Plinius

søndag, mai 20, 2007

SK 20/07: Biblioteket på tennisbanen

Filed under: framtid — Stikkord: — plinius @ 1:55 am

tennis.jpgEn god tennisspiller, sier Bourdieu, befinner seg ikke der hvor ballen er, men der hvor ballen kommer til å være.

Det samme gjelder bibliotekspillet. En god bibliotekutøver befinner seg ikke der biblioteket er, men der hvor det kommer til å være.

Feltet … tilbyr de som deltar i det, et rom av muligheter, som orienterer deres virksomhet gjennom å definere universet av problemer, av referanser, av intellektuelle holdepunkter (ofte etablert ved hjelp av navn på framstående personligheter), ulike –ismer, i korthet et koordinatsystem som en må ha i hodet – men det er ikke det samme som å ha det i bevissheten – for å være i spillet.

Bourdieu: Symbolsk makt, s. 112

 

Et rom av muligheter

Bourdieu skriver her om litteraturfeltet – forstått som skjønnlitteraturens sosiale felt. Men begrepene er allmenne og gjelder i like høy grad i bibliotekets verden.

Også biblioteket utgjør et sosialt felt.

For de som deltar i det norske bibliotekmiljøet, fastlegger feltet et mulighetsrom som orienterer eller strukturerer deres virksomhet.

Rommet av muligheter er det som gjør at produsentene i en epoke kan situeres og dateres i forhold til den direkte determineringen som ligger i de økonomiske og sosiale omgivelsene, samtidig som de er relativt autonome i forhold til dem.

Bourdieu skriver om produsentene av litteratur. Plinius skriver om produsentene av bibliotekariske tjenester. Begge grupper deltar i produksjonen av tekster – som er den sentrale produktive sektor i kunnskapsøkonomien.

Bourdieu utviklet sin feltteori som et svar på den klassiske marxismens skille mellom en bestemmende basis (produksjonslivet) og en avhengig overbygning (kultur, religion, politikk). Han holder fast ved produksjonens grunnleggende betydning for samfunnslivets totale utforming, men markerer samtidig delfeltenes relative selvstendighet og egenart.

I stedet for Farao

Alle som studerer bibliotekenes utvikling over tid, framhever den nære sammenhengen mellom samfunnets totale form og bibliotekets konkrete virksomhet.

Det fantes bibliotek – altså steder der nedskrevet litteratur ble oppbevart – i det klassiske Athen. Men den greske polis var et begrenset univers. Det store lærdomsbiblioteket i Alexandria reflekterte den hellenistiske epoke. Hellenismen var en samfunnsformasjon med langt videre grenser og langt større ressurser enn bystatene i det splittede Hellas.

Egypt var den rikeste delen av Alexander den stores imperium. Da riket ble delt etter Alexanders død i 323 f.Kr., tok den makedonske generalen Ptolemaios makten i Egypt. Og det var hans etterkommere – ptolemeerdynastiet – som grunnla og finansierte det alexandrinske biblioteket.

Grekerne i Egypt var en politisk, kulturell og økonomisk elite – et lite herskersjikt som overtok faraoenes statsapparat. Liksom pyramidene ville heller ikke biblioteket eksistert uten Nilens oversvømmelser og det daglige arbeidet med jorda til de egyptiske fellahin.

En institusjon for elitene

De neste to tusen årene overlater jeg til historikerne. Bibliotekenes viderverdigheter i Romerriket, i middelalderens klosterliv, i keiserens lærde Bysants, under renessansen og reformasjonen, i enevolds- og opplysningstida raser forbi som en løpsk spillefilm.

Men en ting er verdt å poengtere: bibliotekenes historie er uvanlig fascinerende fordi institusjonen gjennom hele sitt historiske løp har vært så tett koplet til det sentrale kunnskaps- og kulturfeltet.

Det betyr samtidig at bibliotekene, gjennom det meste av Europas historie, var institusjoner knyttet til de sosiale eliter: geistlighet, adel, statsmakt og den fremste delen av det borgerskapet i tidlig nytid.

I det gamle Europa – la oss si fra år 1000 til år 1800 – var de sosiale forskjellene enorme. I føydal- og stendersamfunnet var ulikheten mellom mennesker en del av den gudegitte orden. Bibliotekene tilhørte overklassen.

Men innenfor overklassen hadde bibliotekene – som resten av kultur- og kunnskapsfeltet – en underordnet rolle. Klerkene tjente de mektige, og delte noen av deres goder, men utøvde ikke selv makt.

Allerede de gamle grekere …

I kampen om status og anerkjennelse er det viktig å vise til lange aner. Også bibliotekene ønsker å nedstamme fra Harald Hårfagre. Som en fakkelstafett blir bibliotekets evige flamme overlevert fra bibliotekar til bibliotekar gjennom historien. Drømmen er å finne en ubrutt linje fra Alexandria til Drammen – og til Drammensveien 52 (nyss døpt om til Henrik Ibsens gate 110).

Men dette er fantasier. Folkebibliotekets historie som institusjon går tilbake til opplysningstiden. Det moderne folkebiblioteket er knapt to hundre år gammelt. Det Deichmanske bibliotek i Oslo ble opprettet i 1785.

Universitetsbibliotekene kan i høyere grad gjøre krav på kontinuitet. Men heller ikke universitetene kan krysse middelalderen. De første europeiske universiteter oppsto på slutten av 1100-tallet.

Platons akademi stengte dørene i år 529 – seks hundre år tidligere – på keiser Justinians befaling. Hedenske filosofer hørte ikke hjemme i et kristent imperium.

Et delvis selvstyre

Bibliotekfeltet har en relativ autonomi. Men bibliotekarenes plass i arbeidsdelingen gir dem et svakere selvstyre enn det vi finner i felt som vitenskap, kunst, litteratur, sport og religion.

Fagbibliotekene er underlagt moderinstitusjonenes målsettinger. Universitetene har en betydelig grad av autonomi – som høgskolene og profesjonsutdanningene gjerne vil ta del i.

Bibliotekenes selvstyre er langt mer begrenset. De kan ikke velge verdier og arbeidsformer som går på tvers av de institusjonene de tilhører. Dersom de skal lykkes, må de støtte opp om organisasjonens strategier og tilby tjenester som det faktisk er etterspørsel etter.

Det betyr ikke å dilte passivt etter det som vedtas på høyeste nivå. Bevisste fagbibliotek kan gi verdifulle bidrag til utdannings- og forskningsstrategiene – dersom de vet å plassere seg der tennisballen kommer til å være. Men kriteriene for suksess og fiasko fastsettes ikke internt i bibliotekmiljøet. Det er brukerne og budsjettmakerne som bestemmer hva som er gode og dårlige resultater.

Folkebibliotekenes frihet

Folkebibliotekene har i utgangspunktet en mer uavhengig rolle. Kommunene er selvsagt opptatt av hva biblioteket deres koster, men de har i liten grad lagt seg opp i virksomhetens profil og retning.

Så lenge bibliotekene oppfattes som kulturinstitusjoner, blir de beskyttet av kulturfeltets krav til selvstendighet. Innenfor sine smale budsjettrammer har biblioteksjefene hatt ”kunstnerisk frihet” til å gestalte sine tilbud til publikum.

De eksterne determinantene som marxistene trekker fram, for eksempel virkningen av økonomiske kriser, tekniske endringer eller politiske revolusjoner kan bare virke gjennom de forvandlinger i feltets struktur som de fører til.

Feltet utøver en refraksjonseffekt, en strålebrytende virkning, som et prisme.

Bourdieu. Symbolsk makt, s. 118

Denne maktfordelingen mellom eier og produsent er et etterkrigsfenomen. Fram til 1940 sto folkeopplysningskravet sterkere. Folkebibliotekene var i langt høyere grad underlagt statlige direktiver for samlingsutvikling. Den utpregede underholdningslitteraturen sto lavt i kurs. Biblioteket skulle bidra til kunnskap og dannelse, ikke til ren tidtrøyte.

Etter 1945 ble den statlige kontrollen og de statlige bidragene til finansiering gradvis redusert. Bibliotekene tilpasser seg den lokale etterspørselen. Utlånstallene blir den eneste indikator for suksess.

Statens innflytelse kommer tilbake i en ny form – gjennom innkjøpsordningene. Statens nye interesse er ikke å opplyse, men å fremme norsk språk og litteratur.

Anders Ericson rapporterer fra feltet:

når først den nye norske skjønnlitteraturen er i hus gjennom innkjøpsordninga, så går mykje av bokbudsjettet (som blir relativt mindre år for år) til innkjøp av populær litteratur.

Mange eksemplar av Da Vinci-koden og liknande gjer det mogeleg å halde utlånstala oppe og dermed blidgjere politikarar og rådmenn.

Biblioteket i lomma på bokbransjen?

Ordningene har bidratt til bred spredning og høyt utlån av norsk framfor utenlandsk litteratur – det ser vi ved å sammenlikne med Sverige. Men lånerne beveger seg like fullt bort fra den krevende skjønnlitteraturen.

Etter 1990 preges bokutlånet i økende grad av populære bestselgere, slik Cecilie Naper har beskrevet (Oversatt litteratur lider). Samtidig går utlånet av bøker nedover.

Den flerkulturelle utfordringen

Biblioteket er en sosial institusjon. Bibliotekar er en yrkestittel. Både yrket og institusjonen truer med å forandre seg når samfunnet utenfor skifter karakter.

Programdokumentet fra Uppsalamøtet om folkebibliotekforskning framhever bibliotekets digitale og flerkulturelle utfordringer. Den flerkulturelle utfordringen gjelder særlig folkebibliotekene og kan møtes ved relativt enkle grep: flerkulturell samlingsutvikling, flerkulturelle arrangementer og prosjekter – samt flerkulturell rekruttering til profesjonen.

Det siste er det vanskeligste, siden de sentrale fagene i bibliotekutdanningen forutsetter høy språklig og kulturell kompetanse på norsk. Men en flerkulturell tilpassing truer ikke bibliotekets grunnleggende struktur.

Den digitale utfordringen

Den digitale utfordringen har helt andre dimensjoner.

I publikums øyne er boka fortsatt bibliotekenes sentrale objekt. Et bibliotek forstås som en boksamling. Så lenge bibliotekene framstår med hyller og bøker på rekke og rad, er det naturlig å tenke slik. Publikum identifiserer biblioteket med dets mest synlige form.

Overgangen fra papirbasert til digital tekstproduksjon gjør denne forståelsen uegnet. Biblioteket og bibliotekfaget trenger en bredere basis for å opprettholde sin posisjon i den digitale kunnskpasøkonomien.

Derfor vil jeg formulere bibliotekfagets hensikt som å bidra til gjenbruk av tekster – uansett tekstenes materielle form. Biblioteket bør forstås som en bredt anlagt tekstinstitusjon – ikke som en boksamling med noen tilleggstjenester.

Siden tekstmengdene er uoverskuelig store, må gjenbruk bygge på gjenfinning. Det som allerede er produsert, må kunne skaffes til veie ved behov. Bibliotekfagets grunnleggende redskap er systematisk beskrivelse av dokumenter og deres innhold: koding for gjenfinning.

Reaktivt og proaktivt

Biblioteket blir ofte tenkt reaktivt. Brukeren henvender seg og bibliotekaren svarer.

I kunnskapssamfunnet – der produksjonen av ny kunnskap står i sentrum – er dette en svak strategi. Bibliotek og bibliotekarer har mer å hente ved å handle utadrettet og i forkant av utviklingen, i samspill med andre innovatører. Selv om det skulle bryte med feltets godt etablerte habitus.

Proaktive strategier starter med markedsføring av gode, men ukjente tjenester – og fortsetter med å gå dypere inn i brukernes verden.

Våre behov for mat og vann er fysiologiske. Men våre behov for tekster er grunnleggende sosialt.

Leselyst og vitebegjær befordres av miljøet barn vokser opp i. Jakten på opinionsdata og strategiske analyser skyldes organisasjonenes behov for å forstå sin omverden. De må vite for å handle.

Det tradisjonelle biblioteket er under press – det ser vi av utlånstallene. Proaktive bibliotekarer (tenker jeg) ser at behovene for tekster kan dyrkes, oppmuntres og utvikles – også utenfor bibliotekenes vante arena.

Systemeksperter

Før Gutenberg var de aller fleste samlinger små og oversiktlige. Da var lagring for gjenbruk viktigere enn selve dokumentbeskrivelsen. Biblioteket i Alexandria var på størrelse med folkebiblioteket i Kongsvinger. Bibliotekarene var det vi dag vil kalle filologer – altså eksperter på bøkenes innhold.

Fra Gutenberg til WWW besto samlingene av trykte dokumenter. På 1800-tallet ble samlingene så store at effektiv gjenfinning ble avgjørende for effektiv bruk. Bibliotekarene ble eksperter på systemene for koding og gjenfinning.

Det store flertall av brukere forholdt seg i all hovedsak til sitt lokale bibliotek. Bibliotekarene drømte om UAP og UBC – Universal Availability of Publications ved hjelp av Universal Bibliographic Control. Alle bibliotek skulle samarbeide innenfor et globalt system. Men fjernlånet var bare viktig for forskere.

Så lenge dokumentene var papirbaserte, gikk samarbeidet tregt. Det vi nå opplever, er at WWW realiserer drømmen om universell tilgang til alle etterspurte tekster.

Men det betyr ikke at bibliotekene har begynt å rase oppover popularitetsstigen. Når det gjelder håndteringen av digitale kunnskapsobjekter møter bibliotekene hard konkurranse fra andre tekstleverandører og kodesystemer.

Et nytt marked

Bibliotekenes etablerte koding bygger på Gutenberg. De forutsetter at tekstene produseres og kvalitetssikres av forlag før de kodes.

De tradisjonelle systemene klarer ikke å håndtere den overveldende strømmen av nye digitale tekster. Når alle kan publisere, kan ikke kodingen overlates til en håndfull bibliotekarer. I stedet får vi en kombinasjon av personlig tagging og automatisk indeksering.

Våre samlinger bygger på Gutenberg. De forutsetter at tekstene er knyttet til bøker og andre fysiske gjenstander.

Framtidas brukere vil i økende grad benytte digitale tekster. På mange bruksområder vil de hovedsaklig jobbe digitalt. For dem blir det lokale biblioteket – i beste fall – en hjelper på veien til tekstressursene som yngler på det globale nettet.

Bibliotekenes monopol på samlingene er forsvunnet. De digitale tekstene omfatter alle medier, alle digitaliserte kunnskapsobjekter og alle interessante datasett. Brukerne

Framtidas bibliotekfag vil primært dreie seg om digital organisering av tekster – i aller videste forstand. Det gamle bibliotekfaget var knyttet til biblioteket som institusjon. Det nye er fortsatt rettet mot gjenbruk av tekster og koding for gjenfinning.

Biblioteket og nettet

Men gjenbruk og gjenfinning har nå blitt like relevant utenfor bibliotekene som innenfor. Koplingen mellom institusjon og profesjon er ikke lenger selvsagt. Derfor oppstår det en spenning internt i feltet – mellom de som helst vil bevare Biblioteket, og de som vil fornye faget og profesjonen med Nettet som utgangspunkt.

Debatten mellom Nerdene og B-gjengen vil sikkert fortsette. Men resultatet blir avgjort av utviklingen utenfor feltet. Spørsmålet er ikke hvem som har rett, men hvor må vi løpe – for å returnere neste ball som suser over nettet.

Ressurser

2 kommentarer »

  1. Det er inspirerende og viktig at det tenkes prinsippielt,- som her!

    Jeg vil peke på en mulig uklarhet.

    Plinius retter fokus på «koding av tekst for gjenbruk». Jeg spør da i tråd med hans produksjonsperspektiv: Av hvilken tekst? Slik jeg leser dette, må svaret bli: «Av tekst skrevet av *andre*».

    Det tror jeg blir for snevert.

    Jeg tror det gir mening å si at kunnskapsøkonomien er en bevegelse fra en sosial topologi preget av sentrum-periferi (som noen amerikanere kaller «hub-and-spoke») til det multi-polare og nettverksorienterte (som noen amerikanere kaller «mesh» og «mash-up»).

    Eksempler på det svekkede og (i noen tilfeller) avgående kan være «statsmakt-borgere», «industri-konsumenter», «elfenbenstårn-studenter» og «forlag-lesere».

    Vi går fra verdikjeder, – i hvilken biblioteksfunksjonen er å bidra med verdiøkende metadata – , til verdiverksteder og verdinettverk der arbeidsdelingen er mer komplisert. Her er det ikke *produktet* som står i fokus, men produkt*utviklingen*. Det er et annet ord for å si at kunnskap gis sosial og økonomisk verdi i kunnskapsøkonomien ved *design*.

    Det gjelder både rene tekster og blandede symbolvarer som f.eks. mobiltelefoner. De er i stor og økende grad definert ved og kjøpt pga sitt symbolske innhold i form av programvare, grensesnitt osv.

    Spørsmålet gjelder altså ikke bare bibliotekets rolle i å produsere metadata og det å kode allerede produserte tekster, men utfordringen som ligger i tekstenes – og ikke minst tekstproduksjonens – utforming eller design.

    Populariteten til studieretninger som «design og kommunikasjon i nye medier» (og alle mulige transformasjoner av slike merkelapper) kan tyde på at studenter tror at framtida ligger her.

    Kommentar av Helge Høivik — mandag, mai 21, 2007 @ 8:25 am

  2. Jeg er knapt uenig med Helge. Det er ikke bare tekstene som forandrer seg når vi går fra analoge til digitale medier – det er hele organiseringen av tekstproduksjonen.

    I løpet av de siste to hundre år fikk bibliotekene etter hvert en klart definert plass i den industrielle arbeidsdelingen. Folkebibliotekene ivaretok oppgaver i kulturfeltet, skolebibliotekene deltok i utdanningsfeltet, mens fag- og forskningsbibliotekene hadde klare roller i høyere utdanning, i vitenskasfeltet og i andre kunnskapsintensive sektorer (museer, departementer, helsevesenet, …).

    Økonomisk sett var disse sektorene sekundære i forhold til industrien. I kunnskapssamfunnet – kan vi si – overtar tekstproduksjonen industriens sentrale rolle. Samtidig omkalfatres hele den interne arbeidsdeling i tekstsektoren.

    Endringene i bibliotekets nærmiljø – i kultur, utdanning, forskning og medier – forandrer de umiddelbare rammene for virksomheten. En vesentlig endring er overgangen fra produkt- til prosessmodeller.

    Brukerne vil ikke forholde seg til et virvar av frittstående produkter og tjenester – men vil kreve rike og godt tilrettelagte miljøer for arbeid, læring, innovasjon og opplevelser. Når jeg snakker om å gå dypere inn i brukernes verden, mener jeg at vi må støtte opp om brukernes aktiviteter og prosesser. Det betyr ofte å delta i dem – ikke bare som underleverandør, men som designer, kunnskapsarkitekt og medprodusent.

    Koding for gjenbruk» er et utgangspunkt – siden det er på dette området bibliotekarene besitter en særegen kompetanse. Men for å lykkes som kunnskapsyrke må nok bibliotekarene – som alle andre – ta en lærende holdning til arbeidet og framtida.
    Bibliotekar – en lærende profesjon!

    Det høres fint ut – men kommer ikke gratis.

    Kommentar av plinius — mandag, mai 21, 2007 @ 9:38 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: