Plinius

søndag, juli 1, 2007

SK 26/07: Bourdieu på biblioteket I: refleksivitet

Filed under: Søndag kveld — Stikkord: — plinius @ 12:45 am

montpellier.jpgBourdieu (1930-2002) er et kjent navn i bibliotekkretser.

I Europa er han, vil jeg tro, den mest siterte samfunnsteoretikeren i det bibliotekfaglige miljøet. Det er særlig Bourdieus studier av sammenhengene mellom smak og sosial posisjon – i boka Distinksjonen – som har slått an i bibliotek-Norge.

Det er antagelig derfor han støtt og stadig blir kalt kultursosiolog.

Trikken er fra Montpellier

Kultursosiolog?

I sin solide avhandling Fornuft, kultur og velferd. Ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk brukte Geir Vestheim (1997) først og fremst Bourdieu og Habermas som teoretiske garantister. Også Vestheim snakker om den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu.

Men Vestheims hovedkapittel om Bourdieu, som heter Det sosiale feltet bibliotek, viser at kulturbegrepet lett begrenser forståelsen av Bourdieus teoretiske prosjekt. Bourdieus feltbegrep omfatter alle delområder av samfunnslivet, ikke bare kulturen.

Weber og Veblen var opptatt av de samme temaene som Bourdieu (se Vedlegg 1). Men Weber var universell – sosiologenes sosiolog framfor noen. Med litt velvilje er det fullt mulig å kalle hans mest kjente verk – Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd – for kultursosiologi. Det dreier seg jeg jo om koplingen mellom det timelige (kapitalismen) og det åndelige (kalvinismen).

Den norskættede Thorstein Veblen – norsk var hans morsmål – stenges heller ikke inn i kulturburet. Veblen brukte det eksplosive ordet klasse (Theory of the leisure class). Han var økonom av utdanning og plasseres heller blant de økonomiske sosiologer.

En allmenn og refleksiv sosiologi

Det Bourdieu står for, i teori og praksis, er en generell – og skarpt utfordrende – tilnærming til samfunnet og de sosiale prosessene. Hans samfunnsanalyse inkluderer konsekvent forskeren selv: Bourdieus sosiologi er grunnleggende refleksiv.

Bourdieu har skrevet om bønder og fattigfolk, lingvistikk og vitenskapsteori, studenter og akademikere. Han er inspirert fra mange hold: store klassiske sosiologer som Marx og Durkheim, sentrale moderne filosofer som Wittgenstein og Heidegger, vitenskapsteoretikere som Kuhn og Bachelard.

Når det gjelder å klassifisere Bourdieu som sosiolog, er jeg enig med Wikipedia, som skriver at

Pierre Bourdieu var en fransk sosiolog som var spesielt opptatt av generell sosiologisk teori og av forholdet mellom utdannelse og kultur. Et av de viktige temaer han skrev om var forholdet mellom individer og sosiale systemer.

Kritikere har beskyldt Bourdieu for å være for opptatt av struktur i sine teorier, mens tilhengere gjerne mener at Bourdieu har laget en ny klasseteori som overgår Karl Marx sin hva gjelder både kompleksitet og forklaringskraft. [Lesedato 30.6.07]

Når han anklages for marxisme – svarte han – slik Marx også gjorde – je ne suis pas marxiste. I stedet skrev han en bok der han presenterte seg som tilhenger av Pascal. En uvanlig bredt skolert sosiolog, altså, med refleksjon og selvrefleksjon som utgangspunkt. Forskeren er selv deltaker i det sosiale felt.

Fra filosofi til sosiologi

Selv kaller han seg rett og slett sosiolog. Og hans beskrivelse av sin egen profesjonelle utvikling – i Skissen til en selvanalyse (2001) – er befriende klar og poengtert:

Min sosiale løpebane (trajectorie sociale) var atypisk innenfor det filosofiske feltet og senere innenfor sosiologien. Det skilte meg ut fra de fleste filosofer og sosiologer i min generasjon.

At jeg kom fra borgerkrigens Algerie med praksis som sosialantropolog, betød i tillegg et avgjørende brudd med de rent akademiske erfaringene. Som filosof og antropolog så jeg nok sosiologien og sosiologene temmelig ovenfra.

Det at jeg tenkte som antropolog … gjorde at jeg importerte mye jeg hadde lært fra filosofien og sosialantropologien, inn i sosiologien:

  • teknikker (som intensiv bruk av fotografi, slik jeg hadde utnyttet det i Algerie),
  • metoder (som etnografisk observasjon eller intervjuer der personer ble brukt som informanter heller enn som respondenter), og kanskje først og fremst …
  • en metodologisk polyteisme, som jeg etter hvert også utarbeidet i teoretisk form (som kombinasjonen av statistisk analyse og direkte gruppeobservasjon, i Un art moyen).

Alt dette førte til at jeg nektet å la meg innkapsle i sosiologien, og heller ikke i sosialantropologien eller filosofien. Jeg så mitt arbeid i relasjon til hele det samfunnsfaglige felt og til filosofien.

Samfunn og vitenskap

Jeg setter stor pris på Bourdieu – og brukte de tre ukene i Languedoc til å lese mer. Den store bokhandelen ved Operaplassen i Montpellier – en universitetsby på størrelse med Bergen – hadde et forbausende stort utvalg.

I dag handler Søndag kveld om Bourdieus grunnleggende samfunns- og vitenskapsforståelse. De to går nødvendigvis hånd i hånd. Metoden konstituerer objektet og vice versa.

Det kommer nok mer, med tid og stunder.

Bourdieus begreper

Det som gjør Bourdieus begreper krevende å bruke, er ikke at de er spesielt kompliserte eller uklare, men at de må konkurrere med dagliglivets språkbruk.

Som forsker betrakter Bourdieu den sosiale virkeligheten som systemer eller nettverk av relasjoner. Han har «une philosophie de la science que l’on peut dire relationnelle».

Selve hans metasosiologi, altså den grunnleggende forståelsen av sosiologiens gjenstand, bryter med den hverdagslige – og også med den delvis skolerte (demi-savante) – oppfatningen av samfunnet som en samling av «virkelige objekter»:

cette philosophie n’est que trop rarement mise en oeuvre dans les sciences sociales. sans doute parce qu’elle s’oppose, tres directement, aux routines de la pensee ordinaire

Dagliglivets virkelighetsoppfatning tar utgangspunkt i vår opplevde virkelighet, der vi møter konkrete enkeltmennesker og deltar i konkrete grupper og sammenhenger. Den har svært vanskelig for å akseptere at det sosiale ikke består av individer, men av nettverk av objektive relasjoner som vi verken kan ta på eller peke på – men som vi må erobre, konstruere og bekrefte gjennom et vitenskapelig arbeid.

Denne hverdagsforståelsen kommer til uttrykk i alle vanlige samtaler om sosiale fenomener. Derfor blir den konstant bekreftet «av tingene selv» – og folk flest opplever det naive bildet av samfunnet som naturlig, selvsagt, normal og uomtvistelig. Den enkle, individorienterte samfunnsmodellen inngår i hverdagslivets doxa – det vi tar som en selvfølge.

Kontraintuitiv vitenskap

Naturvitenskapen har til en viss grad klart å etablere en annen forståelse av verden blant folk flest. Sola står åpenbart opp i øst og går ned i vest. Men de fleste mennesker aksepterer i dag at det er jorda som beveger seg rundt sola – selv om det ser motsatt ut.

Jorda er heller ikke flat – selv om våre øyne insisterer på det. Det tok likevel flere hundre år å få disse grunnleggende fysiske prinsipper banket inn i folks motvillige treskaller.

I dag tror vi for det meste på infeksjoner som sykdomsårsak – og vasker lydig hendene med Sterilan for å fjerne svermer av mikroorganismer vi aldri har sett med det blotte øye. Slik vii gumler fluor i blind tillit til tannlegen.

Hvor mange småkryp som lever glade dager i ethvert normalt tarmsystem vil jeg helst ikke tenke på. Själens obotliga ensamhet høres edelt ut – men kjødet er dessverre en myldrende maurtue av liv.

Også biologien møter imidlertid motstand. Store befolkningsgrupper avviser «Darwin’ s dangerous idea» (Dennett, 1996) – selv om evolusjonsmodellen er en av de sterkeste og mest elegante vitenskapelige teorier som noen gang er utviklet: «the single best idea anyone ever had», sier Dennett.

Vitenskapelige argumenter har i utgangspunktet bare overbevisningskraft vis-a-vis andre forskere. Det er bare de som har forutsetninger for å vurdere empiriens, metodenes og argumentenes gyldighet.

Vitenskapen som helhet forholder seg til visse allmenne normer. Begrepsbruken skal være klar og konsistent. Innsamling, bearbeiding og presentasjon av data skal følge fagets etablerte normer.

For at forskningen skal bli kumulativ, må tidligere forskning tas i betraktning. Resultatene skal legges åpent fram for fagfellesskapet – som både har rett og plikt til å vurdere dem med et kritisk blikk.

Kritisk fagdebatt

Kravet til en kritisk fagdebatt er grunnleggende for forskningens sosiale kraft. I moderne samfunn aksepterer vi at forskningsresultater har en høyere kunnskapsstatus enn flommen av politiske påstander, journalistiske refleksjoner og personlige ytringer om tingenes begredelige tilstand.

Det skyldes ikke den enkelte forskers personlighet, men vitenskapsfeltets sosiale organisering. Den indre justis er streng – og nedfelt i sterke institusjoner og regelverk. Forskerne tvinges til saklighet av sine fagfeller – som står klar med kvessede kniver dersom normene blir brutt.

De stramme kravene til arbeids- og publiseringsformer gjør det samtidig umulig for det brede publikum å ta selvstendig stilling til forskningens innhold. Vår tillit til astronomer og bakteriologer har en institusjonell karakter. De færreste har grepet til teleskoper og mikroskoper for å undersøke saken selv.

Bibliotekarer som lurer på om jorda er så rund som forskerne hevder, kan henvende seg til Eirik Newth. Han sitter jo i NBFs hovedstyre.

Men det er de færreste som kan skilte med astronomer eller bakteriologer i sin omgangskrets. De må «stole på vitenskapen», som det heter. Den har til gjengjeld satt seg grundig fast både i Skolen og i Media. Her får naturvitenskapen full støtte for en lang rekke utsagn som strider mot folks «sunne fornuft»:

  • metaller kan brenne
  • fluor beskytter tennene
  • mennesker og aper er i slekt
  • luft består av to ulike gasser
  • kontinentene svømmer sakte omkring
  • tiden går saktere jo fortere du beveger deg
  • det finnes en minimums-, men ikke en maksimumstemperatur

Og så videre.

Ta sosiologien på alvor

Det Bourdieu ønsker, går jeg ut fra, er en tilsvarende aksept for velbegrunnede samfunnsvitenskapelige utsagn – selv om de altså bryter med dagliglivets fornuft. Jeg sier ja og amen. Men Bourdieu var grundig skolert i vitenskapshistorien – og visste hvor inderlig seig og gjenstridig en godt etablert doxa kan være.

Debatten rundt Darwin siden 1859 («Origin of species») har vært en vedvarende kamp mellom biologisk innsikt og teologisk motvilje. Selve ideen om en drivhuseffekt har blitt bekjempet av de store oljeprodusenter og deres største brukere. En kontraintuitiv samfunnsmodell – altså en modell som strider mot folks umiddelbare forståelse av seg selv og sine omgivelser – kan bare bli etablert gjennom arbeidskrevende institusjonelle prosesser.

Vitenskapens allmenne krav

Når bibliotekfaget nå begynner å akademiseres, betyr det – med Bourdieus begreper – at vitenskapens betraktningsmåte – dens nomos – må tas inn i bibliotekfeltet. Jeg har tidligere sagt at et profesjonsfelt som det bibliotekariske ikke bør bruke de teoretiske universitetsdisipliner som modell (Profesjonsparasollen). Praksisfagene er bedre tjent med en praksisrettet vitenskapelighet. Men vitenskapens allmenne krav til argumentasjon, empiri, metodikk og åpen kritisk debatt må opprettholdes.

I velferdsstatens tidsalder var det forunderlig langt fra Blindern til Dælenenggata (jeg har jobbet begge steder). De praktiserende praktikere hadde lite til overs for de teoretiserende teoretikere og vice versa. De snakket ikke samme språk – som man sier. Og så fortsatte man som før. Ute av øye og ute av sinn.

I dagens samfunn krever staten at alle kunnskapsfag skal ha en vitenskapelig basis. De ulike kulturene kan ikke lenger sitte på hver sin tue og kukkelure. De må begynne å samtale på tvers – slik Faderen har bestemt. Le nom du père kaster lange skygger over lndskapet.

Teorifagene har sine solide forskningstradisjoner. Dem om det. Noen må jo bevise at jorda er rund.

Praksisfagene, sier staten – hvis du hører etter – trenger forskning for å utvikle nye og bedre praktiske tjenester: raskere, dypere, gunstigere, herligere. Men forandring vokser ikke på trær.

Skal bibliotek-Norge endre seg rimelig raskt – med forskningen som partner – må vi forstå hvordan det sosiale samspillet mellom normer og atferd, aktører og interesser fungerer. Noen krefter hemmer, mens andre fremmer, innovasjon og bevegelse i et faglig felt.

Alle tror de handler rett.

I slike situasjoner, som vi finner tusen eksempler på gjennom historien, egner Bourdieus dype begreper seg riktig godt som verktøy – både til å kartlegge terrenget og til å planlegge ruten framover.

Ressurser

Av og om Bourdieu

  • Pierre Bourdieu i Wikipedia: bokmål, nynorsk, engelsk, tysk, fransk
  • Pierre Bourdieu (2001). Science de la science et réflexivité. Cours du College de France 2000-2001. Paris: Raisons d’agir éditions. – 238 s.
  • – (2001). Esquisse pour une auto-analyse. I Bourdieu, op.cit., s. 184-220.
  • – (2003, 1997). Méditations pascaliennes. Paris: Éditions du Seuil.
  • – (1960).Un art moyen. Essais sur les usages sociaux de la photographie. Paris: Les Éditions de Minuit, – 352 s.

Andre eksterne

  • Geir Vestheim (1997). Fornuft, kultur og velferd. Ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk. Oslo: Samlaget. – 509 s.
  • Daniel C. Dennett (1996). Darwin’s Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Lifeforøvrig en strålende bok.

Interne

VEDLEGG

Sosialantropologi

Bourdieu kaller seg ethnologue. Det tilsvarer det norske ordet sosial- eller kulturantropologi (Wikipedia). I Norge brukes etnologi om feltet som tidligere het folkelivsgransking.

Grunnfag i sosiologi

I sitt hovedverk Distinksjonen tolker den franske sosiologen Pierre Bourdieu ulikheter i smak og livsstil ut fra et klasseteoretisk rammeverk. Han er altså opptatt av det samme temaet som Weber og Veblen: Forholdet mellom økonomiske klasseforskjeller og ulikheter i prestisje og ære mht. livsstil.

Distinksjonen er en klassiker i moderne sosiologi som har hatt stor innflytelse både på senere kultursosiologiske studier og på klasse- og lagdelingsanalyser.

Fra Kommentert oversikt over grunnfagspensum i sosiologi

Darwin og Dennett

Dennett begins by explaining why he thinks Darwin deserves the prize for the «single best idea anyone has ever had» and why his idea was (and is) so revolutionary, so dangerous. He illustrates this with a brief account of pre-Darwinian ideas — with Locke as an exponent of the traditional viewpoint and Hume as someone who came very close to Darwin’s insight.

The key elements of Darwin’s «dangerous idea» are a denial of essentialism and an understanding of natural selection as a substrate neutral, algorithmic process, applicable to an extremely wide range of phenomena and capable of achieving immense feats by slow accumulation over large extents of time and space.

Kilde

10 kommentarer »

  1. Flyttet til mandag 2. juli

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, juli 1, 2007 @ 10:48 am

  2. Ad Veblen: Han var riktignok økonom, men det er hans «Theory of the leisure class» som har blitt stående igjen som hans store verk, og der er det den kulturelle dimensjonen som er det vesentlige, og ikke en økonomisk fortolkning av det han analyserte.
    Ad det du sier om at Bourdieus «begreper (…) må konkurrere med dagliglivets språkbruk»: Dette er jo samfunnsvitenskapens problem, sett med meningsmanns øyne. At samfunnsvitenskapene forsker på og formidler det selvfølgelige. At det ligger en metodologisk tilnærming bak er ikke synlig eller forståelig for hvermansen. Dessverre.
    Men en riktig interessant sak du har skrevet her. 😀

    Kommentar av radiohode — søndag, juli 1, 2007 @ 4:49 pm

  3. Takk for kommentar.
    Vitenskap forutsetter avstand: reculer, pour mieux sauter.

    Naturvitenskapene startet også ut med å forske på og formidle «det selvfølgelige».
    Grekernes store fortjeneste var at de klarte å bryte hverdagsforståelsens jerngrep. De tematiserte sin doxa. Resultatet var den tidlige greske filosofi. Og Aristoteles.

    Det er bare i spenningen mellom filosofi og doxa at det er mulig å etablere vitenskap som et autonomt kunnskapsfelt.
    Når det gjelder Veblen, synes jeg hans rolle innenfor institusjonell økonomi også fortjener oppmerksomhet. The theory of the leisure classhar en sexy tittel, en satirisk form og ett slående begrep – concpicuous consumption. Det er kanskje derfor den er godt kjent.

    Hvor mange har forresten lest boka? Men The theory of business enterprise er også viktig. Jeg synes Wikipedia-artikkelen om Thorstein Veblen gir et godt bilde av hans mangfoldighet og vedvarende innflytelse.

    Kommentar av plinius — mandag, juli 2, 2007 @ 7:16 am

  4. […] Den første stein […]

    Tilbakeping av P 165/07: Bourdieu på biblioteket II: habitus « Plinius — mandag, juli 2, 2007 @ 11:38 pm

  5. Kunst, kultur, klasse

    Det har vært skrevet og sagt en del om Frps kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen og hans utspill om hvilke kunstnere som skal få støtte til hvilken kunst. Det er å se på som en del av Frps sjølproletarisering. Ikke så rent lite ironisk at d…

    Tilbakesporing av radiohode — onsdag, juli 4, 2007 @ 9:19 pm

  6. […] Bourdieu på biblioteket […]

    Tilbakeping av SK 32/: Biblioteket som sosialt felt « Plinius — søndag, august 12, 2007 @ 9:07 am

  7. Pas difficle de discerner une bonne partie de francophilie dans ce blog ce soir.

    Pourtant, si l’on croit Christophe Labbé et Olivia Recasens, qui ont écrivé une polémique sur le thème dans l’hebdomadaire d’actualité en hausse – Le Point (www.lepoint.fr), les compatriotes de Bourdieu ne partagent pas de nos louanges pour le concept Wikipédia.

    Selon eux l’encyclopédie «pas si Net» est une idée généreuse, mais «gare aux erreurs et aux dérives de ce système anti-élites». On cite un des cofondateurs Larry Sanger : «Wikipédia est condamnée à l’amateurisme de par sa nature même».

    La critique repose sur l’objectivité naïve, l’authenticité non valide og les vols d’information. Peut-être, mais par contre il y a eux qui, tout en admettant que la Wiki est pleine de fautes, nous rappelle que le nombre d’erreurs contenues dans les livres de la Bibliothèque nationale de France est gigantesque. Sans parler de la presse.

    Chose curieuse, la Wiki met la connaissance en commun pour la rendre accessible à tous, ce qui convient à une société fondée sur le civisme. Et les citoyens de l’Hexagone l’ont embracé et l’ont utlisé comme tous les autres. C’est dommage que Bourdieu est mort au moment que la Wiki a fait son entré. Qu’est ce qu’il en a pensé?

    Enthousiaste moi-même, j’ai contribué pour ma part un peu, il y a deux ans – quelques lignes sur la langue hongroise en norvégien. Mais hélas, je suis récemment bloqué!

    Ce n’est pas ma faute. Mon adresse IP privé fait partie d’une masque de sous-réseau dans le Sunnmøre, et quelqu’un d’autre qui habite Ålesund (50 km.) a gaché notre plaisir de partager des connaissances.

    David Beadle
    Haram fb

    Kommentar av David Beadle — mandag, august 13, 2007 @ 2:28 pm

  8. ‘Allo, ‘Allo David!

    Takk for festlig innlegg på kulturspråket par excellence. Bourdieu er død – men Habermas lever – og har uttalt seg om «digital offentlighet», se: SK 30/07: Habermas uten tårer. Mer om Wikipedia på P 181/07. Og vinneren er – Wikipedia.

    Jeg mistror alle utsagn som er basert på «tingenes iboende natur» – selv om det er Larry Sanger himself: «Wikipédia est condamnée à l’amateurisme de par sa nature même”.

    Moderne naturvitenskap startet med en gjeng nysgjerrige amatører (med god tåd og mye fritid) – og utviklet etter hvert institusjoner som sikret kvalitet. Disse selvutviklede mekanismene er en nøkkel til vitenskapenes autonomi som sosiale felt – som fortøvrig er et helt sentralt tema hos Bourdieu.

    Han hevder spesielt sosiologiens autonomi – det er hans «arkimediske punkt» i forhold til den relativiseringen av verdiskalaer sosiologien fører med seg når verdiene selv betraktes som sosiale produkter.

    Vi forklarer ikke Wikipedias vekst ved å kritisere dens svakheter – ut fra en gammel modell av hva leksika skal være. «Tout comprendre» kommer først – og «tout pardonner» etterpå – kanskje.

    Kommentar av plinius — tirsdag, august 14, 2007 @ 8:55 am

  9. […] Bourdieu på biblioteket I: refleksivitet […]

    Tilbakeping av Forelesningsnotater 19. november « Medier og marked — søndag, november 18, 2007 @ 1:14 pm

  10. […] Pierre Bourdieu – se Bourdieu på biblioteket 1. Refleksivitet. […]

    Tilbakeping av SK 12/08: Kunnskapssamfunn 2008 « Plinius — søndag, mars 23, 2008 @ 1:20 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: