NDB: bibliotek og læring

Ny og viktig rapport fra NDB – men vi starter på Madeira.

Biblioteket i Funchal

Madeira er portugisisk – en grønn og fjellendt øy utenfor Nord-Afrika. For fem år siden besøkte Bozena og jeg øya for første gang. Vi gikk selvsagt innom folkebiblioteket. Det var en knøtt liten og grundig nedslitt bygning midt i Funchal. Vi trippet forsiktig rundt i lokalet – for bak en pult satt en morsk matrone og stirret stygt på alle som våget seg inn i helligdommen.

Nå er vi her for tredje gang. Vi gikk selvsagt innom folkebiblioteket. Som nå har trådløs nettforbindelse. Hele byen er oversådd med WiFi-soner. Jeg skriver dette på min Dell Latitude (1300 gram) – i et stort og luftig bibliotek- og arkivbygg – høyt over bykjernen, med praktfull utsikt over byen og havet.

Madeira har hoppet rett fra biblioteket anno 1910 til biblioteket anno 2010.

Det er god avstand mellom bokhyllene, for bare ti prosent av samlingen står framme. Tjue datamaskiner med flatskjerm og hodetelefoner er klare til bruk. Musikk og DVD-filmer er en vesentlig del av tilbudet.

Å mestre overgangen

Og jeg tenker på Norge. Folkebibliotekenes hovedoppgave i de første tiårene etter 1945 var å bygge ut et biblioteksystem som svarte til velferdsstatens behov. Bibliotekutbygging var en del av velferdspolitikken. Dette målet var langt på vei nådd rundt 1990 – i hvert fall sett med politikernes øyne.

I dag er bibliotekenes historiske utfordring annerledes. Folkebibliotekene – og alle andre offentlige institusjoner – må på en eller annen måte mestre overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn. For å gjøre dette med en viss innsikt, må vi gripe tak i forskjellene mellom det som var og det som kommer.

Forandringene skjer ikke over natta. Men det skjer mye på ti-femten år. Hvor viktig var mobiltelefonen i 1991? Hvor mange snakket om Google i 1996? Hvor mange norske bibliotek tilbød trådløse soner i 2001?

Norsk digitalt bibliotek er et vesentlig bidrag til mestringsprosessen. Bibliotek-Norges felles håp og ambisjoner er samlet rundt NDB. Alle de sentrale bibliotekaktørene er engasjert. Alle har meldt inn sine behov og interesser.

Alle har deltatt i utredningsarbeidet under Rammeverksprosjektet – som «ble avsluttet ved årsskiftet med rapporter fra en håndfull arbeidsgrupper som dekket alle tenkelige sider ved digitale bibliotekløsninger» (s. 13).

Nå har vi fått den store prosjektrapporten Digitalisering og tilgjengeliggjøring for kultur og læring (25.1.2006).

Et realistisk bilde

Det lovende og positive ved dette dokumentet er viljen til å trekke nye problemstillinger og begreper inn i bibliotekdebatten. Gruppa bak rapporten står midt i en uklar og forvirrende situasjon. Det merkes.

Deltakerne har strevet med stoffet – og sømmene er godt synlige. De gir oss få svar – men de stiller de riktige spørsmålene. Rapporten spriker fordi verden spriker.

Språket er i bevegelse. Forfatterne har utnyttet den internasjonale diskusjonen om innovasjon og motstand i bibliotekfeltet. En lang rekke nye termer er tatt i bruk.

Jeg har klippet sammen en liste på seksti aktuelle ord og uttrykk – som til sammen skaper en ny måte å diskutere bibliotek på. De konstituerer en ny diskurs, for å si det mer sosiologisk.

Denne rapporten er den tydeligste teksten jeg hittil har lest fra NDB. Selv om dokumentet er forsiktig i ordbruken, gir den et realistisk bilde av de mangfoldige problemene bibliotekene støter på underveis. Det bobler mellom linjene.

Prosjektgruppen hadde deltakere fra ulike fagkulturer – «som har utviklet ulike tjenester både teknologisk og med hensyn til …. pedagogisk tilrettelegging og brukervennlighet» (s. 7). Det er … ikke klart i hvilken grad gjensidig mistro mellom deltakende instanser må bygges inn i løsningene (s. 12)

De største utfordringene gjelder organisering. Her kan direkte råd «utfordre konkrete interesser og bli oppfattet som «politisk». Rapporten vil derfor nevne tiltak «som ikke kan tolkes som kritikk av konkrete institusjoner» (s. 62).

Politiske barrierer

Utviklingen av digitale læringsressurser går langsomt på grunn av kulturelle og politiske barrierer. Våre problemer skyldes ikke manglende kunnskap, men motstridende interesser.

Denne erkjennelsen er et stort fremskritt. Den gjør det mulig å gå løs på de reelle vanskelighetene, som ikke er av teknisk art.

Kjernen i prosjektet var et praktisk eksperiment. Nasjonalbiblioteket valgte ut en serie ressurser om Henrik Ibsen – og gjorde dem tilgjengelig på nettet med tanke på undervisning i videregående skole. Elever og studenter ved Kongsberg VGS prøvde ut ressursene som en del av læremidlene i norskfaget.

Møtet mellom bibliotekets samling og skolens hverdag ble kanskje mer utfordrende enn prosjektgruppen hadde tenkt seg. Elevene oppfattet stoffet som kjedelig og usammenhengende. Det kunne i og for seg brukes, men fungerte ikke særlig godt som en selvstendig pedagogisk ressurs. Slik tolker jeg i hvert fall rapporten.

Som garvet lærer er jeg heller ikke særlig forbauset. Praktisk pedagogikk er vanskelig nok i klasserommet. Å integrere nettbaserte ressurser i undervisningen reiser helt nye utfordringer. La oss heller spørre: hvordan oppstår slike problemer? Og hvordan kan de løses?

En ny arbeidsdeling

Problemene springer ut av arbeidsdelingen mellom biblioteket og brukerne. Bibliotekene har tradisjonelt definert sin rolle som å gi tilgang til ressurser. Når tilgangen er sikret, er arbeidet gjort. Men dersom biblioteket skal produsere læringsressurser, blir dette utilstrekkelig.

I den fysiske verden sørger bibliotekarene for en viss formidling mellom brukere og ressurser. De hjelper brukerne å finne passende lesestoff og kilder. De anbefaler, forklarer og svarer på spørsmål. De fungerer – kan vi si – som ekspeditører i bibliotekbutikken.

På nettet er det lutter selvbetjening – og samtidig hard konkurranse om oppmerksomheten. Brukerne må engasjeres av selve nettstedet – uten hjelp fra entusiastiske formidlere. En statisk framlegging av solide ressurser oppleves fort som kjedelig. Tlbudet fra konkurrentene ligger alltid bare et par tastetrykk unna.

Utvikling av grensesnitt

Det å sørge for tilgang – gjennom et eller annet grensesnitt – er første trinn på utviklingsstigen. Enhetlig tilgang gjennom et felles grensesnitt er annet trinn. Personlig tilpassede grensesnitt er tredje trinn. Tilrettelegging av grensesnittet for digital kommunikasjon og produksjon er det fjerde.

På første trinn er grensesnittet bibliotekets fasade eller ansikt på nettet. Det uttrykker leverandørens bilde av verden. Vi presenterer våre samlinger for et velvillig publikum.

Men tida går, og grensesnittet frigjør seg gradvis fra leverandørens herredømme. Enhetlighet betyr at mange bibliotek må samordne sine tilbud. Persontilpassing betyr at brukeren begynner å ta kontroll over presentasjonen.

På fjerde trinn har brukeren overtatt styringen. Grensesnittet blir brukerens personlige plattform og eiendom – og kan innredes som hun lyster.

Her mottar jeg dagens nyheter og beskjeder. Her har jeg mine arbeidsverktøy og mine digitale ressurser. Her leser og skriver jeg – i ro og fred på et bibliotek i Funchal – eller sammen med koner, kolleger og andre krabater. Dette er mitt personlige læringsmiljø, og også mitt fritidsmiljø, i den virtuelle verden.

Lærere og bibliotekarer

Jeg tar for gitt at utviklingen går i denne retningen. I så fall står både lærere og bibliotekarer overfor et langvarig arbeid. Lærernes styrke er deres pedagogiske innsikt. De forstår læring som prosess. De vet hvordan barn og ungdom forholder seg til læremidlene de får i fanget. De vet også hvor mye arbeid og tilrettelegging som skal til for at frittstående ressurser skal bidra til gode læringsprosesser.

Bibliotekarenes styrke er deres forståelse av kunnskapsorganisering. De er vant med å håndtere store – ja gigantiske – samlinger av ressurser. Bibliotekarer vet at registrering og gjenfinning henger nøye sammen. De er også flinke til å samarbeide i nettverk. Spesielt med andre bibliotekarer.

Forbedringspunkter

Profesjonenes svakheter er like åpenbare. Lærernes forhold til kunnskapsorganisering er som hos folk flest: kan det være et problem, da? De forstår ikke at metoder som virker bra i små og oversiktlige samlinger, bryter sammen når vi trenger å organisere titusener og hundretusener av trykte dokumenter og digitale ressurser.

Lærerne er lite fortrolige med samarbeidsnettverk og åpne systemer. Hver skole er et isolert solsystem. Det er flere lysår til neste stjerne. Innenfor skolen utgjør hver klasse er en egen liten planet. Lærerne verdsetter sin autonomi: my class is my castle. Det er vel derfor Den lille prinsen har blitt så populær.

Bibliotekarene er system- heller enn prosessorienterte. Katalogen er bibliotekets naturlige midtpunkt. En boksamling uten katalog kan være et bibliotek på folkemunne, men ikke i faglig forstand. Mange bibliotekarer er dyktige pedagoger – så lenge det dreier seg om å presentere bibliotekets tilbud og tjenester.

Deres holdning til brukerne er vennlig, men matriarkalsk. La dem komme til biblioteket og bli opplært! Men de nøler med å engasjere seg i mer allmenne faglige læringsprosesser. Det er jo lærernes oppgave – ikke sant?

Å vite hva man ikke vet

Når læringsressursene digitaliseres, blir den gamle arbeidsdelingen mellom pedagoger og bibliotekarer utfordret. De tradisjonelle skillelinjene står i veien for et effektivt samarbeid. Skal begge parter bidra med sin kunnskap, trenger begge parter å tilpasse seg. Lærerne må erkjenne at de mangler noe – nemlig kunnskapsorganisering – som de faktisk kan få fra bibliotekarene. Det betyr at pedagogene må øke sin bibliotekfaglige forståelse.

Samtidig må bibliotekarene bli mer pedagogiske. Det betyr ikke nødvendigvis at de skal undervise mer. Men de må bli langt mere brukersentrerte enn i dag. Rapporten bruker uttrykket tjenesteorientert arkitektur. Dagens katalogsystemer er formet av produsentene. Hele den bibliotekariske tradisjon er bergtatt av Katalogen: det er vi som vet og dere som må lære.

Denne holdningen fungerte rimelig greit for tredve år siden – da jeg begynte å undervise i informasjonssøking. Den er ikke lenger bærekraftig.

Nettet er et åpent landskap. Brukerne stiller nye krav – for de blir skjemt bort av våre brukerorienterte konkurrenter. Bibliotekenes søkemonopol ble undergravd av AltaVista og feid til side av Google. Kvalitetsmonopolet brytes ned av faglig publisering på det åpne nettet.

Løven og lammet

Bibliotekene har mye å bidra med. Men samarbeid er ingen selvfølge. Bibliotek og Skole er ikke likestilte partnere. Den ene er stor og den andre liten.

Den Norske Skole er en mektig og selvbevisst offentlig sektor, med hundre tusen ansatte. Bibliotek-Norge har fire tusen trofaste sjeler – et lam blant løver, en spurv blant svaner, en håpefull busk blant høye graner. Skal bibliotekenes rike ressurser få en solid plass i skolen, må skolen gi dem plass.

Ressursene selv må både digitaliseres og «pedagogiseres». Det betyr å legge dem godt til rette for utforsking, læring og gjenbruk – sett fra elevenes standpunkt. Da må bibliotekarene utvide sitt faglige repertoar.

De må gi sluttbrukerne av sentral rolle i designarbeidet. Og de må være villige til å anvende sin kunnskapsorganisatoriske ekspertise på nye, pedagogiske problemstillinger.

Ressurser

1. Norgesuniversitetet. Ibsen tilgjengelig
2. – . Strategi for utdanningsportaler. Publisert 15. februar 2005 (!)
3. Utdanning.no