Sist fredag var jeg i Asker bibliotek og snakket om samlingsutvikling.
Da jeg var ferdig, fikk jeg en bibliotekbamse av Live Gulsrud.
Skryt-seminaret var friskt, livlig og profesjonelt. Staben stilte i flammerøde T-skjorter med SKRYT på brystet.
En rekke leverandører var til stede med enkle stands. Folk fra andre bransjer var trukket inn som foredragsholdere – og lokale politikere var med på deler av programmet.
Navnet var behendig valgt. Møtet handler om markedsføring. Skal bibliotekene ble hørt og sett må de bli husket. Kampen om oppmerksomhet er intens. Det krever enkle, men klangfulle ord og bilder.
- Papirbredden
- Den sorte diamant
- Skryt
Tradisjonelle titler, som Lær å markedsføre, eller Markedsføring i forandring er glemt i morgen den dag. Det hjelper lite å slå i bordet med Markedsføring for framtida eller Markedsføring i det 21. århundre.
Kjedelig, kjedelig, kjedelig.
Bla, bla, blupp – dette må bli slutt!
Vi trenger sterkere bilder. Det er bruddene vi husker, motsetninger og kontraster. Skryt bryter.
Lange haler
Mitt bilde var den lange halen.
Den lange halen er navnet på en artikkel, en bok og et fordelingskurve. Artikklen og boka er skrevet av Chris Anderson, redaktøren av databladet Wired.
Det vil si – Wired er ikke et datablad i vanlig forstand. Det er heller et blad om det nye kunnskapssamfunnet – som jo drives fram av digital teknologi. Det kull og stål og jernbaner var for industrisamfunnet, er databrikker, programvare og internett for kunnskapssamfunnet.
Den lange halen beskriver en økonomi der produksjonen av tekster – og ikke produksjonen av varer – står i sentrum. Mer i The long tail manifesto.
Det er lett å beskrive den digitale økonomien. Alle utgifter er knyttet til det første eksemplaret. Når den digitale artikkelen, eller bildet, eller læreboka først foreligger i digital form, koster det ikke noe å lage eller distribuere kopier.
Det kommer til å snu hele vårt økonomiske system – og dermed også aktiviteter som markedsføring og samlingsutvikling – på hodet. Vi er ennå i en tidlig fase av denne overgangen. Men jeg tror sluttresultatet er gitt. Om tjue-tredve år vil omtrent alle tekster – det vil si alt som eksisterer i form av digitale filer – være gratis (eller nesten gratis) tilgjengelig på nettet for alle.
Fryd og gru
Bibliotekene kan fryde seg. Deres gamle drøm om UAP – Universal Availability of Publications – blir realisert i alle tenkelige medier. Samtidig kan de grue seg. For drømmen om UBC – Universal Bibliographic Control - forsvinner ut av takluka. Det som engang var bibliotekfagets stolte kjerne – flittig koding for effektiv gjenfinning – raseres av Google og Web 2.0: brukergenererte metadata, intelligente algoritmer og en flodbølge av rå datakraft.
Om tjue år finnes det bare en samling – nemlig filene på nettet. Denne universelle SAMLINGEN (unsa) har alle adgang til. Den omfatter både tekster og tekstbehandlingsverktøy – i videste, multimediale forstand. Det bibliotekene kan tilby – hvis de klarer overgangen fra jordkloden til universet – er rom og støtte til aktiviteter som utnytter unsa.
Samlingsutvikling på fire nivåer:
I mellomtida må vi drive samlingsutvikling. Den foregår på fire nivåer
- operativ – fra dag til dag
- taktisk – fra år til år
- strategisk – prinsippiell – i et tre til fem års perspektiv
- visjonær – i et ti til tyve års perspektiv (2020 og seinere)
Lys og mørke
Forandring krever endringsarbeid. Da er det viktig å sørge for at forsknings- og utviklingsarbeid faktisk fører til endring.
Vi vet mye om samlingsutvikling. Det finnes inspirerende bøker og detaljerte teknikker. Moore’s metode har vært prøvd ut i Larvik. I noen år var kategorisering på moten. Kvadratsrotmetoden har sine iherdige tilhengere.
Men min hovedkonklusjon – etter femten år i fagfeltet – er en sviktende faglighet. Bevisst, systematisk samlingsutvikling strider mot profesjonens habitus.
Når jeg er svart i hu, tenker jeg slik:
Bibliotekarer liker å kjøpe bøker, men ikke å kaste dem. De misliker regler som styrer deres innkjøp. De aksepterer Kulturfondets milde gaver uten å vurdere dem. De unngår besværlige tall og kjedelige indikatorer. De lar samlingene vokse og vokse – på brukernes bekostning. Der det er hjerterom er det bokrom. De lar utdaterte fagbøker stå – slik at hullene ikke kommer til syne. De kan gjerne drive fjernlån, men de analyserer ikke sine egne samlinger i lys av det regionale og det nasjonale biblioteksystemet.
Verden er ikke helsvart. Det finnes lysende unntak: Sandefjord, Harstad, Nes, Østfold – og flere til. Det har blitt bedre i det siste. Men det står veldig mye igjen – når det gjelder vilje, fagdebatt og aktiv handling.
Tre strategiske spørsmål
- Kampen mot bokberget (kunsten å kassere med god samvittighet)
- Fokusert samlingsutvikling (studer dine brukere)
- Innkjøpsordningene og bokbransjen (politisk eller faglig styring)
Jeg starter med bokberget og den lange halen.
Omløpstallet for norsk skjønnlitteratur ligger rundt 0,7.
Det betyr at folkebibliotekets romaner og dikt, skuespill og essays, i snitt blir lånt ut to ganger hvert tredje år.
Tallet er meningsløst lavt. De mest etterspurte titlene er det venteliste på – noe som betyr at de lånes ut 10-12 ganger i året. Alle populære bøker, lydbøker, musikkmedier og video lånes i hvert fall ut 3-4 ganger i året.
Hvis utlånstida er fire uker, er boka utlånt i åtte uker – og står på hylla i 96 uker – gjennom disse to årene. Folk som besøker biblioteket og gresser i hyllene, vil møte de samme bokryggene omatt og omatt.
Det er sirkulasjonen som gir samlingen liv og glød. Et skjønnlitterær samling med et omløpstall på 0,7 består i praksis av tre deler:
- en liten gruppe populære bøker med høyt omløpstall – minst 4 utlån i året, la oss si.
- en større gruppe bøker med moderat etterspørsel – f.eks. 1-3 utlån i året
- en stor gruppe bøker som nesten ikke beveger seg ut av hyllene – de har mindre enn ett utlån pr. år,
Bokbransjen legger større og større vekt på bestselgere – og dytter lånerne i samme retning. Skal bibliotekene holde utlånstallene oppe, er de nødt til å kjøpe inn bestselgerne – og ofte i flere eksemplarer. De titlene som kommer gjennom innkjøpsordningen, dekker ikke behovet. Det er heller ikke mulig å hente dem inn ved fjernlån, siden alle bibliotek opplever det samme presset.
Bibliotekene kan aldri konkurrere med bokhandlene i denne delen av markedet. Færre titler, lavere priser, høyere tilgjengelighet og økende velstand gjør bokhandelen, kiosken og supermarkedet mer attraktive enn bibliotekets korte åpningstider og lange ventelister. Lån blir gradvis erstattet av kjøp.
Når det gjelder skjønnlitteratur, bør bibliotekene satse på den midtre delen av markedet. Her kan de vanligvis levere på dagen. Bøker som mangler, kan lett hentes inn via fjernlån. Disse bøkene blir ikke markedsført med samme massive trykk – slik at bibliotekenes valg og vurderinger faktisk kan spille en rolle for leserne.
Dessuten bør bibliotekene rette mer oppmerksomhet mot de lokale toppene – altså bøker som er etterspurt lokalt eller regionalt, uten å prege det nasjonale eller det internasjonale bokmarkedet.
Den lange halen
De lite etterspurte bøkene – den lange halen av titler – er ikke det lokale bibliotekets, men det norske biblioteksystemets ansvar. Alt skal være tilgjengelig – i tusen år, sier Nasjonalbiblioteket. Det betyr ca. fire hundre tusen titler på norsk – og mange millioner på engelsk, tysk, fransk og andre uforståelige tungemål.
Men det har ingen hensikt – i et bibliotekfaglig perspektiv – å plassere alle disse titlene i hvert eneste bibliotek. Vi har et utmerket fjernlånsnettverk, et landsdekkende postvesen og verdens tryggeste boklager i Mo i Rana.
Forfattere og forlag ønsker selvsagt å vise fram alt for alle, enten de bor tett eller spredt – så lenge staten betaler. Bokstrømmen skal katalogiseres, stilles ut og oppbevares i minst fem år.
I markedet gjelder andre regler. Der må det stadig ryddes plass for nye bestselgere. Bibliotekene skal ivareta kulturpolitikken. Bokhandlerne må tenke på marginene.
Sentralkomiteen bestemmer
Dagens innkjøpsordning innebærer at profesjonens faglige vurderinger erstattes av bokbransjens økonomiske interesser. Så sant bøkene blir kjøpt inn, pakket, sendt ut, katalogisert og stilt opp, spiller det ingen rolle om de blir lånt og lest.
De sentrale vurderingsutvalgene styrer førti prosent av norsk samlingsutvikling. Metoden er hentet fra Prokrustes: alle bibliotek får de samme titlene. Vil du ikke, så skal du.
Jeg tror ikke denne måten å støtte litteraturen
på vil overleve til 2014. Ordningen er allerede under press. Bokbransjens egen strategianalyse viser at presset vil øke. Når nye bøker finnes som nedlastbare filer, og gamle bøker digitaliseres, blir all transporten av papir som ingen ønsker å lese, ennå mer meningsløs.
Folkebibliotekets rolle er ikke å gi tilgang, men å bidra til aktiv bruk. Skal kommunene støtte bibliotekene, må de fremme lesing og læring, lytting og lek, integrasjon og identitet, kommunikasjon og produksjon. Tilgang som ikke fører til bruk, er tomme slag i luften.
Kostbare slag ….
Ressurser
Plinius
*Noen av bildene er fjernet pga. copyright-reglene.
