SK 14/07: Bibliotekforskning 2007

Bibliotekfaget er ikke et teoretisk, men et praktisk fag. Bibliotek og bibliotekarer utgjør et praksisfelt. Det som binder dette fellesskapet sammen, og som skiller dem fra andre sosiale fellesskap, er de spesifikke oppgavene bibliotekene ivaretar og de særegne ferdighetene bibliotekarene utøver. Den praktiske kunnskapen bibliotekarene forvalter må realiseres gjennom handling. Ett er et Søkart at forstå, et annet Skib at føre.

Kartet viser antall besøk per innbygger i 2006. De rødeste kommunene ligger høyest – fra 5,6 besøk og oppover. Du finner detaljene i tabellen til høyre. Kilde: SSB – og jeg er virkelig imponert over de nye grafiske presentasjonsmulighetene!

Det betyr at bibliotekforskningen må vurderes ut fra andre kriterier og verdiskalaer enn den disiplinorienterte akademiske forskning, der det (som ideal) er kunnskap og innsikt for kunnskapens egen skyld som står i sentrum.

Fragmentert forskning

Det vi har av forskning på bibliotekfeltet virker ofte fragmentert og usammenhengende. Det enkelte prosjekt og den enkelte publikasjon kan være solid nok – men jeg savner svært ofte en overordnet faglig forståelse. De faglige samtalene om bibliotek løper på kryss og tvers, fordi deltakerne mangler felles referanserammer. Vi forsøker å snakke sammen, men er uenige om samtalespillets regler.

Resultatet blir som et dansegulv der alle følger sin egen rytme. Kunnskapen kan ikke kumuleres, siden de enkelte kunnskapsbitene ikke passer inn i en overordnet kognitiv og diskursiv struktur. Vi mangler en normalvitenskap, for å bruke Kuhns uttrykk.

Lokale og personlige rammer

I en slik situasjon må hver enkelt forsker, eller hvert enkelt fagmiljø, definere sine egne rammer. Vi kan jo ikke skrive, snakke eller tenke i et begrepsmessig vakuum, helt uten forutsetninger. Vi kunne selvsagt ønske at bibliotekfeltet som helhet skal akseptere akkurat våre rammer. Men slik tenker alle de andre også.

Dette problemet er uløselig så lenge vi prøver å skape en teoretisk basis for faget. Det som binder de praktiske fagene sammen, er ikke teori og forskningsmetodikk, men felles arbeidsoppgaver, tiltak, systemer og prosedyrer.

Kartet til høyre viser antall utlån per innbygger i 2006.

Fellesskap i praksis

Bibliotek og bibliotekarer opplever samhørighet fordi de arbeider med likeartede oppgaver i likeartede miljøer. De må forholde seg til samme katalog- og fjernlånssystemer (Bibsys, Bibliofil, Mikromarc), til samme lover og regelverk (Dewey, MARC, Bibliotekloven), til samme statlige organer (ABM-utvikling, Nasjonalbiblioteket, Kultur- og Kunnskapsdepartement).

Slik er det også i de andre profesjonsyrkene. Leger og lærere, sosionomer og sykepleiere, arkitekter og ingeniører snakker lett og lekende med sine kolleger fordi de deltar i en felles praksis. De kan godt være uenige i valg og vinklinger, men alle er fortrolige med gjenstandene og relasjonene i samtalefeltet. Faglige samtaler bryter først sammen når folk er uenige om hva det er relevant å diskutere.

Forankring og forbedring

Skal den fragmenterte bibliotekforskningen samles, bør den forankres i praksisfellesskapet. Det betyr å knytte forskningen til det som allerede er felles – og å rette prosjektene inn mot forbedring og utvikling av etablerte arbeidsformer, systemer og prosedyrer. Om dette arbeidet skal kalles forskning, anvendt forskning eller utviklingsarbeid, er ikke så viktig.

I Akademia rangerer grunnforskning høyere enn anvendt forskning og anvendt forskning høyere enn det jordnære, praktiske utviklingsarbeid. Og slik bør det sikkert være, i Akademias perspektiv. De store, overgripende teoriene – Galilei og Newton, Darwin og Mendeljev, Weber og Gödel, Freud og Keynes – fortjener sin plass på pidestallen.

Men bibliotekfagets framskritt er knyttet til det praktiske liv. Faget er brukerrettet. De dypeste og mest subtile informasjonsteorier har ingen verdi hvis brukerne ikke opplever noen praktisk forskjell. Bibliotekforskningens mål er en forbedret praksis, til nytte og gavn og jublende glede for brukerne. Den nye praksisen må gjerne være overskridende – men brukeren må delta når vi skrider framover.

Kunnskap om bruk og betydning

Kunnskap om bruken må altså stå øverst på prioritetslisten. Det vi først og fremst trenger å kartlegge, er hva brukernes faktisk oppnår ved å bruke bibliotekets tjenester. Det er denne kunnskapen som gir forskningen retning.

Bibliotekprofesjonens bidrag til brukernes hverdag tilsvarer legenes bidrag til helse og lærernes bidrag til kunnskap og læring. Det er dette vi står og faller med. Skal bibliotekene bli bedre, må vi vite hvilke tjenester som fungerer bra og hvilke som fungerer dårlig.

Hittil har svært mange brukerundersøkelser dreid seg om tilfredshet. Det er ikke meningsløst å undersøke hva folk mener om bibliotekene, men det er viktigere å kartlegge den faktiske bruken og hva den fører til. Slik er det i medisinen også. Hva folk måtte mene om leger, sykehus og behandlingsformer er mindre viktig enn deres helsetilstand – før og etter behandling.

Forskningsdesign

Den medisinske forskningen kan også lære oss skepsis i forhold til publikums egne vurderinger. Alle piller har en gunstig effekt, selv om de består av lutter stivelse og sukker. Placebo -effekten i medisinen, og Hawthorne -effekten i sosiologien, er kjente snubletråder når vi skal vurdere virkningene av ulike tiltak. Det finnes mange andre feller.

Norsk bibliotekforskning er under oppbygging. og mange prosjekter har vært gjennomført med – skal vi si – svært enkel design. For å bygge en solid kunnskapsbasis, kan vi lære av helseforskningen, som etter hvert har kommet svært langt når det gjelder kritisk og systematisk bruk av empiri.

Kunnskapsbasert praksis

Og vi kan vel si at det er i ferd med å skje. Det vi kaller kunnskapsbasert bibliotekpraksis (evidence based librarianship), er en modell for kunnskapsutvikling som er hentet fra helsefagene (evidence based medicine – EBM, evidence based nursing ), men som også har vakt interesse i pedagogiske miljøer (evidence based teaching/education).

Mye medisinsk forskning har også en spredt og lite oversiktlig karakter. Medisin er et stort fagfelt, med aktive forskere og omfattende publisering over hele verden. Mange av prosjektene foregår innenfor en praktisk kontekst.

Den farmasøytiske industrien har et anvendt, for ikke å si økonomisk, perspektiv når den forsker på nye legemidler. En stor del av de som underviser og forsker i medisin på universitetene, opprettholder samtidig en klinisk praksis. Universitetssykehusene og de praktiserende legene forsker på sine pasienter.

Kollektiv kunnskapsproduksjon

For å finne fram til de beste behandlingsmetodene, er det nødvendig å gjennomgå og systematisere alle relevante studier som angår et bestemt problem. Det er dette vi kaller Cochrane-studier (Wikipedia: Cochrane collaboration ). Cochrane-metodikken er det viktigste grunnlaget for EBM.

Evidence based medicine dreier seg altså om kunnskapsproduksjon på et kollektivt nivå – over den enkelte forsker og det enkelte prosjekt. Det er summen av studier som skal legges til grunn.

En gjennomgang av publikasjonene kan også avdekke mangel på kunnskap. Resultatene kan være så vage og motstridende, at det er umulig å trekker noen klare konklusjoner. Slik «negativ kunnskap» er også viktig. Den kan bidra til mer nøkterne faglige debatter.og forhindre satsing på svært usikre tiltak.

Kunnskap som prosess

Selv om ordet kunnskapsbasert har slått an i Norge, vil jeg også bruke termene evidens og evidensbasert. De uttrykker i høyere grad kunnskapens midlertidige og motsetningsfylte karakter. I rettssaker er det dommerne og juryen som må «judge the evidence» og foreta et valg. I medisinen er det grupper av fagfolk som må vurdere undersøkelsene og – forhåpentligvis – komme fram til en konsensus. I begge tilfeller blir kunnskapen etablert gjennom sosiale prosesser.

Både rettsvesenet og vitenskapen kan ta feil. Men vi er nødt til å handle – og må klare oss med den best mulige kunnskap som er tilgjengelig her og nå. Det er lett å se at bibliotekfeltet har kommet kort når det gjelder systematisk innhenting og bruk av kunnskap. Men det gjelder i like høy grad fag som undervisning, sykepleie, sosialt arbeid og ledelse. Begrepet evidence-based medicine ble først brukt i 1992. Boka som startet bevegelsen – Cochranes Effectiveness and Efficiency: Random Reflections on Health Services – kom ut i 1972.

Langsiktig oppgave

Det å utvikle en evidensbasert bibliotekpraksis i Norge er åpenbart et langsiktig prosjekt. Oppgaven vil kreve en innsats fra alle de sentrale bibliotekaktørene, ikke bare fra de få som arbeider med utdanning og forskning. Cochrane-metodikken dreier seg jo ikke om forskning i og for seg, men om koplingen mellom kunnskapsutvikling og bibliotekenes løpende praksis.

Det er heller ikke slik at kunnskapen må komme fra nye forskningsprosjekter. Det potensielle kunnskapstilfanget er stort. Den relevante kunnskapen finnes og skapes i mange ulike sammenhenger. I tillegg til å styrke den norske bibliotekforskningen bør vi satse både tid og energi på å utnytte:

• Den løpende bibliotekstatistikken
• Praktisk rettede utviklingsprosjekter i bibliotekmiljøet
• FoU-resultater fra andre lands bibliotek- og informasjonsforskning

Nye og brukte data

På dette området kan det være en viss motsetning mellom Akademias preferanse for helt nye resultater og praksisfeltets behov for dokumentert viten – uansett hvor den stammer fra. Men motsetningen kan overvinnes.

Profesjonenes egenart er knyttet til «den informerte handling». Det vi bærer med oss av teori, manifesterer seg i vår praktiske omgang med mennesker og materiell. Profesjonsforskningen bør ta sikte på å forbedre den operative praksis – og forskningens resultater bør vurderes deretter.

Praksisutviklingen forutsetter et kunnskapsgrunnlag, men kunnskapen må også bringes til feltet gjennom formidling, opplæring, nettverksbygging og faglig mobilisering. Den sosiale spredningsprosessen kan være like krevende som den foregående kampen med metoder, data og begrepsbegreper. Begge bør dokumenteres, og begge gir grunnlag for ny innsikt.

Hva er kunnskapsstatus?

Bibliotekreform 2014 varsler en beviss satsing på kunnskap og kompetanse i bibliotekfeltet. Da tror jeg vi er tjent med en kartlegging av kunnskaps- og formidlingsstatus på de fire feltene jeg har nevnt

• Norsk bibliotekforskning
• Norsk bibliotekstatistikk
• Norske utviklingsprosjekter
• Relevante resultater fra andre land

Vi bør vite så noenlunde hva vi vet – før vi kaster oss over det vi ikke vet.

Dette bør vi vite

Kunnskapen kan organiseres på mange måter – det vet alle bibliotekarer. Nedenfor har jeg lagt hovedvekten på aktørene i feltet – altså brukerne og bibliotekenes organisasjoner. Det vi trenger, sier jeg da, kan grupperes slik:

• Kunnskap om brukernes handlinger – dvs. deres faktiske bruk av bibliotektjenester
  • Brukernes samspill med det fysiske biblioteket
  • Brukernes samspill med de virtuelle tjenestene
• Kunnskap om brukernes holdninger – dvs. deres ønsker, vurderinger og forventninger
• Kunnskap om bibliotekenes betydning for brukerne og samfunnet
• Kunnskap om bibliotekenes ressurser
• Kunnskap om de sentrale biblioteksystemene (katalogsystemene, KOSTRA, ABM-statistikken)
• Kunnskap om de sentrale aktørene innenfor bibliotekfeltet (organisasjoner, personer og nettverk)
• Kunnskap om bibliotekets tekniske omverden
• Kunnskap om bibliotekets sosiale omverden

Noe av dette er gjort i forbindelse med den nye bibliotekutredningen. Men mye står igjen.

Som statistiker av lyst og legning er jeg særlig opptatt av den statistiske biten – som også innebærer kartlegging av andre lands bibliotekstatistikk. Den norske bibliotekutviklingen har svært mange paralleller utenfor Norge – og utenlandske data og analyser kan med hell brukes til å fylle hullene i vår lokale kunnskap om fag- og folkebibliotek.

Ressurser

• Audunson, R. (2004). Is that really so? Some guidelines when evaluating research. Paper for the 70th IFLA conference, Buenos Aires. – 11 p.
• Booth, A (2006). Counting what counts: performance measurement and evidence-based practice. Performance measurement and metrics, vol 7 no 2, pp. 63-74. Abstract
• Brusling, C. (2005). Evidence-based practice in teaching and teaching education. What is it? What is the rationale? What is the criticism? Where to go now?. Oslo University College, Centre for Study of the Professions. Agora nr. 8 – tidsskrift for forskning, udvikling og idéudveksling i professioner, p. 87-100.
• Henczel, S. (2006): Measuring and evaluating the library’s contribution to organisational success: Developing a strategic measurement model. Performance Measurement and Metrics, Vol 7 no. 1, pp 7-16. Abstract
• Høivik, T. (2003). Why is quality control so hard?. Paper for IFLA Library Theory and Research Section, Berlin. PDF (IFLA web site)
• Poll, R. (2006). Standardized measures in the changing information environment, Performance Measurement and Metrics, vol 7 no 3, pp. 127-141. Abstract
• Ryan, P. (2006) EBL and Library Assessment: Two Solitudes? Evidence-based library and information practice, vol 1 no 4, pp. 77-80.
• Wilson, F. and Town, J.S. (2006) Benchmarking and library quality maturity. Performance Measurement and Metrics. Vol 7 no: 2 pp. 75 – 82. Abstract
• USDOE (2003). Identifying and implementing educational practices supported by rigorous evidence: A user friendly guide.

Plinius

• P 80/07. Forsk eller norsk?
• P 77/07. Kunnskapsforskning
• P 76/07. Samspillet mellom forskning og praksis
• SK 12/07. Platon og Sokrates på biblioteket
• P 72/07. Veien til det 21. århundre.
• SK 11/07. Bibliotekfag på universitetet
• Er bibliotekfag en del av informasjonsvitenskapen. 24. 11.06
• Bibliotekforskning på skandinavisk. 15.11.06
• Forskning og profesjon i kunnskapssamfunnet 12.11.0