P 159/07: Bibliotekenes midtlivskrise

I et livsløp er det vanlig å oppleve en veksling mellom stabile, rolige og balanserte faser, på den ene siden, og ustabile, anspente og urolige perioder, på den andre. Den fredelige barndommen avløses av pubertetens Sturm und Drang.

Men hvis atten til tyve-åringene finner fotfeste i den voksne verden, følger det gjerne to-tre tiår med jevne rytmer og faste regler. Samfunnet skal videreføres – og det kan bare skje ved at de fleste forplikter seg til studier og arbeid, familie og barn, tidlig i seng og edru på jobben.

Midt i livet, når ungene har stukket av, kommer en ny mulighet til oppbrudd. Noen skifter ut sin partner, sitt arbeidsfelt og sine livsmål – en, to eller alle tre. Skrubbsår og blåmerker følger med. Hei, hopp og tralala! Andre rusler videre i samme gangart. Hva den enkelte burde valgt, vet kanskje Gud.

Den organiske fasen

Store og små samfunn går også gjennom slike faser. Full harmoni forekommer aldri, verken i det individuelle eller det kollektive liv. Men i de stabile periodene – som Bourdieu kaller organiske faser – er spenningene dempet og motsetningene under kontroll.

Jeg tenker – som vanlig – på bibliotekfeltet. I etterkrigstida, fram til ca. 1995, hadde bibliotekarenes virksomhet en tydelig retning og en klar mening. Feltet økte sitt folketall og styrket sin faglighet.

Bibliotekutdanningen ble lengre og mer profesjonell. Fagbibliotekene fulgte den høyere utdanning mot himmelen. Folkebibliotekene deltok i velferdsstatens eventyrlige vekst. Databaser og terminaler gjorde biblioteksystemene langt mer effektive enn før – men ingen tenkte på teknologien som en trussel.

På konferansen Bibliotek 2020, som jeg var med på å arrangere i 1991, var moralen høy, himmelen blå og framtida lys som en smørblomst.

Sveisisk revolusjon

Det kunne ikke vare. Året 1991 markerte overgangen til en ny tidsalder. Revolusjonen begynte som vanlig i Sveits. I 1917 ville tyskerne ville sikre Østfronten – og fikk den glimrende ide å sende Lenin tilbake fra sitt eksil i Zürich.

Syttende april kom han til St. Petersburg. Tyskland hadde latt ham reise gjennom landet i forseglet jernbanevogn, som diplomatisk ekspresspakke. Noen måneder senere var tsar-regimet historie.

I 1991 var det Berners-Lee og WWW som utløste jordskjelvet – denne gang fra Geneve, der CERN holder hus. Gutenbergs verden, med boka i sentrum, går langsomt i oppløsning. En ny tekstøkonomi, med nettet som basis, er i ferd med å etablere seg. Skal bibliotekene overleve, må de bygge på premissene i den digitale samfunnsorden.

En kritisk livsfase

Etter hvert som nettet trenger seg på, mister aktørene i bibliotekfeltet sin gamle selvsikkerhet. Den lange, trygge vekstperioden etter 1945 er avløst av en kritisk og usikker fase. Hvem er vi? Hva vil vi? Er det noen som bryr seg om oss? De indre spenningene øker. Bibliotek-Norge kaver i midtlivskrisa.

Bibliotekfeltets kjernetropper består av noen få tusen personer som har valgt denne sektoren til sin livsoppgave. Nå må de – på kollektiv basis – mestre krisen og finne en ny balanse mellom biblioteksektoren og det norske samfunnet. Etterspørselen etter bibliotekenes gode gamle gutenbergske tjenester forsvinner ikke over natta, men markedet skrumper år for år.

Mangelen på strategisk debatt med armslag – altså en fagpolitisk debatt som presenterer hovedutfordringene med skarpe kanter, tenner og klør – er til å ta og føle på. Bibliotekutredningen er forsiktig som offentlige dokumenter flest. Nasjonalbibliotekaren har spurt om biblioteksektoren i det hele tatt har en framtid – men nøyer seg klokelig med å spørre.

Ledere og ledestjerner

Det skyldes ikke mangel på interesser og debattenergi. Friske diskusjoner bobler opp både her og der. Folk er på ingen måte enige – om digitaliseringsstrategier og samkataloger, om innkjøpsordninger og konsoliderte folkebibliotek, om læringssenter som begrep og om bibliotek som arenaer for lokalpolitisk debatt.

Men alle disse temaene speiler samtidig ulike aspekter av en felles og grunnleggende utfordring. Hvordan kan det tekkelige og trivelige bibliotekfeltet mestre overgangen fra den trygge norske velferdsstaten til en globalisert og digitalisert kunnskapsøkonomi?

De ulike holdningene til enkeltspørsmål skyldes sprikende forståelser

• av bibliotekenes rolle,
• av fagets innhold,
• av profesjonens identitet
• og av samfunnets mer eller mindre diffuse mandat

– til en sektor som ikke vet hva den vil om tjue år.

Hva mener feltets ledere og ledestjerner om de dypere prinsipielle spørsmålene?

Som gammel lærer og god demokrat tror jeg på meningsdannelse gjennom debatt. De gode ideer oppstår ikke på bakrommet, men i kampens hete. Opplysningstida var ikke noe teselskap. Og jeg tenker ofte: kan ikke de drevne pokerspillerne i miljøet legge noen flere av sine skjulte kort på bordet?

Please – fra Plinius – pretty please!