Forrige uke rapporterte jeg fra bokbransjen i Frankrike og Spania.
Markedet deles mellom noen få bestselgerorienterte “breddeforlag” - og en vrimmel av innholdsorienterte småforlag. Med andre ord: Børs mot Basar.
Norge er utsatt for den samme omstruktureringen. I fjor ble Damm og Cappelen slått sammen. Før konkurransetilsynet godkjente sammenslutningen, hentet de inn høringsuttalelser - blant annet fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Trendene i bokmarkedet er internasjonale.
Også i Spania deler markedet seg. Den gamle alliansen mellom Børs og Katedral går i oppløsning. Noen få store forlag satser på masseproduksjon av publikumsvennlige bokvarer - kombinert med massiv reklame for mulige bestselgere.
Samtidig vokser det fram en vrimmel av små uavhengige forlag, som produserer i små opplag, og som er opptatt av bøkenes litterære kvaliteter. Katedralen blir et nettverk av basarer.
Debatt om debattens vilkår - det vil si om offentlighetens strukturer (Habermas) - er lite populær.
Plinius fortsetter å oppsummere debattboka Le livre: que faire?
I Frankrike har det lenge vært vanskelig å få debatt om den voksende konsentrasjonen innenfor bokproduksjon, presse og TV.
Men valget av Sarkozy har fått deler av pressen til å våkne. Sarkozy uttrykker seg helt usedvanlig åpent om sine tette forbindelser til milliardærene - han kaller dem “venner” og “brødre” - bak avishus, bokforlag og TV-kjeder.
Det dreier seg ikke om å redde “boka” som en bred og homogen kategori.
Plinius fortsetter å presentere debattboka Le livre: que faire?
Bøkene deler seg i to hovedgrupper.
På den ene siden har vi boka som industriell vare, laget ut fra markedsføringens regler og solgt gjennom de store varehusene litt utenfor byene. Disse bøkene står for det meste av boksalget - og utgis av forlag som eies av store, profittorienterte konserner. Denne delen av boksektoren lever i beste velgående. Dersom en planlagt bestselger eller en ny serie blir en flopp, har bedriften nok kapital i ryggen til å satse på nytt.
Hélène Korb er bibliotekar i Gennevilliers
, i utkanten av Paris.
Plinius oppsummerer et intervju fra den nye franske debattboka Le livre: que faire? [Hva skal vi gjøre med boka?]. Bildet er fra en konsert i Gennevilliers.
I mange år, forteller Korb, dreide den franske bibliotekarutdanningen seg om lesestimulering. Det gjaldt å få folk flest til å begynne lese bøker. For ca. femten år siden ble vårt Certificat d´Aptitude aux Fonctions de Bibliothécaire (CAFB) erstattet av en toårig universitetsutdanning - Diplôme Universitaire Technique (DUT).
Uroen vokser.
Våre tradisjonelle systemer for litterær produksjon undergraves langsomt av de nye digitale mediene. Overgangen tar kanskje en generasjon - tenk 1990-2020.
Veien framover …
Men selve vendepunktet er passert. Nettet er ikke lenger en utfordrer. De store og tunge samfunnsaktørene - Pengene og Politikken - har akseptert at framtida tilhører Nettet. Sentrum og periferi har byttet plass.
Bøker for folk flest kan knyttes til tre ulike kretsløp: det lokale, det nasjonale og det globale.
Bilde: Liza Marklund (fem titler på utlånstoppen)
Hjemsteds- og regionallitteraturen har sitt sikreste marked hos en lokal eller regional leserkrets. Bøkene utgis gjerne av lokale forlag. Håpet er selvsagt å bli lest av mange. Men bare et fåtall forfattere bryter gjennom glasstaket til et nasjonalt eller internasjonalt publikum.
De fleste har fortsatt et bilde av biblioteket som boksamling.
Her hersker ro og orden: hysj, hysj, hysj - vær stille som mus!
I det store rommet står bøkene på geledd, stramme og strunke som soldater. Brukerne vandrer fram og tilbake mellom hyllene, med hodet på skrå, og inspiserer deres rygger.
