SK 12/07: Platon og Sokrates på biblioteket

Profesjonsforskning dreier seg om selvforståelse.

I en kronikk i Morgenbladet – Bør høyskolene bli universitet? – skrev Ragnar Audunson at profesjonsforskning [er] en forskning som er knyttet til profesjonelle praksisfelt og som har utvikling og overskridelse av praksisfeltets repertoar som sin eksistensberettigelse.

Dette er et synspunkt jeg deler.

Kunnskapsbaserte yrker

De typiske profesjoner er kunnskapsbaserte yrker med en høy grad av internt (yrkesetisk) selvstyre. Praktiske yrker med langvarig utdanning – som prester, jurister og leger – oppnådde tidlig en sterk profesjonsstatus. Andre praktikere fulgte i deres fotspor: arkitekter og sivilingeniører, psykologer og sivilingeniører.

De mange yrkene med kortere høyere utdanning – som journalist, sosionom og bioingeniør – har ikke samme solide status. Statens bibliotekskole åpnet først i 1940 – og ble treårig først i 1972. Bachelorgraden har ikke samme tyngde som en femårig mastergrad eller en embetseksamen. Arbeidet med profesjonsetiske retningslinjer har startet, men miljøet framstår som splittet og usikkert når det gjelder selve profesjonsbegrepet. I Norge er bibliotekar som profesjon i beste fall et prosjekt – ikke et anerkjent faktum.

Tosidig trykk

I overgangen til kunnskapsøkonomien blir bibliotekarenes forståelse av sitt fag og sitt yrke utfordret fra to sider. Miljøet utsettes for endringsprosesser som er felles for alle de «mellomlange» kunnskapsyrkene: profesjonalisering og akademisering. Noen vil kanskje slå dem sammen. Begge dreier seg jo om økte krav til eksplisitt kunnskap og kompetanse.

Men jeg tror det er vel verdt å holde dem atskilt. Akademisering dreier seg vanligvis om en tilpassing til universitetets dominerende verdisystem og verdensbilde. Profesjonalisering dreier seg – i min forståelse – om å løfte fram og videreutvikle det særegne ved de praktiske yrkene.

Strategiske valg

I bibliotekmiljøet er det et sterkt ønske om å styrke bibliotekarenes kompetanse og fagfeltets kunnskapsgrunnlag. Men veien videre er ikke gitt. Vi kan utvikle fagmiljøet i ulike retninger, med ulike konsekvenser.

Når det gjelder bibliotekforskningen, tror jeg vi står overfor et strategisk valg, der det går et skille mellom disiplinrettet akademisk forskning på den ene siden,  og en bevisst satsing på praksisrettet profesjonsforskning.

Valget er ikke symmetrisk. Siden universitetene dominerer kunnskapsdiskursen, havner vi i Akademia hvis vi ikke systematisk bygger et alternativ. Hvis de framtidige profesjonsuniversitetene velger litt av det ene og litt av det andre, oppstår det raskt en tautrekking om stillinger, forskningsmidler og – ikke minst – vurderingskriterier. Da har «akademikerne» en mektig storebror i ryggen.

Det hjelper ikke med tvangsfrie dialoger a la Habermas. Begge parter har rett – på sine premisser. Erkenntnis er uløselig knyttet til Interesse.

Siden partene står for ulike kunnskapsparadigmer, kan de ikke diskutere seg fram til enighet. Når de norske håndballjentene møter det svenske  ishockeylandslaget til kamp, er det valget av bane som  bestemmer hvem som vinner.

Innsikt og fordypelse

Grunnforskningen søker etter samspill og mønstre – i naturen, samfunnet og kulturen. Den er teoretisk – anskuende – i ordet beste forstand. Den uttrykker en higen etter innsikt, erkjennelse og fordypelse.

Betrakteren belønnes hver gang hun møter en varig orden bak verdens skiftende former. – Tingenes orden og sammenheng er den samme som ideenes orden og sammenheng, sier Spinoza: – Ordo et connexio rerum est idem ac ordo et connexio idearum.

Produksjon og problemløsning

Profesjonenes oppgave er ikke å betrakte, men å forandre verden. Profesjonene deltar i produksjon og problemløsning, utvikling og forbedring. Utøverne kjemper hver eneste dag med en gjenstridig virkelighet: lover skal utformes, broer skal bygges og morgentrøtte elever skal motiveres til å løse annengradslikninger.

Den egentlige profesjonsforskning har derfor andre drivkrefter enn den utpreget akademiske forskning. Forskning i praksisfeltet kan være komplisert nok – slik byplanlegging, informatikk og juss tydelig nok viser. Men den profesjonsrettede forskningen har noe jordnært, praktisk og nyttig i selve sin grunnholdning.

Profesjonene er rettet inn mot praktisk endring i verden rundt oss. L’art por l’art høres besnærende ut. Kunsten vil være autonom. Men la bibliotheque pour la bibliotheque høres bare sært ut.

Bibliotekar og bruker

De fleste bibliotekarer jeg har truffet gjennom årene – og det har blitt noen hundre – er svært så opptatt av brukerne. De elsker å være til nytte. Men de kan ha meget bestemte meninger om hvem brukeren er og hva hun trenger. Dialogen med brukerne er lite utviklet.

Profesjonsforskningen har også sitt mål utenfor seg selv. Den vil være til nytte for profesjonenes egen virksomhet. Men skal den bidra med noe nytt i forhold til den løpende praksis, må den ta et skritt tilbake fra feltet. For eksempel ved å studere forholdet mellom bruker og bibliotekar, slik Gunhild Salvesen har gjort i sin nye doktoravhandling.

Overskridelse

Profesjonsforskeren observerer praktikernes gjøren og laden – og lytter til hva de sier om sin virksomhet. Det skader ikke at hun selv deltar i praksisfeltet – som arkitekt, programmerer eller skrankevakt på biblioteket. Men hun kan ikke nøye seg med å speile praktikernes selvforståelse. Forskerens oppgave er å utvikle og utfordre gjeldende praksis.

Utviklingsdelen er populær. Alle praktikere har lange ønskelister – og mange av ønskene er godt begrunnet. Dersom de kan understøttes av selvstendig forskning, blir alle godt fornøyd. Katter liker jo å bli strøket med håret.

Når forskerne kommer med nye utfordringer, møter de gjerne en mer blandet mottagelse. En utfordring sier jo i klartekst: dette bør du revurdere – og kanskje revidere. Når profesjonsforskeren overskrider dagens repertoar, sier hun – etter å ha forsket, tenkt, vurdert og formulert:

• Dagens begreper er utilstrekkelige.
• Dagens forståelse av virksomheten er for snever.
• Dagens praksis bør endres.

Når katter og mednnesker strykes mot håret, blir det leven
Hverken synsing eller fasit

Forskerens utfordring kan misforstås på to måter – som en tilfeldig mening eller som en vitenskapelig fasit. Begge tilsvar undergraver forskningens mulighet til å utvikle profesjonen.

Bidraget kan betraktes som en vanlig meningsytring og møtes med andre meninger. Alle kan jo mene hva de vil, og ingen meninger er i utgangspunktet bedre enn noen andre.

Da blir forskningsresultater likestilt med hverdagskunnskap – og i så fall er det ingen grunn til å bruke tid og penger på forskning. I det egalitære Norge er dette en fristende utvei når upopulære konklusjoner dukker opp.

Det motsatte alternativ – kullsviertroen på alt som bærer forskningens hvite frakk – er like uheldig. Når det gjelder den akademiske forskningen, må vi som oftest stole på autoritetene. Bibliotekarene kan ikke delta i de faglige diskusjonene rundt global oppvarming eller genetisk rådgivning uten årelange studier på forhånd.

Men forskningen om bibliotekarer, bibliotek og bibliotekfag kan vi ha fornuftige synspunkter på. Alle praktikere – mener jeg – kan bidra til fruktbare debatter om forskningsprosjekter og -resultater. De kjenner jo feltet innenfra.

Men skal forskningen ha noen hensikt, må praktikerne akseptere en mer analytisk samtaleform enn den rene meningsutveksling. Det gjelder ikke å vinne debatten, men å finne nye måter å forstå sin egen virksomhet på.

Grunnforskningen er, i beste forstand, platonisk. Profesjonsforskningen er, i beste forstand, sokratisk.

Ressurser

• Alder avgjør biblioteksvar. Artikkel om Gunhild Salvesens avhandling på forskning.no
• Bibliotekfag på universitetet
• Identitet og profesjon
• Henger bibliotekdebatten sammen?