Plinius

tirsdag, januar 25, 2000

Den akademiske arbeidsløshet

Filed under: framtid, utdanning — plinius @ 9:39 pm

Kronikk i Dagbladet, 1971

Styrt av etterspørsel

Organiseringen av den høyere utdanning i de neste tre-fire år vil bestemme hva slags kunnskaper og ferdigheter de uteksaminerte vil besitte omkring 1980 og dermed hvilken grunnutdanning 45-åringene har i år 2000, 55-åringene i år 2010 og 65-åringene i år 2020. Å vurdere utdanningen rasjonelt vil si å bruke det 21. århundre som kriterium, mens å planlegge ut fra dagsaktuelle mål vil si å binde det 21. århundre til vår egen sneversynthet.

Det vanligste kriterium for utdanningsplanlegging har vært de antatte samfunnsbehov i framtida. Sovjetsamveldet er det mest rendyrkede eksempel, med planer om automatiske systemer for å kartlegge hele den høyere utdanning og forutsi kommende behov med nøyaktighet, for så å bestemme studenttall i hvert fagområde deretter.

På dette plan har Norge, for en gangs skyld, brutt med aksepterte tradisjoner, men få har lagt merke til det. I sin avsluttende innstilling sier nemlig Ottosen-komiteen: «Komiteen går inn for at landets utdanningskapasitet bør dimensjoneres slik at den totalt dekker ungdommens etterspørsel etter utdanning».

Revolusjonerende

I hele sin departementale saklighet er dette et revolusjonerende valg. Det er ungdommens etterspørsel som skal tilfredsstilles, ikke næringslivets, ikke Statens. Begrunnelsen for prinsippet er gitt i komiteens første innstilling, og argumentene er formulert slik at alle kan være enige: vanskene med å forutsi arbeidsmarkedets behov, den høytutannedes mulighet til lett å skifte yrke, utdanningens verdi i seg selv, betydningen av et generelt høyt utdanningsnivå for produktiviteten, osv.

Komiteen presiserer også at det er den totale etterspørsel de utdanningssøkende råder over, mens kapasiteten i ulike utdanningsveier bør avpasses etter behovet for arbeidskraft. Konsekvensene av det formulerte prinsipp er imidlertid vidtrekkende, og vil bidra til en utvikling som er langt mer spennende og konfliktfylt enn den harmoniske vekst komiteen synes å samle seg om.

De siste 20 år

Femti- og sekstiårene var en periode med reelt økende etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdannelse. Så lenge behovet W denne arbeidskraften vokste i takt med uteksaminasjonen av nye kandidater, kom ikke konflikten mellom arbeidsmarkedets og ungdommens etterspørsel til syne. To faktorer bidro til å forsinke sammenstøtet.

  1. Selv om stadig større kull begynte på fag som matematikk, sociologi eller filosofi tok det 7-10 år før de begynte å uteksamineres på høyeste nivå. Enkelte fag har fortsatt hundrevis av 1. avdelingsstudenter og samtidig mindre enn et dusin ferdige kandidater pr. år.
  2. Svært mange av de nylig uteksaminerte ble umiddelbart satt inn i undervisningen av de store begynnerkullene. I noen år etter at tilstrømningen økte var det altså et eksepsjonelt behov for de ferdigutdannede, og lett å få stillinger, innen utdanningssystemet selv.

Det som har skjedd de siste par årene, i USA, Storbritannia og Sverige, er at det forventede arbeidsmarked med ett er mettet. Nyutdannede filologer og realister går måned etter måned uten arbeidstilbud, eller havner i helt ordinære stillinger uten høye utdanningskrav.

Konjunkturene spiller inn, sterke kutt i forskningsinnsatsen (gjelder bl.a. den militært finansierte forskning i USA) spiller inn, og en behovsendring i retning av nye fagområder (programmering, samfunnsplanlegging) spiller inn, men dette er årsaker som bestemmer tidspunktet, ikke fenomenet selv.

Høyere utdanning oppfattes som et så stort gode, og presset på myndighetene for å la ens egne barn få dette gode er så stort, at innen årtusenskiftet vil strømmen av nye kandidater ikke kunne rommes i en yrkesstruktur som bygger på «få offiserer og mange menige»

Situasjonen i Norge

Norge er ennå på mange måter i første fase, med stort arbeidsmarked innen utdanningssektoren, ved f.eks. distriktshøyskolene og flere av samfunnsfagene ved universitetene. Men dette gjelder ikke alle fag: det er vel kjent at de noe eldre lektorer har skaffet seg nærmest et monopol på de faste stillinger i gymnaset og i Oslo-området, slik at nyutdannede nå må søke «nord og ned», til de fjernere distrikter og til ungdomsskolen. For presteskapet er dette naturligvis gammelt nytt, men denne form for geografisk karriere kan åpenbart ha uheldige sider.

Matematikken var i begynnelsen av seksti-årene i første fase med tallrike hovedfagsstudenter i hjelpelærerstillinger, og stadig utvidelse av antall faste stillinger. Ekspansjonen har nå stoppet, konkurransen har blitt knivskarp, men faget er ennå i fase 2, med – fra studenters synspunkt – mindre attraktive stillinger tilgjengelige utenfor universitetet. For de store filologiske fag er stillingsmarkedet enda mer tilstrammet enn for matematikk.

Den nye arbeidsløshet

Som vi har antydet, er den akademiske arbeidsløshet ikke et forbigående fenomen, men bunner i et misforhold mellom utdanningspyramiden på den ene siden og stillingspyramiden på den andre.

Så lenge noen stillinger fortsatt er åpne, er det bare akademikerne selv som merker presset, i form av en tilspisset konkurranse, men i det øyeblikket høystatusgrupper som flyingeniører og doktorgradskjemikere faktisk blir gående arbeidsløse, reagerer «offentligheten», dvs. massemedia og myndighetene.

For unge amerikanske negre, med 25 prosent arbeidsledighet eller mer, må det virke noe bittert å se Washington investere i å omskolere ledige ingeniører fra Boeing-fabrikkene til andre høykvalifiserte jobber med tilsvarende høy lønn. Men logikken er i orden: ekspertise er et knapphetsgode som samfunnet ikke har råd til å la ligge ubrukt, og personen kan ikke skilles fra sin ekspertise.

De hvis arbeidskraft ikke representerer en mangelvare kan derimot bare vente å få samfunnets støtte av velferdsgrunner – det foreligger intet ytre press, ingen kullkamerater i sentrale stillinger, ingen bedrifter med behov for deres omskolerte arbeidskraft som vil dytte et tregt byråkrati til å gripe inn.

Dette eksemplet skyldes et skift av etterspørselen fra fly- og romfartsteknologi til andre områder, og er derfor et midlertidig fenomen. Men det antyder at det ligger atskillig mer politisk dynamitt i arbeidsløsheten blant, la oss si, 10 prosent av akademikerne enn blant 25 prosent av negrene.

Men hva er hovedproblemet og hva er løsningen?

Presset nedover

Akademikere går arbeidsledige selv om det generelt er stort behov for arbeidskraft – det viser feks. Sverige. Det de savner er stillinger på deres eget kvalifikasjons- og lønnsnivå, og det forteller igjen to ting: For det første at det er et sterkt krav om at det til hvert utdanningsnivå skal korrespondere et visst stillingsnivå, med andre ord at stillingspyramiden skal ha samme fonn og inndeling som utdanningspyramiden. For det andre at de utdannede venter å være sikret minst sitt minimumsnivå på stillingssiden.

I en periode med akademikeroverflod blir konsekvensen naturlig nok at de utdannede krever monopol på de relevante stillingene dette er f.eks. formalisert i prinsippet om at den best kvalifiserte søker alltid skal foretrekkes ved konkurranse om en offentlig stilling.

For å innse at andre prinsipper er mulige, kan vi se på de lukkede studier, der Ottosenkomiteen har foreslått loddtrekning blant alle søkere over et visst kvalifiseringsnivå, som en mulighet (Ottosen V, s. 25-26).

Potensiell mobilitet

Studenter og akademikere har høy potensiell mobilitet over faggrensene. Er det mangel på smeder og overskudd på bakere fører ikke det til at bakerne begynner i smia. En fysiker eller kjemiker blir derimot programmerer i en håndvending, og «stilling ledig»- annonsene viser tydelig hvor mange ulike utdanningsveier som kvalifiserer til konsulent, saksbehandler, eller – for den saks skyld, og med unntak for kvinner – til diplomat.

Tilsvarende ved valg av studium: lukning eller begrensning skifter bare strømmen fra et fag til et annet, eller fra Norge til utlandet.

Denne graden av mobilitet betyr at akademikernes arbeidsmarkeder flyter over i hverandre. I det øyeblikk ett marked mettes, øker presset på de øvrige, og ettersom toppstillingene fylles opp, vil de høykvalifiserte presse svakere» grupper ut av de lavere stillinger. Hittil har dette mest skjedd på utdanningssiden, der artianerne mer eller mindre har «erobret» lærerskoler sosialskoler, og liknende etterspurte institusjoner, men den raske økning av akademikerprosenten kan ventes å slå ut også på arbeidsmarkedet

Løsninger?

Dette er ikke et akademikerproblem, men et samfunnsproblem, og de som har størst rett til å være med på løsningen er ikke de arbeidsløse på toppen, men de utmanøvrerte på bunnen.

Den tradisjonelle løsning ville være å betrakte stillingspyramiden som gitt av den økonomiske utvikling og forholdet utdanning stilling som en fast relasjon: trenger vi 100 leger i året, må 100 kandidater utdannes årlig, trenger vi 600 lektorer, må 600 studenter fullføre embedseksamen med passende fag, osv. Løsningen ville i så fall bestå i en innskrenkning og tilpassing på utdanningssiden, altså en fonn for lukkede studier som ikke trengte bygge på plass og lærermangel.

Bortsett fra at jeg tror slike tiltak er politisk umulige i dagens Norge, er de også uhyre fantasiløse. Et mer utbredt svar er resignasjonslinjen, hittil forbeholdt kvinnene. Man innser at studentflommen gjør det umulig å opprettholde det gode, gamle forhold mellom utdanning og stilling.

Akademikere med dårligere eksamener, kortere utdanning (cand. mag. i stedet for cand. philol, eller mag. art. i stedet for licensiatgrad), eller unyttige fag bør ikke satse på det vanlige akademikernivå, men gå inn i arbeidslivet på mellomnivå som teknikere, sekretærer, fagarbeidere, osv. De kan ikke vente å få belønning for hele sin utdanning, eller full anledning til å utnytte den, men bør ta sine studieår som en personlig berikelse, en «gave for livet» men ikke for jobben.

Kan skje

Resignasjonslinjen beskriver noe jeg tror kan skje, men med andre konsekvenser. Det gode universitet er et sted der den enkelte på ett område gjør seg ferdig med «de andres» autoritet for selv å forske, selv å finne ut noe som er unikt hans eget. Det oppøver selvstendighet, evne og mot til egen vurdering, det sår den fruktbare misnøye med verden som den er.

La dem for all del bli industriarbeidere og kontorfunksjonærer, og de kan kanskje utnytte sin misnøye til noe annet enn å løfte seg selv opp igjen: hvorfor er 60, 70, 80 prosent av alle jobber ufrie rutinemessige, og uten en bedre framtid? Og hvordan har det seg at det jeg gikk glipp av er så mye behageligere, friere og rikere?

Blir først disse spørsmålene stilt alvorlig, kan vi få grepet problemet: arbeidets organisering i et industrielt samfunn. Det er ikke utdanningen det først og fremst er noe i veien med, men selve det system den skulle tjene.

De som hittil har studert industripsykologi, rasjonalisering, arbeidsfordeling og medbestemmelse har vært mennesker med frihet i sitt eget arbeid. Akademikernes statusfall kan rette opp denne åpenbare skjevheten i samfunnsforskningen og i arbeidslivet selv.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: