SK 10/09: En bedre innkjøpsordning

Hittil har innkjøpsordningen vært tilpasset forfatternes og forlagenes interesser.

Odd Letnes har dratt i gang et ordskifte om dette i Bok og bibliotek.  Han åpner med sleggekast.

Burde bibliotekarene hate Kulturrådet og alt som lukter av statlige innkjøpsordninger for bøker? Det ser ut som om Tord Høivik og Mari Toft mener det.

Virkelig? Er det slik redaktøren tolker det vi har sagt? Eller er dette en ørliten journalistisk overdrivelse – i debattens tjeneste?

Mari får svare for seg selv – det gjør hun sikkert med bravur.  Jeg har tatt en titt på det jeg nylig har skrevet. Sist høst kommenterte Plinius Kulturfondet slik:

I de minste kommunene – som utgjør over halvparten av bibliotekene – sirkulerer skjønnlitteraturen langsommere enn faglitteraturen. Det kan skyldes at kasseringen er usedvanlig lemfeldig. Men det kan også skyldes at disse bibliotekene – gjennom innkjøpsordningen – mottar svært mye skjønnlitteratur de egentlig ikke har noen glede av.  Det er ikke samsvar mellom tilbudet, som styres fra Oslo, og etterspørselen, som nødvendigvis er lokal. …

Noen måneder tidligere, skrev jeg:

I mange kommuner er det nå Kulturrådet som styrer mye av samlingsutviklingen. I tolv Buskerud-kommuner – viser statistikken for 2007 – kom mer enn førti prosent av tilveksten gjennom innkjøpsordningene…. Sentrale komiteer bestemmer hvilke bøker bibliotekene skal ha på sine hyller: one size fits all. De fleste takker og bukker: you don’t look a gift horse in the mouth.

Hvis dette skal være en oppfordring til hat, er Månen laget av goudaost.

Innspillet minner mer om mexicansk hanekamp: Bok og bibliotek prøver å hisse opp partene slik at de gyver løs på hverandre – til allmenn forlystelse for leserne og redaktøren. Det plager meg ikke – bare så det er sagt. Jeg blir verken sur eller vonbroten. Odd gjør en veldig bra jobb med bladet. Det samme gjorde Mari Toft i sin korte redaktørperiode.

Begge er livfulle mennesker – og kan erte på seg gråstein når de er i humør til det. Det er bedre med litt liv og røre enn overdreven forsiktighet. Skal man vekke debatt, må man spissformulere. Men jeg så nok gjerne at det ble litt mindre sirkus etter hvert – og mer saklig diskusjon om økonomi, statistikk og styringsformer. Det gjelder både innkjøpsordningene og andre viktige bibliotekspørsmål.

Debattantene lot seg heller ikke hisse opp. Vi er faktisk svært enige om ordningenes hensikt:

Steinar Thorsen

Alle vet at dette er ordninger som ikke finnes for bibliotekenes skyld. Men jeg mener at bibliotekene burde være stolte av å være en del av ordningen. … Og det sier jeg selv om jeg i mitt stille sinn fra tid til annen holder på å gå på veggen av alt katalogiseringsarbeidet som følger av stabler med tynne bøker.

Eirik Newth

Gjennom mine mange år som omreisende foreleser og debattant i bibliotekvesenet har jeg ofte møtt bibliotekarer som gir uttrykk for oppgitthet over det de opplever som statlig umyndiggjøring. Dette er imidlertid ytringer de ytterst sjelden er villige til å komme med offentlig …

Mari Toft

Innkjøpsordningene er noe som skjer over hodet og bak ryggen på bibliotekene. Bibliotekene er overhodet ikke med i innkjøpsordningenes betraktninger, bortsett fra som fysisk destinasjon.

Vidar Lund

Det er ingen tvil om at innkjøpsordninga er eit stort gode for biblioteka. … Likevel, med mange små og tronge lokale rundt omkring, ville nok ordninga fått meir legitimitet mellom bibliotekarane òg dersom nokre justeringar vart gjorde.Nokre døme: -

• endring av pliktoppbevaringstida frå 5 til 2 eller 3 år.
• ein kunne laga mindre pakkar for kommunar under 2-3000 ibuarar
• statlige innkjøp burde òg ført til statleg hjelp til formidling.

Alle er altså enige om at bibliotekene har lite de skulle ha sagt. Uenigheten dreier seg om et helt annet spørsmål: skal vi si fra eller ikke? Jeg mener selvsagt at bibliotekene, som er tildelt en nøkkelrolle i formidlingen av bøkene, bør stå fram med tyngde. Og jeg spør meg selv: hvordan ville ordningene sett ut om fem år – dersom bibliotekene og leserne hadde hatt mer å si?

Tilbud og etterspørsel

Dagens ordning konsentrerer seg om støtten – eller tilbudssiden – og legger alt for lite vekt på distribusjonen – eller etterspørselssiden. Det er derfor folkebibliotekene i Østfold har atten eksemplarer av Retorikken til Aristoteles stående på sine hyller – ingen var utlånt sist jeg sjekket – selv om fylket både har samsøk og en god transportordning.

Boka ble utgitt på norsk i 2006. Problemet er: verkene til Platon er høyverdig litteratur – i skjønnlitterær form (dialoger). Verkene til Aristoteles er (trolig) forelesningsnotater skrevet ned av studenter. De er viktige nok – men tekniske i formen og derfor ganske tunge å lese.

Bok og tekst

Jeg vil skille mellom teksten og boka. Boka er en gjenstand av papir. Teksten er en digital fil.

Lydbokas uventede suksess på biblioteket har vist at mange lesere foretrekker å få teksten “på øret” – dvs lest opp. Wikipedia viser at noen sjangre fungerer bedre på nett enn på papir – selv om tyskerne også skal trykke en papirutgave. Kindles gjennombrudd viser at eboka nå har blitt god nok til å nå store lesergrupper. Derfor bør innkjøpsordningene – og litteraturpolitikken – rettes mot produksjon og spredning av tekster, uansett medium.

Straks vi tenker slik, blir det lettere å ivareta ulike interesser samtidig. Vi kan skille mellom godkjenning og distribusjon. De sentrale komiteene vil tilsvare fagfellevurderinger i det vitenskapelige kommunikasjonssystemet. Forlagene vil fortsatt fungere som en første vurderings- og veiledningsinstans – a la redaktør/redaksjon i fagtidsskriftene. Det komiteene bestemmer, er hvilke tekster som skal få økonomisk støtte.

Hensikten med den økonomiske støtten er å opppmuntre til produksjon av “gode norske tekster” i ulike sjangre. Den kan gjerne økes – ut fra kultur-, litteratur- og språkpolitiske hensyn.

Distribusjonsformer

Distribusjonens hensikt må vel være å gi flest mulig innbyggere enkel adgang til tekstene.

Bruken av litteratur beveger seg langsomt fra papir til skjerm.  I dag foregår over halvparten av fritidslesingen på skjerm. Det bør innkjøpsordningene ta høyde for.

Alle de sentrale aktørene – Kunnskapsdepartementet (skolebibliotekene), Kulturdepartementet, Kulturrådet, ABM-utvikling, forlagene, forfatterforeningene og bibliotekene – kan for eksempel sørge for:

• tilrettelegging for utlån av all innkjøpt litteratur i form av digitale filer
  • personlig tror jeg de tidsbegrensede digitale utlån vil forsvinne i løpet av et tiår eller to – forfatterne kommer til å slåss om leserne og ikke omvendt. Men bokbransjen må først oppleve hvordan nettbaserte markeder fungerer. Chris Anderson (The long tail) kommer med en ny bok om dette ….
• frikjøp av av den smale litteraturen (der det knapt er noe å tjene på markedet …), slik at den kan distribueres på det åpne nettet.
  • Skrivebua, Reaktor og ti tusen norske bloggere viser vei …

kombinert med

• fysiske samlinger som er
  • aktuelle og oppdaterte
  • passe store
  • godt tilpasset etterspørselen (som må måles …)
• nasjonalt samsøk
• raskt og effektivt fjernlån av papirbøker over hele landet
• tid, penger og kompetanse til formidling og aktiv bruk av den norske litteraturen

Hvordan bibliotekene og Kulturrådet bør forholde seg til resten av “verdenslitteraturen”, står åpent. Cecilie Naper har påpekt at støtten til norske utgivelser har blitt så effektive at det nesten er for mye av det gode. Bibliotekenes balanse mellom det norske og det globale fortjener en egen diskusjon.

Bok og bibliotek

Bok og bibliotek ønsker å skape en livlig debatt på nett og papir. Det er en utmerket målsetting.

Neste mål – tenker jeg – må være å styrke det faglige elementet i debatten. Det er lett å mene dette og hint. Fagdebatt krever arbeid. Vi kan ikke bare skrive i vei – vi må begynne å hente fram tall og dokumenter, kilder og statistikk, slik at vi kan begrunne det vi sier med mer enn artige eksempler.

Utgangspunktet burde være det beste. Bibliotekarer sier seg å være eksperter i å finne fram til og vurdere kilder. De opptrer som veiledere for skoleelever og studenter som skal dokumentere sine påstander. Nå gjelder det bare å anvende disse ferdighetene innenfor selve bibliotekfeltet.

Hvis Letnes virkelig mener at innkjøpsordningene er godt tilpasset brukernes og bibliotekenes behov, håper jeg han sier fra om dette – høyt og tydelig. Da kan vi fortsette  debatten.

Foreløpig er kamphanene rett og slett for enige …

Ressurser

• P 32/09. Fram mot forskning 2.0. Nye tanker i Forskerforum
• NRKbeta. Alt blir gratis og noen får sparken

VEDLEGG

Klipp fra biblioteknorges arkiv (2003):

Vidar Lund

Eg tykkjer det blir veldig defensivt å seie at vi må oppretthalde alle ordningar som dei er, gode eller dårlege. Klart vi må vurdere kvaliteten på ordningane! Og klart det må diskuterast opi mellom dei som i dette tilfellet har best føresetnader for å gjera det – biblioteka. Er ordningane som stør opp om litteratur så sårbare at dei ikkje toler ein sjeldan (og eg innrømmer gjerne: uopplyst) debatt er dei pinadø ikkje mykje verde!

Heller ein uopplyst debatt enn eit opplyst einevelde!

Vidar, Kirkenes.

Trine Kolderup Flaten

At endel bibliotek synes det blir for mye av det gode med tildelte “kulturfondsett”, kan man forstå når man ser på hvordan settene er fordelt. Det gjorde Statens bibliotektilsyn for noen år siden, og det viste at mange kommuner får ett sett pr.1.000 til 2-3.000 innbyggere, mens andre kommuner hadde 10.000 til 19.000 innbyggere bak hvert sett de mottok.

Trine Kolderup Flaten

Kjetil Monsen

Reduser oppbevaringstiden til 2 år, loppesalgstiden til 3-5 år.

For barnebøker er problemstillingene annerledes. Det er flere gode bøker. Her er det realistisk å dele på settene. Mange VGS vil vel også ha ungdomsbøker. Ofte er det flere ungdomsskoler i kommunen, og det er flere barneskoler enn sett. Ellers trengs faktabøker, og antallet sett kan godt økes for å styrke skolebibliotekene.

Ordningen behandler i dag bibliotekene som dumpingsplasser. Dersom bibliotekene skal være med må ordningen også være bra for bibliotekene, dvs. brukerne. Dersom bibliotekene får et negativt rykte taper hele saken, en av formidlings aktørene blir et nedstøvet lager. Det går igjen utover den norske litteraturen.

Selvsagt tier vi stille for å få de bøkene det er verdt å få! Hvor mange er det egentlig som luker kraftig fra settene og setter boksene i magasinet med årstall klar til loppemarkedet! Kanskje Kulturrådet burde undersøkt det! Kanskje bibliotekene burde levere et bruksregnskap for bøkene? Hvor mange sett kunne egentlig vært frigjort?

Kjetil

[langt og grundig innlegg - jeg har bare klippet noen avsnitt]

Grethe Simonsen

Etter snart 40 år med kulturfondbøker, må vi kunne slå fast at ordningen i store trekk har virket etter sin hensikt.  Men det må være lov å ha andre synspunkter og foreslå forandringer uten å bli beskyldt for syting.

De minste folkebibliotekene er nærmest blitt spesialbiblioteker for norsk skjønnlitteratur (og særlig for norsk lyrikk, mener enkelte).  Når bibliotekene ikke har hatt midler til å balansere kulturfondbøkene med egne innkjøp, måtte det gå slik.

Enkelte har angrepet norsk skjønnlitteratur når det var utilstrekkelige kommunale bevilgninger de burde ha påtalt. Det viser at kulturfondordningen, slik den er i dag, krever at de kommunale bevilgningene må ligge på et visst nivå for at allsidighetsprinsippet skal kunne oppfylles.

Grethe Simonsen

Frode Bakken

NBF er en sterk støttespiller for de eksisterende ordningene.

Det vil være avgjørende framover at innkjøpsordningene er under jevnlig debatt og alle synspunkter i og utenfor biblioteksektoren er av interesse. Ikke minst
vil sviktende kvalitet og ”misbruk” av ordningene svekke den generelle støtte og tillit i befolkningen og i landets besluttende organer. Det hviler derfor et særskilt stort ansvar på de fem vurderingsutvalgene som Norsk kulturråd har etablert og som skal vurdere litterær kvalitet på selvstendig grunnlag. Hvis
vurderingsutvalgene ikke kontinuerlig tar oppgaven alvorlig, er det fare for undergraving av hele systemet.

Men les hele innlegget ….

Bror von Krogh

Innkjøpsordningene og debatten rundt er nyttig. Det gir bibliotekarer i vg skole anledning til å spørre NBF om hvilke bibliotek/virksomheter som bør
omfattes av innkjøpsordningene. Bibliotek i vg skole omfattes ikke av noen innkjøpsordning. Vi kjøper de bøkene vi skal ha, og ferdig med det. Jeg kjenner bibliotek i vg skole ganske godt, og noen av dem får diktsamlinger /bøker som er finansiert via innkjøpsordning, dvs de får de fysiske bøkene folkebiblioteket i kommunen ikke vil ha.

Noen bibliotek i vg skole får full pakke med bøker, men det er fordi en eller annen folkebibliotekfilial i kommunen er nedlagt, og ingen har tatt seg bryet med å melde fra, -  og slikt blir det bøker til overs av.

Det er ikke morsomt med boksmuler fra de rikes bord, men det er tristere når de rike som faktisk omfattes av innkjøpsordningene ikke tenker på vg skoles bibliotek i debatten om hvem som skal omfattes av innkjøpsordningene.

Og i alt snakket om Den kulturelle skolesekken,- i Clemets satsing gjennom tiltaksplanen ” Gi rom for lesing”  – der målet er å styrke elevers leseferdigheter og motivasjon for lesing,- i alt dette snakket er det ingen som nevner hvor formålstjenlig det ville være å inkludere bibliotek i vg skole i innkjøpsordningene!

Men les hele innlegget ….