selvsagt at rockemuseet ble lagt til Trondheim, slik det høver seg en trønder (spredt latter i salen …) . Men han knyttet ikke sitt engasjement for rock til det mest nærliggende i denne forsamlingen: tilgang på redigerings- og avspillingsutstyr, plater og bøker, noter og lydanlegg på lokale folke- og fagbibliotek.
Kommunene er stort sett flinke til å integrere bibliotek i de nye kulturbyggene. Skal folkebibliotekene blomstre, tenker Plinius, må de bli like multimediale, digitale og globale som sine nye brukere. Mange bibliotek har innsett dette - fra Notodden Blues til Sølvberget i Stavanger.
Giske holdt seg til det allmenne. Talen var kjemisk fri for nymotens ord som blogg, Wikipedia, lydfiler og trådløse soner.
Giske snakker ikke tull. Men han snakker heller ikke tonull.
Enn så lenge …
Summa summarium
Det var, som sagt, et arbeidsmøte - intenst og levende, nyttig og målrettet. Hodet summer ennå av stemmer, bilder og ideer:
- hyppig henvisning til statistikk - hurra!
- barna som blåste såpebobler under åpningen
- vanndammene du trengte våtdrakt for å passere
- Kirsten Leth Nilsens æresbevisning - inderlig fortjent
- en valgprosess helt uten programerklæringer og motkandidater
- Brede seil … sunget med bravur - av mannskoret Arme riddere
- Kjartan Vevle med rødt klistremerke - fr@ ditt bibliotek - i panna. Kampanjegeriljaen jublet.
Provins og hovedstad
Jeg slutter med Frode Grytten, som holdt en fabulerende festtale fra oppveksten på Odda bibliotek - kriminalavdelingen.
Bibliotekfolk vil så gjerne at biblioteket skal være universitetets, skolens og kommunens bankende hjerte. Men vi er jo ikke universets sentrum for andre enn oss selv. Illusio heter det hos Bourdieu. Den faglige lokalpatriotismen gir livet mening.
Vi er små, nyttige og uvanlig godt organisert. Men det er først når avisene bruker like mange sider på bibliotek som på sport hver mandag morgen - at vi har vunnet vår rettmessige plass i samfunnspyramiden.
Vi savner overskrifter som
- Vidar Lund ser fram til å spille for Time.
- Heftig kamp om åpningstida mellom Trondheim og Bergen.
- Sandefjord rydder i hyllene - og rykker opp i neste utlånsdivisjon.
- Nasjonalbiblioteket er viktigere enn Nordsjøoljen, sier Kristin Halvorsen
Agenda og alternativ
Inntil den tiden kommer, står vi fare for å overvurdere vår betydning - og samtidig undervurdere våre muligheter. Provinsialisme, sa Frode Grytten, betyr å gå utenom saken.
Jeg tolker ham slik: Provinsen er preget av at dagsorden settes i hovedstaden. For å unngå hovedstadens hegemoni, har provinsen to muligheter:
- å holde seg til spørsmål som bare angår lokalsamfunnet - og la hovedstaden styre rammebetingelsene (dvs. saken selv)
- å kople de lokale spørsmålene til de globale drivkreftene - men ikke på hovedstadens premisser
Det første er provinsialisme. Det andre er myndighet.
For ikke å bli misforstått: hovedstaden er ikke det fysiske, men det symbolske Oslo. Autoritetens arnested kan like gjerne plasseres i Paris som på Blindern eller i Regjeringskvartalet.
Sett utenfra kan Bibliotek-Norge minne om en tettvevd norsk småby. Et snev av provinsialisme har kanskje - så vidt - vært hørbar fra tid til annen. Jeg oppfatter imidlertid møtet i Bergen som et solid skritt framover.
Kunnskapssamfunnet trenger seg på - og kravet til omstilling blir stadig sterkere. Den dype digitaliseringen forandrer systemleverandørenes livsbetingelser. Den dype globaliseringen stiller helt nye krav til en profesjonsutdanning som hittil har vært uløselig knyttet til det norske språket.
Bibliotekmiljøet har mye å bidra med. Da ikke som en egen liten sektor - “en liten blåsa i Guds andes glas”, som det heter i Aniara, men som strateg, medspiller og medtolker i forhold til samfunnsutviklingens styrende krefter.
Bibliotekenes horisontale nettverk - “oss bibliotekfolk imellom” - er helt usedvanlig sterkt. Men styrken blir forskuslet hvis den ikke rettes ut - mot debattene og strategiene som formes av fagfolk og politikere utenfor bibliotekets felt.
Lobbyvirksomhet er en viktig komponent. Bibliotekprosjekter og kampanjer er en annen. Profesjonsbygging er en tredje. Begrepsarbeid en fjerde. Statistikkutvikling en femte. Tjenesteutvikling en sjette. Samtaler og samarbeidsprosjekter med nye aktører en sjuende. Osv.
Vel møtt ved neste korsvei.
Ressurser
- Samlet oversikt på Pagecast
Plinius
- P 58/08. Bilder fra Bergen. Bildene på flickr er samlet i grupper - en for hver dag.
- P 57/08. Stor statistikkdag i Bergen - fredag. Plinius brukte hele dagen på møter om statistikk og kvantitative metoder.
- P 56/08. Mangfoldig åpning i Bergen - torsdag. Selve Bibliotekmøtet åpnet med sprudlende kultur - og fortsatte med formidling av kunnskap.
- P 55/09. Blogg fra Bergen - onsdag. Oslo ser annerledes ut når du bor i Bergen.
Opp Amaryllis! - ved Kari Frodesen
Baktanker - ved Rocke-D
VEDLEGG
Mye av den populære urdulitteraturen som spres i Norge, er full av krig og vold, sier en erfaren norsk-pakistansk lærer og forfatter.Og det forbauser meg ikke.
Den folkelige litteraturen er full av imaginær hitorie og geografi. Det Fantomet bidrar med, er pygmeer og svarte presidenter - i den bengalske bukt. I Honolulu, sang jeg gladelig som guttunge,
- går man påkledt som en Zulu
- - med ring i nesen, på Zuluvis, Zuluvis,, Zuluvis …
- Men forøvrig er kotymen,
- at man sparer på kostymen …
Du finner hele teksten (PDF) her: Honolulu og drømmen om Sydhavet
Særlig basert på seansen om bibliotek- og informasjonsfaglig forskning tror jeg Bergensmøtet representerer en endring som er et par hakk skarpere enn det Plinius har lagt vekt på i dag.
Der holdt bl.a. professor Ragnar Audunson, nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og Forskningsrådets Torunn Haavardsholm viktige innlegg.
Audunson viste til det første bibliotekforskningsprogrammet som nå er avsluttet. Det var finansiert som et spleiselag mellom daværende Riksbibliotektjeneste, daværende Bibliotektilsyn og forskningsrådet. Nå ønsket han seg et nytt.
Jeg forsto argumentasjonen slik at bibliotek- og informasjonsvitenskap ikke er eller kan være det,- altså en særegen disiplinvitenskap. Men i kraft av den sedvane som ligger i at noen driver med det samme og skriver om det samme i tidsskrifter, bøker og på konferanser - altså “habitus” - kan det her godt eksistere som tverrfaglig *forskningsfelt*. Et nytt doktorgradsprogram ved Høgskolen i Oslo skal, slik jeg forstår det, befolke dette feltet.
Svarene som kom på denne invitten fra Forskningsrådet og Nasjonalbiblioteket var tydelige: Nei,- en bør ikke forvente at Forskningsrådet vil bidra med midler til særegen bibliotekforskning. Det blir for sært og for smått (mine ord dette - ikke Haavardsholm sine!). Da må en heller se på profesjonsforskning som sådan, - altså på tvers av profesjoner som bibliotekar, lærer, ingeniør osv. Om det skal satses på doktorgradsutdanning ved Avdeling for journalitistikk, bibliotek og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo, må denne høgskolen selv holde seg med dette.
Nasjonalbiblioteket vil støtte forskningen og markerte positiv og økt innsats på området. Men Moe Skarstein var også svært klar: Dette vil ikke skje ved bidrag til finansiering av et eget doktorgradsprogram i bibliotekinformasjonskunnskap. Da må en heller se på informasjonskunnskap som sådan, altså (nok en gang) på tvers av hver enkelt profesjonelle og institusjonelle ramme, og på andre kunnskapsområder av betydning for nasjonalbibliotekets mange og store utfordringer.
I dette synes det å tre fram en bruddlinje. Dersom biblioteksektoren vil være med på leken, må den tåle den stekingen som ligger i å gå ut over seg selv og delta i et langt større spill der reglene utformes av mange - og til dels markert annerledes - aktører.
Kommentar av Helge Høivik — søndag, mars 9, 2008 @ 5:41 pm