P 154/07: Den strenge forskningen

Sist  Søndag kveld (24/07) sa jeg at kunnskapsbasert praksis like gjerne kunne betegnes som strengt forskningsbasert praksis.

Innenfor klassisk skolemedisin er forskningen et middel til å forbedre medisinsk behandling. Forskningens hensikt er å komme fram til behandlingsformer som er mer effektive enn de som brukes i dag. Forskningen er, med andre ord, praksisrettet.

Både medisinen og biologien tar for seg levende vesener. Men vektleggingen er forskjellig. Biologifaget er i prinsipp interessert i alle arter og alle livsmiljøer. Medisinen konsentrerer seg om mennesket og dets sykdommer (patologi), på den ene siden, og om arter som kan påvirke menneskets helse – virus, bakterier, parasitter og deres vektorer (sykdomsbærere), på den andre.

Medisinen bygger i høy grad på biologi – men også på fag som kjemi, biokjemi og biofysikk. Medisinen er heller ikke begrenset til naturfagene. Innenfor psykiatri og samfunnsmedisin (public health) finner vi både naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige forståelsesformer. Av og til utfyller de hverandre – andre ganger kjemper modellene om gyldighet. Hvordan skal for eksempel schizofreni forklares?

Praksisrettet forskning

Bibliotekfeltet – som alle andre profesjonsfelt – trenger et tilsvarende skille mellom praksisrettet og kunnskapsrettet forskning. Selve ideen om en kunnskapsbasert praksis forutsetter at det finnes en praksisrettet forskningstradisjon. Utøverne må ha kontakt med forskningsmiljøer som forteller dem hva de kan gjøre for å oppnå bedre resultater i sitt løpende arbeid.

Praksisrettet forskning har, på den annen side, bare mening i forhold til godt regulerte praksisfelt. Når nye profesjoner oppstår, springer de ikke fullt bevæpnet ut i verden, som Athene fra Zeus sin panne. Profesjonene trenger tid til å organisere sin faglighet. De må bygge nettverk og organisasjoner, systemer og prosedyrer, utdanninger og mekanismer for kvalitetssikring.

Standardiserte praksiser 

Den praksisrettede forskningen trenger, med andre ord, standardiserte praksiser den faktisk kan virke inn på. Dersom profesjonsutøverne ikke er underlagt faste ytre krav, men langt på vei kan ”gjøre som de vil”, får ikke forskningen en meningsfull adressat. Hvorfor utarbeide forslag som ingen tar på alvor?

Det er alltid mulig å drive kunnskapsrettet forskning. Den er hovedsaklig rettet til andre forskere. Men de praksisrettede prosjektene finner ikke relevante mottakere innenfor praksisfeltet.

Det å lese om det nye er noe annet enn å utøve det nye. Praksisrettet profesjonsforskning henvender seg ikke til individuelle lesere, men til profesjonen som gruppe. Derfor forutsetter denne forskningen en kodifisert praksis.

Alle profesjoner

Skillet mellom praksisrettet og kunnskapsrettet forskning gjelder – vil jeg tro – alle profesjonsfelt. Innenfor bibliotekfeltet har vi knapt betegnelser som synliggjør dette skillet. Bibliotekforskning er et samlebegrep. Bibliotek- og informasjonsvitenskap favner ennå videre. Informasjonsvitenskap tatt for seg knyttes i liten grad til bibliotek. Dokumentasjonsvitenskapen definerer et kunnskapsfelt som bare delvis overlapper med det bibliotekfaglige.

Den terminologiske mangfoldigheten må vi trolig leve med en god stund framover. Informasjonsyrkene er i oppbrudd. Bibliotek og bibliotekfag hadde ganske klare posisjoner innenfor den industrielle arbeidsdelingen. I det kunnskapssamfunnet overtar, trekker teknologien alle tekstbaserte fagområder inn i en digital virvel. Kortene deles ut på ny – fra en ny kortstokk.

Arbeidsdelingen i kunnskapssamfunnet

Hvordan arbeidsdelingen i kunnskapssamfunnet – mellom institusjoner og profesjoner – til syvende og sist kommer til å se ut, vet vi ikke. Forsøket på en faglig samling av ABM-sektorene har i realiteten brutt sammen. Visjonen er like død som Norgesnettet. De opprinnelige faglige identiteter var for sterke. Vi kan også si at virkemidlene – null pisk og noen puslete gulerøtter – var alt for små i forhold til oppgaven.

Det sømløse biblioteket er også en truet dyreart. Nasjonalbibliotekaren har satt spørsmålstegn ved selv biblioteksektoren som sosialt og faglig felt. Jeg tar denne problemstillingen på alvor. Det er ikke utenkelig at utviklingen i kunnskapssamfunnet vil dra fritidsbibliotekene, læringsbibliotekene og arbeidsbibliotekene (dvs. spesialbibliotekene) i hver sin retning – slik at de ender opp med sterkere kopling til sine brukermiljøer enn til hverandre.

I dag ser vi at samlende og splittende prosesser løper parallelt. Sluttresultatet vil – som vanlig – avgjøres av samspillet mellom ytre krefter og indre valg. Resolutt handling gir mest innflytelse. Men dersom bibliotekaktørene ikke klarer å samle seg, vil andre krefter og aktører bestemme utfallet.

Strategisk analyse

De mest intense debattene i bibliotekmiljøet dreier seg ikke om faglige prosedyrer, men om økonomi, strategier, identitet og roller. Når bibliotekarene ber om forskning, tenker jeg ofte, ber de egentlig om intellektuell drahjelp i en presset og uoversiktlig situasjon.

Verken den praksisrettede eller den kunnskapsrettede forskningen har særlig mye å bidra med i forhold til de vanskelige fagpolitiske valgene bibliotek-Norge står overfor. Det feltet har behov for, er heller strategiske analyser. Da tenker jeg på uavhengige studier som har en analytisk – dvs. kritisk, spørrende og resonnerende – form, som viser til foreliggende empiri (for eksempel offentlig statistikk) og som utnytter all god og relevant forskning som måtte finnes. Slike studier kan gjerne kalles forskning og vil ofte kunne publiseres i godkjente forskningstidsskrifter (som Tidsskrift for dansk biblioteksforskning).

Jeg poengterer den intellektuelle uavhengigheten. Norge har ingen ”tenke-tank” for bibliotek. Bibliotekreform 2014 er faglig solid, men var for bundet til oppdragsgiverne til å stille de mest utfordrende spørsmålene. Konsulentbyråer a la ECON er rimelig uavhengige, men mangler faglig ekspertise på bibliotekfeltet. De faglige bloggerne har ekspertise og innovasjonsvilje, men mangler ressurser til å skrive større og mer systematiske analyser.

Nå har nok fagdebatten utviklet seg mye på tre-fire år. Både bibliotekutdanningene og Høgskolen i Oslo har styrket sin forskningstilknytning. Også Nasjonalbiblioteket bygger opp en forskningsavdeling. Med utredningen og høringene vel i havn tror jeg det er på tide å rette søkelyset mot bibliotekforskningen.

Hva slags prosjekter og publikasjoner, prosedyrer og strategier, er det praksisfeltet ønsker – eller burde ønske seg? Og det er i denne sammenhengen jeg tror skillet mellom praksisrettet forskning, kunnskapsrettet forskning og strategiske analyser er viktig.

Det er ikke nok å  be om forskning. Forskningens hensikt må  konkretiseres. Hvilke problemer er det Bibliotek-Norge ønsker å  få  løst? Og er det mangel på kunnskap – eller på samarbeid – som står i veien for å handle?