SK 3/06: Bibliotektorget

Pakker av tjenester

Portaler er arbeidsredskaper. Portaler er nyhetskanaler. Portaler er møteplasser.

Fysiske butikker tilbyr bestemte «pakker» av varer: sko eller sportsutstyr, isenkram eller fisk & vilt, fotoutstyr eller bok & papir. Pakkenes konkrete innhold er resultat av lange historiske prosesser – det er derfor vi fortsatt har butikker som kalles kolonial-forretninger. Kombinasjonen av nøkkelsliping og skoflikking på samme sted er av nyere dato.

Portaler tilbyr pakker av digitale tjenester. Også portalene vil forandre seg over tid – i et skiftende samspill mellom forbrukere og leverandører av tekstbaserte tjenester.

Både butikker og portaler konkurrerer om publikum. Butikkene kaller oss kunder og portalene kaller oss brukere. Butikker koster penger og portaler er gratis. Som oftest.

Konkurransen er den samme. Både kunnskaps- og nyhetsportaler konkurrerer om folks tid, velvilje og oppmerksomhet. Det er dyrt å drifte en slagkraftig portal, selv på et avgrenset område. En meningsfull portal koster like mye som et veldrevet bransjetidsskrift.

Regn med et par hundre tusen kroner i året (eller fem hundre profesjonelle arbeidstimer) for et bitte lite fagfelt. Regn med det tidobbelte for et mellomstort område – og det hundredobbelte for et bredt nasjonalt tilbud.

To bibliotekportaler

Norge er et land i verdensveven. Bibliotek-Norge trenger to brede portaler på nasjonalt nivå:

1. en brukerrettet portal – av typen bibliotek.dk. Kall den bibliotek.no.
2. en bibliotekfaglig portal for bransjens slekt og venner. Kall den bibliotektorget.

Bibliotek.no blir nødvendigvis en stor portal. Storparten av Norges befolkning er potensielle brukere. Antall besøk og transaksjoner bør ligge på flere titalls millioner i året – når vi tar utgangspunkt i dagens fysiske bibliotektrafikk.

Bibliotektorget blir en mellomstor portal, for noen få tusen brukere – som til gjengjeld bør være flttige gjester. Hvis en gjennomsnitts bibliotekansatt skulle stikke innom en gang hver arbeidsdag, snakker vi om ca. en million besøk i året.

Hvordan skal disse portalene tenkes? Hvordan skal de bygges? Hvem skal eie, styre, betale og tjene på dem?

Hva vil de bety for dagens store bibliotekaktører, for deres relasjoner og styrkeforhold, deres faglige ideologier, deres materielle og ideelle interesser? Og hva tenker bibliotekenes oppdragsgivere om dette – i kommuner og fylker, departementer og Storting? MinSide er på beddingen – men hvilke tanker har de ellers tenkt om norsk portalpolitikk?

Strukturering

Slike spørsmål kommer vi til å bruke mye tid på i årene framover, vil jeg tro. Dagens oppgave er ikke å finne de riktige løsningene, men å finne de riktige problemene. Hva skal vi snakke om? Hvordan skal samtalen styres? Hvem skal delta? Når er tiden inne for beslutninger?

Det vi strever med kan kalles strukturering. Tiden er en flodbølge som skyller alt med seg. Nunc fluens, sa Augustin om tiden: den flyter videre – akkurat nå.

Men for å snakke og handle må vi late som om dette nunc fluens inneholder noe permanent. For eksempel portaler. Virvler i vannet.

Neste fase av nettets – og kunnskapssamfunnet – utvikling vil kreve nye samarbeidsformer, nye begreper og nye måter å forstå de offentlige tjenester på. Ordene vi velger påvirker handlingene vi utfører. Sak og samtale blir to sider av samme prosess.

Jeg er glad for at portalspørsmålet nå trer tydeligere fram. Bibliotekdebatten trenger fokus – et sted der energiene kan samles. Når lyset fanges i et brennglass, og rettes inn mot et avgrenset område, vil temperaturen øke.

De to portalene vi er nødt til å lage kan fokusere mange spredte og uforløste samtaler. Diskusjonene rundt bibliotek.no har så vidt begynt. Debatten om bibliotektorget kan gjerne settes i gang. Et regionalt eksempel på fokusering: bibliotekene i Finnmark har startet en blogg for å diskutere fellessøk i Finnmark.

Opplyste offentlige samtaler

Egentlig har torgdebatten startet allerede. I et langsiktig perspektiv dreier ikke ABM-media seg ikke om framtida til Bok og bibliotek, men om organiseringen av den bibliotekfaglige kommunikasjonen i Norge.

Jeg tar for gitt at det digitale bibliotektorget – i en eller annen form – vil være bibliotekfolkets viktigste nettsted, nyhetskilde, debattforum og faglige ressurs om 10-15 år.

I et 2.0-perspektiv trenger ikke portalen være en tung, sentralstyrt operasjon. Den kan godt fungere som en lett og elegant overbygning – en tilrettelagt markedsplass – med mange ulike leverandører under glasstaket.

Et torg er mangfoldig og enhetlig på samme tid: e pluribus unum. Bibliotektorget formidler ikke flyndre, torsk og krabbe, men friske ytringer, faglige rapporter, vanskelige referansespørsmål og siste nytt fra bibliotekfronten.

Fra bjørn til ørn

Veien til bibliotektorget er belagt med mange slags gode forsetter. Jeg tror de fleste må legges pent til side. Det nye torget kan ikke sentralstyres. I en flat verden er det brukeren – det vil si det jevne, gjennomsnittlige bibliotekindivid – som til syvende og sist har makten.

Torget må vokse fram gjennom en kombinert sosial og teknologisk prosess. Bevegelsen blir sikkert litt ujevn – med den vanlige blandingen av fordragelighet og strid. Dype historiske prosesser er gjerne hakkete.

Dagens tekstprodusenter kan gjerne begynne å diskutere feltet sett fra de øvre luftlag. Det er for tidlig å spikre fast løsninger, men det er på høy tid å snakke om hva slags problem bransjen står overfor. Bruk ørnens og ikke bjørnens blikk.

Studer etterspørselen

Hittil har svært mye av portaldebatten dreid seg om tilbudet. Alt for lite oppmerksomhet har vært rettet mot etterspørselen. Hva ønsker brukerne i dag? Hva vil de ønske seg om fem år? Hvem konkurrerer vi med?

Listen over dagens sentrale tekstleverandører må i hvert fall omfatte ABM-utvikling, Norsk Bibliotekforening, Bibliotekarforbundet, Nasjonalbiblioteket (postlistene pluss et stort fagmiljø), fylkesbibliotekene (regionale nettsteder) og bibliotekutdanningen i Oslo.

Bloggerne – godt over tjue – og nestenbloggerne – som Svein Arne Tinnesand med månedlig politisk kalender (2004, 2005) – begynner å få en viktig rolle i nyhetsformidling og faglig refleksjon.

Utdanningen i Tromsø bør nevnes – de utga jo vårt eneste tidsskrift for bibliotekforskning i en årrekke. Deichmanske bibliotek har innovative prosjekter og viktige nasjonale tjenester som gjerne kan bli mer synlige.

Det samme gjelder Trondheimsmiljøet – inkludert BIBSYS. Bergen har en lang tradisjon innenfor humanistisk og samfunnsfaglig informatikk som bør utnyttes mer av bibliotek-Norge (SIKT har begynt). Og det finnes flere.

Meninger og målinger

Portaler er ikke arkiver, men møteplasser. De som ikke blir besøkt, har ikke livets rett. Derfor bør alle portaler utvikles i et reelt samspill med brukerne. Den faktiske bruken bør følges med intens oppmerksomhet.

På dette feltet er svært mye ugjort. Vi vet alt for lite om trafikken på dagens norske bibliotekportaler. Jeg har aldri sett noen kvantitative målsettinger for investeringene i slike portaler. Vi styres for mye av meninger og for lite av målinger.

Hvor mange brukere forventer vi om dagen? Hva er forskjellen på et strålende, et middelmådig og et dårlig resultat? For å lære av våre erfaringer, må vi måle og vurdere, telle og beregne.

Et globalt eksempel

Jeg fikk lyst til å skrive denne posten om portalpolitikk etter å ha sett Norges offisielle internettportal for Nord-Sør informasjon, herunder internasjonale miljø- og utviklingsspørsmål.

Den heter Global. Her har mer enn hundre partnere klart å samle seg:

Global er eid av Norad, Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet og øvrige norske organisasjoner, institusjoner, aktører og offentlige organ der hele eller deler av virksomheten er innenfor nord-sør området.

Globals organisasjonsform er egen organisasjon med tilhørende vedtekter. Øverste organ i Global er årsmøtet, alle partnerne/eiere har rett til å møte her. Årsmøtet velger et styre som har beslutningsmyndighet i saker mellom årsmøtene. Redaktøren i Global har daglig redaktøransvar og ansvar for den daglige driften av portalen.

Tankevekkende.