Plinius

søndag, august 13, 2006

SK 29/06: Syphilia og skjønnlitteraturen

Filed under: Søndag kveld — plinius @ 10:50 pm

Med dramatisk flair og massiv arbeidsinnsats har Syphilia Morgenstierne – fritt og vilt – utfordret den norske innkjøpsordningen. I løpet av sommeren har hun lest førti innkjøpte romaner fra året 2005. Skjønt romaner?

I en oppsummerende kronikk i Aftenposten 7. august skriver Syphilia at

Forlagene har levert inn essay, reisebøker, selvbiografier, artikkelsamlinger og kladdebøker. Dette har de presentert som romaner, og fått innkjøpt som romaner.

Hun bruker også bibliotekene som sannhetsvitne. Nasjonalbiblioteket har plassert boka Tor Eystein Øverås: Til: en litterær reise. Gyldendal 2005. under Dewey nr. 914. Geografi. Reiser. Europa. Den ble innkjøpt av Kulturrådet som roman, mens anmelderne har brukt betegnelser som reisebok (NRK kulturnytt), reiseskildring (Henning Howlid Wærp), essayistikk og litteraturhistorie.

«Det er ingen roman, men heller ingen reiseskildring i snever forstand», sier Dagbladets anmeldelse. Dette er i i høyeste grad «en litterær reisebeskrivelse», sier Aage Storm Borchgrevink i Vinduet. Boka dreier seg i første rekke «om litteraturen som foregår eller er blitt skrevet i disse traktene».

Men rett skal være rett: Rana bibliotek og Nordland fylkesbibliotek tildelte boka Havmannprisen for årets beste nord-norske roman. Alle anmelderne sier forøvrig at boka er usedvanlig velskrevet.

Et minefelt

For de som ønsker saklig debatt, er innkjøpsordningen et minefelt. Ideelle og økonomiske interesser er grundig filtret inn i hverandre. Forlag og forfattere, bibliotekarer og kulturpolitikere kan mobiliseres på en femøring. Syphilia valgte sitt ståsted med omhu: ordningen har gjort hennes lille forlag urett!

Boka En av de beste av den (svært så) ukjente forfatteren Kim Iseki ble nullet. Den har fått noe varierende omtaler – men ikke verre enn mange innkjøpte bøker. Dermed ble det legitimt å ta til motmæle. Alle norske rampeunger liker å se David knerte stein i hodet på Goliat.

Det finnes mange andre som irriterer seg over svakhetene ved innkjøpsordningen. Men de holder klokelig kjeft. Store deler av det litterære Norge ser seg vel tjent med systemet slik det er i dag.

Poetisk prøveballong

Kulturrådet prøvde seg så vidt i mai: kunne vi ikke omfordele noen midler? Hva med å halvere innkjøpet av lyrikk fra ett tusen til fem hundre eksemplarer. Etter tre uker ble forslaget trukket tilbake.

– Etter å ha lest de innkomne svar på undersøkelsen, er det klart at det ikke er noen stemning for å halvere innkjøpet av norsk lyrikk. Alle de som har svart har vært krystallklare i sine synspunkter, sier Mari Finess, seksjonsleder for litteraturområdet i Norsk Kulturråd. Kilde

I det store statsbudsjettet er lyrikkstøtten en mikropost: fem millioner kroner til innkjøp av femti diktsamlinger i året. En halvering ville gi et brutto inntektstap på 2,5 millioner kroner – og kanskje fem hundre tusen mindre i forfatterhonorarer?

– Det betyr enda mindre penger, og det betyr at ingen har råd til å være lyriker på heltid. Det er et tap for den kulturnasjonen Norge har lyst til å være, og en skandale, sier Haagensen. Kilde

Kartlegging

Plinius har ingen planer om en karriere som kulturpolitisk minerydder. Men det må være lov, fra en ås i nærheten, å si litt om statistiske data som – muligens, kanskje, så vidt det er – kan få betydning for ordningens bærekraft i framtida.

Innkjøpsordningen er et kulturpolitisk tiltak. Hensikten er først og fremst å bidra til større produksjon av norsk litteratur, med særlig vekt på skjønnlitteraturen. Men rammene, og dermed også målsettingen, har blitt utvidet etter hvert. I dag støtter Kulturrådet også utgivelser av enkelte oversettelser (innkjøpt 2006) og norske fagbøker (titler i 2005 og 2006).

Ordningen er av interesse og betydning for mange, mange parter – i og utenfor Norge. Men de fire tettest involverte er, vil jeg tro:

  1. norske forlag
  2. norske forfattere
  3. norske folke- og skolebibliotek
  4. norske lesere

Bøkene som kjøpes inn, distribueres gratis til (stort sett) alle norske folkebibliotek. Også skolebibliotekene mottar mange bøker gjennom ordningen. Forlagene og forfatterne blir dermed sikret et fast salg (typisk ett tusen eksemplarer) – som ikke er avhengig av hvordan leserne eller bibliotekarene vurderer bøkene.

Innkjøpsordningen blir ofte vurdert ut fra fortellinger. Det finnes forfattere som er løftet fram eller skjøvet til side (Niels Geelmuyden). Men skal vi vurdere virkningen av et tiltak, bør vi bruke statistikk – ikke vår personlige magefølelse eller frittstående eksempler. Det kan godt hende at min oldemor røkte som en skorstein, drakk som en svamp og levde lykkelig til hun ble 105 år gammel. Men det betyr jo ikke at storkonsum av tobakk og sprit er den beste veien til folkets helse.

Relevant statistikk

Hva slags statistikk er i så fall interessant? Siden bøker er til for å leses (mener noen), må det være statistikk som forteller om hva som blir produsert og om hva som blir lest – med støtte fra Kulturfondet. Slike tall er tilgjengelige innenfor «det litterære systemet». Vi har ikke statistikk som går direkte på lesing, men bibliotekenes utlånstall og bokhandlenes salgstall utgjør en god erstatning.

Noen tall er godt kjent (antall utgivelser) og andre kan graves fram (utlåns- og salgstall for de aktuelle bøkene). I dag vet vi mye om utgivelsene, men lite om lesingen. Uformelle tilbakemeldinger fra mange mindre bibliotek kan tyde på lav interesse for svært mange kulturfondsbøker. Men hva den faktiske situasjonen er, og hvordan den utvikler seg over tid, vet vi ikke.

Jeg våger å legge ett bibliotekfaktum på bordet. I år 2004 var omløpshastigheten for skjønnlitteratur for voksne 1,8 i de fem største kommunene tatt under ett (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum). Det betyr at bøkene i snitt ble lånt ut 1,8 ganger hvert år (eller ni ganger på fem år). I resten av landet lå omløpshastigheten på 0,8. Gjennomsnittsboka ble lånt ut mindre enn en gang i året.

I en velfungerende samling bør omløpshastigheten ligge på tre eller over. Tallet er svært lavt. Har dette noe med innkjøpsordningen å gjøre? Det vet jeg ikke. Men minerydderne kan lett grave fram statistikk som vil bekrefte – eller avkrefte – påstanden.

Til Guds større ære

Spiller det så noen rolle om de innkjøpte bøkene faktisk blir lest? Er ikke godkjent litteratur et gode i seg selv – som de kunstferdige detaljene høyt oppe under taket i en gotisk kirke – ad majoram Dei gloriam?

Kanskje vil smarte og billige markedsføringskampanjer endre folks lesevaner? Kanskje vil framtidas litteraturkjennere grave den uleste litteraturen fram igjen – slik T.S. Eliot løftet John Donne og de andre «metafysiske poeter» fram til ny og velfortjent heder?

Hvis den er så god som den sies å være, bør innkjøpsordningen kanskje utvides, til dobbelt så mange romaner og tre ganger så mange diktsamlinger? Hvorfor ikke?

Too much of a good thing is simply wonderful …

***

Kommentarer til Syphilia

Kommentarer til lyrikkforslaget

Kommentar fra musikkmiljøet

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: