P 100/08: Det kongelig rike Norge

Norge er et merkelig land.

Det gamle, fattige, isolerte Norge har forsvunnet. Vi har blitt en søkkrik oljenasjon med ubegrenset vindkraft i bakhånd. Askeladden har overtatt kongsgården. Men han er preget av sin barndom – og tenker fortsatt som småkårsfolk flest.

På et bibliotekmøte i København i fjor snakket jeg med en av mine danske kolleger om folkebibliotekenes problemer. Det er trangt om plassen, mangel på medier og for lite personale. Vi ønsker oss danske og finske vilkår for virksomheten, sa jeg. Han bare lo.

Dere er jo så rike, så rike. Det er vi som har problemer – ikke Norge.

Pengemakt

Det var nyttig å oppleve Norge sett fra utsiden. I gårsdagens Le Monde fikk jeg også en anelse av hvordan verden opplever Norge.

Det foregår en omfordeling av penger og makt i verdensøkonomien. Den økende etterspørselen etter energi favoriserer energirike land. Kina, India og Brasil er stigende stjerner. Alle tre har også betydelige oljeressurser. Gjennom pensjonsfondet bygger Norge opp en enestående økonomisk makt – på linje med land som Saudi-Arabia, Kuweit, Singapore og De Forente Arabiske Emirater.

Sammen med Norge opptrer disse autoritære statene som gigantiske investorer – uten et haleheng av hissige aksjonærer. De står fritt til å ta politiske – og ikke bare økonomiske – hensyn når de flytter sine milliarder på det globale sjakkbrettet. På Le Mondes liste over de viktigste “suverene” fondene står Pensjonsfondet som nummer to:

1. ADIA (De Forente Arabiske Emirater): 875 milliarder dollar
2. Statens pensjonsfond (Norge): 341
3. GIC (Singapore): 330
4. Diverse fond (Saudi-Arabia): 300
5. Reserve Fund for Future Generation (Kuwait): 250
6. China Investment Corp. (Kina): 200
7. Temasek Holdings (Singapore): 159

Askeladden og gullegget

Pengene kommer fra store eksportoverskudd. Til sammen disponerer slike fond mellom to og tre tusen milliarder dollar. Nå er det økonomiske nedgangstider for de fleste – og vi som har penger på bok, kan utnytte krisen til å kjøpe oss inn. Dette bekymrer både OECD og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Askeladden har fått makt – og kan ikke trekke seg fra spillet.

Alternativet måtte være å gjøre som Wittgenstein – å gi bort hele den gigantiske formuen til de nærmeste slektningene – det måtte bli til Danmark, Sverige, Island og Finland – og bli skolelærer på landsbygda.

De som stemmer for Wittgenstein, reiser seg (og forbereder seg på å løpe). De øvrige blir sittende.

About these ads