Plinius

mandag, oktober 2, 2006

P 177/06: Kunnskapsbaserte profesjoner

Filed under: debatt, forskning, statistikk — plinius @ 11:07 am

Typografer, heismontører og flygeledere er spesialister på hvert sitt område – og sitter på nøkkelposisjoner i samfunnsmaskineriet. I hvert fall inntil videre. De kan tjene mer enn mang en nyutklekket lærer eller sykepleier. Men de mangler samfunnskontrakten.

Denne teksten er et forelesningsnotat til første samling (4. oktober 2006) i Forkurs for søkere til HiOs førstelektorprogram.

Arbeidsdeling

Et kjennetegn ved høyt utviklede økonomier er en høyt utviklet arbeidsdeling. Produksjonen av varer og tjenester blir preget av komplekse samspill mellom mange ulike virksomheter og deres faglige ansatte – hver med sin spisskompetanse.

Siden samspillene er komplekse, må fagpersonene også ha bredde. Kompleksitet betyr at mye kan gå galt. Produksjonslivet trenger ikke fagidioter, men personer med fangarmer. Den individuelle dybden må koples til en sympatisk forståelse av alle de andre fagfeltene vi er i løpende kontakt med.

Profesjoner

Profesjoner er yrkesgrupper som er kjennetegnet ved spesialiserte faglige ferdigheter. Profesjonene har normalt en kontrakt med samfunnet, som gir dem monopol på visse typer stillinger. De har en klar teoretisk forankring og et eksplisitt sosialt ansvar.

I kunnskapssamfunnet blir utdanningens lengde et uttrykk for verdi og verdighet. En sølle artium gir ikke lenger sosial prestisje i urbane miljøer. Treårige bachelorutdanninger blir et slags minstemål. Det ser ut til at en fullverdig lærerutdanning snart vil bli femårig. Doktorgrader og tilsvarende (førstelektor …) vektlegges stadig tyngre ved ansettelser.

Forskning og praksis

Det betyr at utdanningen til de praksisorienterte profesjoner får stadig flere fellestrekk med den tradisjonelle akademiske opplæring i vitenskapelige disipliner. Men den etablerte akademiske modellen lar seg ikke overføre til de nye yrkene.

I klassisk vitenskap går teoretisk forskning forut for anvendt forskning – og anvendt forskning forut for innovasjon, spredning og produksjon. I de nye profesjonsfagene er forholdet motsatt. Innovasjon skjer først og fremst innenfor produksjonen, og forskningen mister relevans hvis den fjerner seg for mye fra den løpende praksis.

I tradisjonell empirisk forskning er det – så å si – forskningens objekt som yter motstand. Forskerne bruker sin tankekraft og sine verktøy for å forstå Naturen, Samfunnet eller Tekstene. Forskningsfronten er rettet utover, mot en verden som ligger utenfor den akademiske disiplin. Nye innsikter formidles – med en viss forsinkelse – tilbake til de miljøer som bruker fagkunnskapen i produksjon, undervisning og allmennrettet formidling.

I profesjonsvitenskapene er det faget selv – altså utøverne og deres praksiser – som yter motstand. Forskning dreier seg om fornyelse av praksis. Forskningsfronten er en utviklingsfront.

Teori- og praksisfag

Framveksten av teoribaserte praksisfag utenfor universitetene er typisk for etterkrigstida – altså industrisamfunnets siste fase. Høgskolereformen og kvalitetsreformen forstyrrer en gammel rangordning, der den akademiske faglighet, som en selvfølge, sto øverst.

Hvem som så troner på toppen av Akademia, kan diskuteres. Både teologien, matematikken og kjemien har blitt kalt vitenskapenes dronning:

På en måte er det kjemien som er vitenskapenes dronning, fordi den danner grunnlaget for forståelsen av de prosessene som foregår i astronomien, biologien, psykologien og de andre vitenskapene, og beskriver hva de tingene som deltar i prosessene består av og hvordan de er sammensatt. Kilde.

Men det er i hvert fall ikke de nye, mellomlange profesjonene som preger høgskolene i universitetsbyer.

Schön og Gibbons

To moderne klassikere om de nye profesjonene og deres plass i kunnskapsproduksjonen – er Schöns (1983) The reflective practitioner og Gibbons m.fl. (1994). The new production of knowledge. Begge beskriver faglige praksiser som skiller seg fra (idealmodellen for) akademisk vitenskap.

Schön legger vekt på betydningen av refleksjon – både den tenkningen som foregår mens vi handler (som lærere, sykepleiere, bibliotekarer, …) og den tenkningen som foregår etter at en praktisk økt er avsluttet. Gibbons ser på endringene i selve kunnskapsproduksjonen:

We now speak of ‘context-driven’ research, meaning ‘research carried out in a context of application, arising from the very work of problem solving and not governed by the paradigms of traditional disciplines of knowledge (Helga Nowotny).

Leger, lærere og bibliotekarer

En tredje tilnærming til de nye profesjonene uttrykkes i begrepet kunnskapsbasert praksis. Dette er en form for faglig forståelse som først slo gjennom i medisin og andre helsefag – i slutten av nittiårene: evidence-based medicine (EBM).

Evidence-based medicine (EBM, evidence-based health care/practice), has become one of the major driving forces in the NHS <National Health Service>, with an impact on education, policy making and research. It is therefore of direct interest and relevance to all health teaching and research in the University. Kilde

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har laget en serie praktiske veiledninger for gjennomføring av EBM i Norge. Dersom kunnskapsbasert praksis skal være en av våre fangarmer, må vi ha en viss fortrolighet med ordene (termene, begrepene) som brukes.

Jeg har sett gjennom deres Ordliste til bruk sammen med sjekklister ved kritisk vurdering av artikler – og ser at de fleste termene er like relevant for andre praksisfelt. Det er bare en del av eksemplene som må byttes ut.

Læring som eksempel

Undervisningstilbudet ved Høgskolen i Oslo svarer ganske godt til det vi kan kalle «velferdsstatens profesjoner». Rune Slagstad har nylig fått et professorat i profesjonenes historie og teori:

I dag ønsker Rune Slagstad å identifisere kunnskapsregimet etter arbeiderpartistaten gjennom en analyse av utvalgte profesjoner. Her er det velferdsstatens profesjoner, eller like riktig HiOs profesjoner, som vil stå sentralt (HiO-nytt).

Den største profesjonen i velferdsstaten er lærerne og den største utdanningen ved HiO er lærerutdanningen.

De siste 5-6 årene (er mitt inntrykk) har eksterne vurderinger og systematisk måling av resultater for alvor gjort sitt inntog i skolesystemet og de tilhørende utdanningene. Jeg regner dette som bidrag til en mer kunnskapsbasert praksis. Det skjer ikke uten motstand.

Tre aktuelle dokumenter kan illustrere utviklingen:

Målsettingen med PISA var

å fokusere på et langt bredere og mer integrert spektrum av kunnskaper, ferdigheter og holdninger enn det som har vært vanlig gjennom slike tester til nå. … Foreldre, elever, samfunn og skolemyndigheter har behov for å vite om elevene tilegner seg nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Setter skolen elevene godt nok i stand til å bli morgendagens arbeidstakere og til å fortsette å lære, tenke og vurdere informasjon på en formålstjenlig måte? PISAs oppgave er å belyse denne typen spørsmål. Ved å utarbeide tester som tar sikte på å måle elevenes kompetanse i vid forstand får man bedre grunnlag for å vurdere hvor undervisningen lykkes og ikke lykkes.

Den norske skoledebatten har blitt dypt preget av PISA. En serie store empiriske undersøkelser med (først og fremst) et europeisk perspektiv fungerer som premisser for mange norske skolefolk. Det vekker også uro. En gammel debattradisjon, med langt større vekt på verdier og holdninger, blir undergravd:

Som etter forrige PISA- rapport svartmaler mediene norsk skole og gir oss overfladiske og ensidige analyser i forbindelse med årsakene til skolens forfall. …

PISA kan … bli et redskap for avvikling av enhetsskoletradisjonen, intellektualisering av skolens innhold, frislipp av friskoleordningen med større mulighet for eliteskoler, større vekt på nasjonale prøver og utlegging av skoleresultatene. Dette bygger på en forståelse av konkurranse som drivkraft for læring og utvikling. Fagene har først og fremst eksistensberettigelse når de bidrar til å fremme økonomisk vekst ( Per Østerud og Jan Johnsen. Norsk skole på rett spor eller ville veier? Aftenposten 7. januar 2005).

Bibliotek som eksempel

Skolen er en stor – og bibliotekene en nokså liten – sektor i samfunnet. I 2005 var ca. seksti tusen personer ansatt i undervisningsstillinger i skoleverket. Bibliotekene har omtrent fire tusen årsverk – og bare halvpartene av disse er bibliotekarer.

Men det betyr også at bibliotek-Norge er lettere å kartlegge enn skole-Norge. Diskusjonen og problemstillingene knyttet til innføring av kunnskapsbasert praksis er ganske parallelle. Siden jeg vet mer om bibliotek enn om skole, gjør jeg en dyd av nødvendighet – og bruker kunnskapsbasert praksis i bibliotek som illustrasjon.

Ressurser

2 kommentarer »

  1. […] Jeg tror det er denne typen informasjon bibliotekene trenger for å  planlegge og for å argumentere politisk. Med andre ord: kunnskapsbasert praksis. […]

    Tilbakeping av P 184/06: Hva skjer med utlånet? « Plinius — onsdag, oktober 11, 2006 @ 9:29 pm

  2. […] . Kunnskapsbaserte profesjoner (3 […]

    Tilbakeping av Tirsdag 8.1. Oppstart « Statius — onsdag, desember 19, 2007 @ 10:35 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: