Det er viktig å lytte til de nye stemmene.
Kari Frodesen sitter til høyre. Bildet er fra åpningsforestillingen ved Bibliotekmøtet 2008.
De som først engasjerer seg i bibliotekets lille og intense verden, gjør det gjerne på livstid. Derfor blir feltet ofte dominert av erfarne, selvbevisste og ganske gråhårede bibliotekfolk.
I det siste har både Buskerud, Vestfold og Østfold satset friskt på treogtjue ting.
Det vi kaller Web 2.0 er ikke en teori, men en praksis. 23 ting om 2.0 er et ferdighetskurs - ikke et pratekurs - om bibliotek 2.0. Deltakerne lærer ved å prøve.
De legger ut bilder - på flickr; laster ned videoer - fra YouTube; skriver flittig på wiki - og blogger i vilden sky.
(les mer …)
Bibliotekfaget danner utvilsomt et praksisfelt og er på god vei til å etablere seg som profesjonsfelt.
Vestheim (s. 98-99) beskriver bibliotekfeltet slik:
Bibliotekarane har utvikla eit sjølvstendig profesjonsfelt som har definert sitt eige interesseområde innanfor den offentlege sfæren.
For å beskrive dette interesseområdet nærmare og knyte det til den offentlige sfæren, finn eg omgrepet sosialt felt (”champ”) hos den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu nyttig.
Bibliotekarene er bitte små.
Da tenker jeg ikke på høyden over havet, men på antallet blant andre norske profesjoner. De utgjør en halv prosent av de yrkesaktive med kort høyere utdanning - og bare en promille av alle som jobber.
Jeg sier dette for å gi et mer realistisk bilde av bibliotekarenes mulighet for faglig og politisk innflytelse. Etter femten år i miljøet har jeg av og til inntrykk av at halve Norges befolkning består av bibliotekarer. Det er jo de jeg treffer hyppigst - dag ut og dag inn.
Etter femten år som aktiv deltaker i det norske bibliotekmiljøet føler jeg meg på trygg grunn når jeg sier at feltet er preget av sterke horisontale nettverk. De tette båndene finnes både mellom bibliotekene - som organisasjoner, og mellom bibliotekarene - som utøvere av samme profesjon.
Årsakene er det heller ikke så vanskelig å få øye på. De fire-fem tusen personene som arbeider på bibliotek utgjør en svært homogen faglig gruppe. Bibliotekarene setter sitt stempel på bibliotekene - slik prestene preger Den norske kirke og lærerne styrer Den norske skole.
Bibliotekar er et yrke. De fleste vil kalle det en profesjon.
Hva som skiller profesjoner fra andre yrker, er det verdt å tenke over. Bonde, baker og bussjåfør er gode, solide, aktverdige yrker. Befinner ikke bibliotekaren seg vel i deres selskap?
Hva mer higer vi etter?
Hva er bibliotekarenes særegne kunnskapsgrunnlag?
Foreningen CILIP, som er det sentrale faglige forbundet for britiske bibliotekarer,har valgt å sette kunnskapsforvaltning i sentrum (Del A). Foreningens krav til medlemmene omfatter i tillegg rammeverket rundt kunskapstjenestene (Del B) - pluss et sett allmenne , men likefullt nødvendige, ferdigheter (Del C).
I fjor gikk Bibliotekarforbundet og NBF inn for å samarbeide om yrkesetiske retningslinjer innen bibliotekene. Dette arbeidet er både viktig og vanskelig.
- Profesjonsetiske problemstillingar, sier Harald Grimen (2005), er problemstillingar som berre reiser seg dersom ein bestemd type sosiale samanslutningar - profesjonar - har politisk legitimitet for eit samfunnsoppdrag.
