SK 24/07: Fag og forskning i det norske bibliotekfeltet

Skal våre handlinger ha mening, må de knyttes til et sosialt rom som kan gi dem mening.

Et felt er en handlingsarena. De sentrale aktørene på bibliotekfeltet omfatter personer og organisasjoner som setter bibliotek i sentrum for sin daglige virksomhet. De lever, tenker og ånder bibliotek – slik andre lever, tenker og ånder skole, kirke, motorsykkel eller moderne dans.

Bildet er fra Canal du Midi, nær Olonzac. 

Alle felt har en historie, og de fleste har en framtid. Feltets framtid blir dels bestemt av nye ytre betingelser – og dels av aktørenes evne til samordne sine strategier for å møte de nye betingelsene.

Her skisserer jeg det norske bibliotekfeltets aktuelle situasjon i lys av bibliotekforskningen og Bourdieus feltbegrep.

Kunnskapsbaserte yrker

Samfunnslivet danner ikke en sømløs vev. En høyt differensiert arbeidsdeling fører til at moderne samfunnsformasjoner utgjør lappetepper av delområder – det Bourdieu kaller sosiale felt – hvert med sitt interne system for fordeling av makt, status og økonomisk belønning. Ulike felt har ulike grader av autonomi – egenstyring – i forhold til institusjonene og interessene som dominerer i storsamfunnet. Og det mest autonome feltet i dagens samfunn er det vitenskapelige.

Profesjoner kan beskrives som kunnskapsbaserte yrker med et sosialt mandat. Profesjoner er ikke vitenskaper. De er heller ikke rene håndverk. Profesjonskunnskapen formidles i første rekke gjennom formell opplæring – men gjerne med en obligatorisk praksisperiode i tillegg. Det sosiale mandatet er ofte knyttet til profesjonsmonopoler: det finnes ordninger for å godkjenne profesjonsutøvere, og visse stillinger krever en slik godkjenning.

Innenfor profesjonsfeltet betyr utdanningens lengde og monopolets styrke mye for en profesjons rang vis a vis andre profesjoner. Kortvarige utdanninger med svake formelle krav og rettigheter gir en mer usikker profesjonsstatus enn langvarige studier med strenge regler for godkjenning og yrkesutøvelse.

Kravene til godkjenning er sterkest der profesjonsutøvelsen har store konsekvenser for klientene. Helseprofesjoner som sykepleier og fysioterapeut er strengere regulert enn tekstprofesjoner som bibliotekar og journalist.

De eldste profesjoner – leger, prester, jurister – kan vise til en kontinuerlig historie siden 11-1200-tallet, og har ogsaa klare forløpere i den antikke verden. De første europeiske universitetene var profesjonsuniversiteter. De typiske vitenskapelige disipliner – filosofi, gresk og latin, astronomi, fysikk, historie, osv – ble bare gradvis etablert som universitetsfag med egne professorater.

Ung og usikker

Bibliotekarene representerer fortsatt en ”ung og usikker” profesjon. Formaliseringen av feltet begynte i annen halvdel av 1800-tallet. Den første formelle profesjonsutdanningen ble startet i 1888 av Melvil Dewey. Norge fikk sine første bibliotekutdanning i årene etter krigen. Utdanningen ble etter hvert forlenget – til to og tre år – og gjort om til et bachelorstudium. En mastergrad i Informasjonskunnskap og EDB ble innført i 1984 og gjort om til en bred master med flere valgmuligheter (korg, samfunnsfag, litteratur) i årene etter 1994. I Tromsø ble det opprettet et universitetsstudium i dokumentasjonsvitenskap i 1995.

Et femårig bibliotekforskningsprogram under Norges forskningsraad, som i praksis først og fremst tok sikte på å framskaffe lærere med doktorgrad, løp fra 1996 til 2001. Programmet fikk i betydelig grad en vinkling mot folkebibliotek.

I løpet av femten år har den norske profesjonen kommet et godt stykke på vei når det gjelder å formalisere selve utdanningen. Feltet har fått etablerte mastergrader – med voksende etterspørsel. Et titalls personer har kvalifisert seg som bibliotekforskere ved å ta doktorgrader basert på bibliotekfaglige prosjekter. Et nordisk masterstudium i bibliotekledelse er under oppbygging.

Samfunnsmandatet – som igjen er et folkebibliotekanliggende …. – har ikke gjennomgått noen tilsvarende utvikling. Det eneste formelle faglige kravet gjelder biblioteksjefer i folkebiblioteker – som skal ha minst to år med bibliotekfag innenfor et bachelorstudium. Tidligere ble det krevd full treårig utdanning – så de juridiske betingelsene har blitt svekket heller enn skjerpet.

Jeg ser arbeidet med å etablere en yrkesetisk kodeks for bibliotekarer som ledd i en profesjonsbygging. Men etikkdebatten har i liten grad hatt et strategisk perspektiv. Profesjonens sentrale utfordringer kommer utenfra – og de kan bare møtes ved å kombinere kunnskap og vilje, innsikt og handling.

Vitenskap og profesjon

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn setter alle aktørene i bibliotekfeltet på prøve. Hva skjer i handlingsrommet? Hva ønsker vi å oppnå?

Digitalisering, globalisering og masseutdanning er tre av bærebjelkene i kunnskapssamfunnet. Alle tre har dype konsekvenser for bibliotekfeltet. Her vil jeg imidlertid rette søkelyset mot en fjerde faktor, som i særlig grad berører profesjonen qua profesjon (kunnskapsbasert yrke med samfunnsmandat). Det er akademiseringen, eller vitenskapeliggjøringen, av profesjonsfagene.

Det har i alle år vært en selvfølge at universitetene skal være forskningsinstitusjoner så vel som læresteder. Den moderne universitetsmodellen forutsetter forskningsbasert undervisning. Hva dette skal bety i praksis, kan diskuteres. Men det ligger en grunnleggende tanke bak: de store universitetsfagene er skapt gjennom vitenskapelig forskning.

Dersom forskningen skulle stoppe opp, blir faget en torso. Det er ikke den akkumulerte kunnskapen i matematikk, sosiologi eller historie, men den levende forskningen i fagmiljøene som er fagets hjerte.

Det som særpreger vitenskapen som sosial institusjon, er at den systematisk belønner innovasjon, originalitet og brudd med fortida. Vi er så vant til gi disse ordene en positiv valør, at vi glemmer hvor radikalt de vitenskapelige normene skiller seg fra det som er vanlig ellers i samfunnet. Verken skolen eller arbeidslivet, statsapparatet eller de frivillige organisasjonene oppmuntrer deltakerne til å stille vanskelige spørsmål ved deres egen virksomhet.

Moderate forslag til forbedringer av enkelte detaljer mottas – kanskje – med takk. Men de som påpeker klare motsetninger mellom teori og praksis, eller som fremmer andre vurderinger og forståelsesformer enn de offisielle, bør nok heller satse på en akademisk karriere.

Den dypt originale forsker får Nobelprisen. Det kan ta noen tiår, for vitenskapens kvern maler langsomt. Men belønningen kommer for den som lever lenge nok. Den nytenkende pedagogen oppretter Forsøksgymnaset eller Summerhill. Den gode, gamle skolen lar seg ikke endre i sin grunnstruktur. Lærerne vil ha full kontroll. Den dypt originale diplomat avslutter sin karriere som ambassadør til Albania eller Ytre Mongolia.

Forsknings- og kunnskapsbasert

Bibliotekene står overfor en serie digitale og flerkulturelle utfordringer. Bibliotekfaget står i tillegg overfor en vitenskapelig utfordring. Det ser ut til å være bredt akseptert at bibliotekutdanningen skal være forskningsbasert og at den bibliotekfaglige praksis skal være kunnskapsbasert.

Ordet kunnskapsbasert kunne like gjerne vært erstattet med strengt forskningsbasert. Uttrykket kunnskapsbasert bibliotekpraksis gjengir det engelske evidence-based librarianship, som igjen er inspirert av evidence-based medicine. Medisinen har lenge vært forskningsbasert – moderne medisinsk forskning går i hvert fall tilbake til Pasteur og hans mikrobiologiske oppdagelser.

Medisinens gullalder

Årene etter Pasteur har vært medisinens gullalder. Aldri tidligere har evnen til å redde liv og redusere lidelse økt så mye på så kort tid. Uten medisinsk forskning ville dette vært umulig. Men forskning alene ville ikke gitt oss en moderne medisinsk praksis. Uten rask utbygging av helsevesenet og rask utnyttelse av den nye kunnskapen ville langt mindre ha skjedd.

Helse-Norge har en lang rekke formelle og uformelle sosiale mekanismer som sørger for

• at medisinerne forsker på relevante problemstillinger

• at de medisinske forskningsresultatene føres tilbake til praksisfeltet

Leger og sykepleiere har for eksempel en profesjonell plikt til å holde seg oppdatert innenfor sine egne fagfelt. Men det forutsetter at det er praktisk mulig å holde seg a jour – noe som stiller store krav til organiseringen av den medisinske litteraturen.

Innenfor det enorme medisinske fagområdet blir det enkelte prosjekt og den enkelte forskningsartikkel en liten kunnskapsbrikke – en Legokloss blant millioner – som kanskje og kanskje ikke passer inn med de andre brikkene. Engasjerte yrkesutøvere kan ikke bruke av sin personlige tid til å lete blant klossene. De er avhengige av at kunnskapen organiseres, bearbeides, vurderes og tilrettelegges for praktisk bruk i en travel hverdag.

Cochrane-metodikk

Den nyeste og mest avanserte koplingen mellom medisinsk forskning og medisinsk praksis finner vi nettopp i kunnskapsbasert medisin (EBM). EBM – eller Cochrane-metodikken – bygger på systematisk analyse av ”alle” (spredte) studier som er relevante i forhold til et medisinsk spørsmål (hjelper smaa doser av aspirin mot blodpropp? hjelper store doser av C-vitamin mot forkjoelselse? …).

Prosjektene teller mer jo sterkere deres metodiske grunnlag er. Randomiserte forsøk med kontrollgrupper – der verken forsker eller forsøksperson vet hvem som får hvilken behandling (dobbelt blindtesting) – er idealet. Det underliggende prinsippet er: resultatene må i størst mulig grad skjermes og beskyttes mot det de involverte ønsker, tenker eller tror.

Når høgskolene sier: vi vil ha forskningsbasert utdanning, kan det være så ymse hva dette betyr i undervisernes daglige praksis. Selve begrepet er ganske så tøyelig. Men når bibliotekets aktører sier: vi ønsker en kunnskapsbasert bibliotekpraksis (KBP), så er det klinkende klart hva som ligger i begrepet. Kunnskapsbasert praksis innebærer en strengt forskningsbasert holdning til fagfeltet.

Forskning og praksis

Medisinen har i betydelig grad vært forskningsbasert siden Pasteur. Bibliotekfeltet begynte først å utvikle forskningstradisjoner omtrent hundre år senere. Samspillet mellom forskning og praksis er åpenbart langt mindre utviklet i bibliotekfaget enn i medisinen. Samtidig aner det meg at datateknologien har begynt å spille samme dynamiske rolle i bibliotekfaget som mikrobiologien gjorde i medisinen etter Pasteur. Bruken av IKT gjør bibliotekfagets tause praksis tilgjengelig for observasjon og eksperimenter. Datamaskinen erstatter mikroskop og reagensrør.

Selve bibliotekforskningen er ung og fragmentert. Publiseringen foregår spredt, og systematiske oppsummeringer mangler. Utøvere med en treårig utdanning har svakere akademiske forutsetninger for å integrere forskningsresultater i sin egen virksomhet. Adgangen til etter- og videreutdanning varierer sterkt fra bibliotek til bibliotek. Det å stille krav til løpende faglig oppdatering er neppe en del av dagens profesjonskultur.

Jeg tror altså det er langt fram til en norsk bibliotekpraksis som virkelig er i stand til å følge Cochrane-modellen. Men et ideal blir ikke verdiløst selv om realiseringen må vente. Profesjonen ønsker å spille en vital rolle i det globale kunnskapssamfunnet Norge langsomt blir en del av. Ved å ta forskning – og da mener jeg forskerens skarpe kritiske blikk – på alvor, har tunge deltakere i feltet tatt et strategisk riktig valg.