SK 25/07: Profesjonsparasollen

I industrisamfunnet levde bibliotekvesenet sitt eget selvstendige liv. Velferdsstatens mange yrker – lærere, sosionomer, fysioterapeuter, bibliotekarer – var organisert som de tyske småstater rundt 1840: løselig samlet i en tollunion, men til daglig styrt av lokale fyrster, hoff og forvaltningsorganer.

Bibliotekstaten kunne definere sin egen kunnskaps- og fagforståelse uten at noen andre blandet seg inn.

Bildet er fra en utstilling av glasskunst i Montpellier.

Men den prøyssiske stat var ikke langt unna. På 1990-tallet startet en gjennomgripende standardisering av norsk høyere utdanning. Lokale styreformer og verdiskalaer måtte vike for allmenne regler og prinsipper. Bibliotekvesenet var nødt til å åpne dørene.

Akademisk tungindustri

Akademiseringen av bibliotekfeltet er en del av denne prosessen. Det står administrativ makt bak kravet. Utdanningen skal være forskningsbasert. Lærerne skal ha doktorgrad. Høgskolene skal satse på mastergrader.

Både Norge og Europa har forstått at kunnskapsproduksjon – innovasjon, forskning, høyere utdanning – blir vår nye tungindustri. Norge kan ta det litt roligere enn Finland og Irland. Men vi må utvikle et sjikt av kunnskapsentreprenører før oljebrønnene løper tomme.

Nederst på rangstigen

Bibliotekfaget er et praktisk fag. Bibliotekarene deltar i tekstproduksjonen. Bibliotekene inngår i det litterære kretsløp. Men bibliotekarene er ikke forfattere – de leverer en serie tekstbaserte tjenester. Digitaliseringen av tekstproduksjonen forandrer bibliotekenes konkrete oppgaver. Mange av dem (referanse, metadata, adgang til tekster) blir utsatt for konkurranse fra andre aktører.

I USA har bibliotekfaget lenge vært etablert som et universitetsstudium på masternivå. En profesjonell amerikansk bibliotekar har en bachelorgrad på et annet fagområde som basis – og en mastergrad i bibliotekfag i tillegg. Men de amerikanske bibliotekarene har lenge klaget over sin lave akademiske status innenfor universitetene. Profesjonen har ikke klart å utvikle forskningsmiljøer som blir bredt anerkjent av akademikere på andre fagområder.

Dette skyldes neppe faglige svakheter hos bibliotekarene, vrangvilje hos de andre fagfolkene eller rene tilfeldigheter i universitetenes historiske utvikling. Jeg tror heller at det amerikanske fagmiljøet har valgt en risikabel strategi for å komme seg opp og fram.

Grunnforskningens kulturelle kapital

I universitets- og forskningsmiljøene er det alltid intens konkurranse om de økonomiske ressursene. I denne kampen spiller fagenes akademiske status – deres symbolske eller kulturelle kapital – en avgjørende rolle.

Grunnforskningen må begrunnes kulturelt. Vi stiller ikke krav om praktisk nytte til fag som lingvistikk, litteraturvitenskap, historie, sosiologi, biologi og astronomi. Teorifagene setter nødvendigvis forskeren og forskningen i sentrum. Det er aktiviteten i forskningsmiljøene og interessen for forskningsresultatene som bestemmer deres posisjon innenfor det akademiske feltet.

Dersom bibliotekfaget prøver å kjempe med teorifagene om akademisk rang og verdighet, er vi nødt til å tape. Bibliotekfagets berettigelse er ikke teoretisk, men praktisk.

Bibliotekenes primære oppgave er å levere informasjonstjenester – ikke å utvikle teorier om informasjonsatferd. Bibliotekene har et praktisk samfunnsmandat. Profesjonsfeltet kan og bør drive forskning – men produksjonen må opprettholdes samtidig.

For politikere, forskningsstrateger og universitetsledere vil en bibliotekforskning som ikke bidrar til mer, bedre og nyttigere produksjon, lett framstå som en akademisk luksus. I teorifag som astronomi og litteraturvitenskap har grunnforskningen høy legitimitet. I praksisfag som pedagogikk og bibliotekfag er det langt lettere å få aksept for forskning med synlig gevinst og umiddelbar relevans for utøverne.

Anvendt forskning?

En slik forskning – som integrerer vitenskapelighet og praktisk nytte i hvert enkelt prosjekt – er noe annet enn anvendt forskning.

Den anvendte forskningen, slik begrepet brukes i forskningspolitikken (OECD), inngår i en utviklingsprosess med fire faser: produksjon > grunnforskning > anvendt forskning > utviklingsarbeid > produksjon. Den nyskapende forskningen foregår i laboratorier og forskningsinstitutter, fjernt fra produksjonsfeltet. Forskningsresultatene presenteres, diskuteres og sjokktestes innenfor akademiske miljøer. Der er derfor det heter fagfellevurdering – bare en sertifisert forsker kan vurdere en annen forsker.

Grunnforskningen skaper lag på lag av ny kunnskap. Men bare noen få av resultatene føres tilbake til produksjonslivet. Den anvendte forskningen tar sikte på å utvikle kunnskap med praktiske potensialer. Utviklingsprosjektene knytter kunnskapen til konkrete produkter og prosesser. Men det er ikke nok å utvikle teknisk elegante løsninger – de må være økonomisk lønnsomme før de kan erobre dagliglivet i form av lyspærer, kulepenner, jetfly og pipende mobiltelefoner.

Handlingsrettet forskning

Praksisrettet, eller handlingsrettet, forskning begynner og slutter inne i praksisfeltet. Den benekter på ingen måte verdien av den teoretiske eller forskningsorienterte forskningen. Den henter gjerne begreper, modeller og metoder fra øverste hylle i den akademiske byggevarebutikken. Men den aksepterer ikke den akademiske distinksjonen mellom ren og anvendt, høyere og lavere, elitær og folkelig kunnskap.

Usikre profesjoner tiltrekkes av den akademiske modellen. Man vet hva man har og ikke hva man får. Men Akademia beherskes av teoretikerne. En blandet gjeng av nytteorienterte praktikere kan aldri hamle opp med de mange store tenkere som sitter på kontoret og produserer ord på heltid. Universitetets forskere spiller alltid på hjemmebane – med lokale dommere og ditto spilleregler.

Et selvbevisst praksisfelt opprettholder en viss avstand til de akademiske verdiskalaene. Sterke profesjoner utvikler og håndhever sine egne lover – vest for Pecos og nord for Sinsenkrysset.

Reflekterende praksis, heter det hos Schön. Det gjelder å rehabilitere den praktiske fornuften og å oppheve det sosiale skillet mellom teori og praksis – både i samtaleformene og i praktisk handling. Sier Bourdieu (s. 117).

Vi trenger å etablere en utvidet og realistisk rasjonalitet som er i stand til å forsvare det som er spesifikt ved den praktiske fornuft – uten å overvurdere selve praksisen.

Den gamle, forseglede, selvfornøyde bibliotekarkulturen er fortid. Veien videre er høyst uklar. Profesjonsbygging er like problemfylt som husbygging.

Det jeg antyder i dette søndagsbrevet, er at bibliotekprofesjonen kan ha større glede av å bygge sitt eget hus enn å leie en fiks ferdig leilighet hos våre akademiske naboer.

Ressurser

Eksterne

Pierre Bourdieu (2003, 1997). Méditations pascaliennes. Paris: Éditions du Seuil.

Interne

• Idrett eller litteratur?
• Den strenge forskningen
• Fag og forskning i det norske bibliotekfeltet
• Bibliotekforskning 2007