Bourdieu er meget populær – og samtidig dypt upopulær.
Jeg finner det derfor hensiktsmessig å skille mellom den snille og den slemme Bourdieu – slik psykoanalytikerne skiller mellom den gode og den onde mor. De delte samme kropp, men har blitt svært ulikt mottatt av de lesende klasser.
Den snille Bourdieu er en av de mange franske intellektuelle som etter tur blir oversatt, skumlest og annammet i brede kulturelle kretser. I likhet med skjønnlitteratur og popmusikk trenger kulturdebatten en stadig tilførsel av friske navn og ideer. Det holder ikke med Nietzsche og Freud – år ut og år inn.
Utlandet er større enn Norge, så der er det mer å hente. Kontinentet er mer eksklusivt enn USA og Storbritannia – trolig fordi språkbarrierene er litt høyere. Og Tyskland har jo bare hatt en eneste filosof etter krigen. Habermas. Punktum.
Innenfor Bourdieus omfattende produksjon er det lett å finne aparte begreper og artige perspektiver å kommentere.
Fem minutter fransk filosofi
Først kom Sartre (1905-80) og eksistensialistene. Dernest Levi-Strauss (1908-) og strukturalistene. de Beauvoir (1908-86) ble brukt av de eldre – og senere Kristeva (1941-) av de yngre – feminister. Barthes (1915-80) , Foucault (1926-84) og Derrida (1930-2004) – kalt post-strukturalister – dominerte de litterære samtalesnirkler i sytti- og åttiåra.
Strålende begavelser alle sammen. Det franske utdanningssystemet danner et uvanlig velsmurt maskineri for å produsere en selvbevisst utdanningselite. Apparatet er et raffineri for rasende dyktige byråkrater og en rugekasse for taleføre og skriftlærde logokrater.
1968 var en blipp. Puggeskolen er ikke død, men lever vel i Paris.
Men dette er pugg på høyeste nivå. I den store nettbaserte bibliografien over Bourdieus verker er det første arbeidet en kommentert oversettelse av Leibniz fra latin (!). Vi er langt fra Marius og mensa rotunda.
Som lenkene til Wikipedia viser, er det nå svært så lett å raske sammen det som trengs av fakta og fortolkninger for å skrive en helt grei aviskronikk om fransk filosofi etter krigen. Der de norske artiklene blir for knappe (ofte), er det bare å velge andre språk i venstre marg.
Vips er alt råmateriale for hånden! Ingen lange turer til biblioteket. Resten er plankekjøring ved tastaturet.
Problemet er at alle andre intellektuelle kan gjøre det samme. Hvor blir så det særegne av? Distinksjonen. La difference?
Man arresterer ikke Voltaire
I Paris, antyder Bourdieu, erstatter ordenes magiske makt ofte det disiplinerte intellektuelle arbeid som vanlig vitenskap innebærer. Sartres selvbiografi heter Les mots. Filosofen Sartre hadde ikke tid til å forske. Han bare måtte skrive.
Jeg respekterer imidlertid Sartres standhaftighet. Det skal en viss styrke til å selge forbudte maoistiske aviser på gata og takke nei til Nobelprisen.
Han ble aldri stoppet: «man arresterer ikke Voltaire».
Foucault har noe viktig å si om forholdet mellom kunnskap og makt. De timene jeg har brukt på Derridas Grammatology regner jeg for tapt møye. Mye skrik og prat i mente. Dekonstruksjon uten rekonstruksjon blir radical chic. Deleuze og Guattari gjemmer sine poenger – de finnes, dessverre – i en ordflom uten grenser.
Men Derrida og dekonstruksjon er gårsdagens mote. Strukturalismen er passé. Eksistensialismen er veldig, veldig passé.
Egalité
Alt til sin tid. The transcendence of the ego virket sterkt i 1960. Det var Bernt Vestre som foreleste – og Sartre ble et brekkjern for å bryte ut av femtiåras åndelige Gulag.
Frankrike hadde både eliter og moteliter. Begge tror om seg selv at de er noe. Norge hadde ingen av delene.
Frankrike var sikkert ti ganger verre. Men også den norske samfunnsformasjonen, avdeling Bærum, holdt sjelen fanget. Småborgerskapet og sosialdemokratiet tråklet sammen en klebrig vev av provins og prektighet.
Den norske kulturen krevde ikke en elitær, men en egalitær konformitet. Verden framstår flat som en pannekake. Du skal ikke tro at du er noe. Brødrene fikk bank og Askeladden vant prinsessen uten å studere.
Snill, flink og misforstått
Men hvordan vil det gå med Espen Askeladd i dagens kunnskapssamfunn?
Resepsjonen av Bourdieu er som mottakelser flest: man plukker de kanapeene man liker og lar ansjosen ligge. Det betyr først og fremst at man dropper den slemme Bourdieu.
Norge er som sagt et egalitært land – og det norske bibliotekmiljøet er helt usedvanlig egalitært. Profesjonen drømmer fortsatt om en risikofri bibliotekforskning. Den skal hjelpe oss å handle og bekrefte det vi mener – uten å stille ubehagelige spørsmål.
I profesjonsfagene er frykten for akademikerne fortsatt sterk. Bibliotekfeltet vil ha kunnskap uten smerter – det vil si uten å gi avkall på sine tradisjonelle verdier og sin vante selvforståelse: snill, flink og misforstått.
Da bør bibliotekarene holde seg langt unna Bourdieu.
Den opprørske og uartige Bourdieu sier: min metode og mine verktøy skal brukes refleksivt. Dersom du tar dem i bruk – og retter det analytiske blikket mot et vilkårlig sosialt felt – må du rette det samme blikket mot ditt eget ståsted. Like for like.
Den linjen har Bourdieu fulgt hele sitt liv. Han har skrevet om sitt eget hjemsted Bearn (Le bal des célibataires), om utdanningssystemet (Les heritiers) og om sitt selvopplevde Algerie (studiene fra Kabylia).
Bourdieus klassereise tok ham fra en fattig funksjonærfamilie i en liten landsby i Pyreneene, til toppen av den kulturelle eliten i Paris. Sitt personlige livsløp har han tolket sosiologisk i Esquisse pour une auto-analyse.
Som fransk samfunnsforsker i verdensklasse analyserte han sine egne sosiale miljøer: den franske utdanningseliten (La noblesse d’etat), de franske akademikere (Homo academicus) og utviklingen i fransk sosiologi og vitenskapsteori etter krigen (Science de la science et réflexivité).
Det har selvsagt gjort ham mektig upopulær. Liksom de økonomiske og politiske eliter ønsker også de kulturelle eliter å tolke verden uten selv å bli tolket.
Kolleger i opprør
Collège de France, der Bourdieu avsluttet sin karriere, er en slags fransk versjonen av de norske statsstipend. Her plasserer det franske establishment de folkene som er for dyktige til å bli holdt utenfor, men for farlige til å få reell makt.
… le caractère spécifique de la position du Collège de France, la moins institionelle (ou la plus anti-institutionelle) des institutions universitaires francaises qui, comme je l’ai montré dans Homo academicus (1984) est le lieu des hérétiques consacrés.
[Bourdieu, 2001, s. 210]
Som person har Bourdieu seiret over det akademiske establishment.
I tillegg til å sin individuelle produksjon har han ledet forskningsteam og organisert store prosjekter med mange medarbeidere – som fattigdomsstudien La misère du monde. Han startet tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales – som et bevisst alternativ til fagtidsskrifter dominert av andre skoleretninger.
Men det er nødvendig, sier han, å undersøke hvor betydningsfull og vidtrekkende denne «revolusjonen» har vært. Selv om den har lykkes på det symbolske plan – i hvert fall i utlandet – har han opplevd et klart nederlag på det institusjonelle plan.
Det å samarbeide med Bourdieu har gått ut over deltakernes karrierer. De har, helt systematisk, havnet i sekundære, marginale og mindre betydningsfulle posisjoner innenfor det faglige miljøet.
Å danne skole
Den franske sosiologiens nøkkelperson – Émile Durkheim – opplevde det samme da han prøvde å etablere en ny faglighet på slutten av 1800-tallet. Durkheim forsto at han ikke kunne «danne skole» uten å erobre Skolen – og arbeidet systematisk for å få til dette.
Jeg føyer til at samspillet mellom skoleverk og høyere utdanning er langt tettere i Frankrike enn i Norge. Hos oss betegner russetida overgangen til en ny livsform. Skolens felt og universitetsfeltet er bare løselig koplet.
I Frankrike er det tette faglige bånd mellom undervisningsfagene i skolen og og de tilsvarende fagene på universitetet. Systemet er sterkt sentralisert og faglig integrert – en arv etter Solkongen, Napoleon og den tredje republikk (1871).
På franske toppgymnas, er mitt inntrykk, kan det faglige nivået ofte tilsvare norsk bachelornivå. Det skal ikke alltid så mye til …
Og professorer i fag som filosofi, litteratur og historie deltar heftig i skoledebattene. De vet at det som skjer med deres fag i skolen, vil forplante seg oppover i systemet.
Symbolsk makt
Det er kjekt å høre til gruppen som tolker reglene. Men enda bedre er det å være blant dem som bestemmer regelverket – lovene, forskriftene, kategoriene, målemetodene – som styrer tolkningene. Når ABM-utvikling reviderer norsk bibliotekstatistikk, utøver direktoratet makt.
Det å tolke med autoritet innenfor et regelverk er å utøve symbolsk makt. Det å forme selve regelverket er å utøve konstituerende makt. I det sosiale feltet er det reglene som bestemmer hva som skal regnes for virkelig.
If man defines a situation as real, then it is real in its consequences, sier Ogden. Å lære et språk, er å lære en livsform, sier Wittgenstein.
Bourdieu aksepterer at samfunnslivet er slik. Det sosiales natur er å framstå som kvasi-natur.
Engler eller stengler
Forskeren er selv samfunnsdeltaker. Det erkjenner alle. Men i praksis blir det fort glemt. Den utøvende forsker opptrer normalt som om hun eller han var en kroppsløs bevissthet – uten forankring i et spesielt felt og uten en spesiell plassering innenfor dette feltet. Vi snakker om verden som var vi engler utsendt av Gud.
Men all samtale – også den vitenskapelige – er posisjonert. Mannheims frittsvevende intellektuelle er ikke engler, men svaler. De flyr som kjent både høyt og lavt, men har likevel klare roller i naturens store kretsløp. Svalene jakter på insekter slik de intellektuelle jakter på godt betalte – eller prestisjefylte – oppdrag.
Det Bourdieu ber om – og som jeg slutter meg til – er at vi aksepterer den konstante spenningen mellom vitenskapens universelle målsettinger, på den ene siden, og våre personlige bindinger og begrensninger, på den andre. Sørg for at søkelyset er rettet mot dine egne forutsetninger – habitus, posisjon og symbolsk kapital – samtidig som du kaster lys over andre grupper og institusjoner.
Jeg tror dette er kjernen i Bourdieus refleksive holdning til faget sosiologi. Mennesket er bare et strå i sivet, sier Pascal – men det er et strå som tenker.
Fra våre viftende plasser ved elvebredden strekker vi våre tanker mot det allmenne. Glem ikke det ene – og heller ikke det andre, sier Bourdieu.
L’homme n’est qu’un roseau, le plus faible des roseaux… mais c’est un roseau pensant.
Ressurser
Av og om Bourdieu
- Pierre Bourdieu i Wikipedia: bokmål, nynorsk, engelsk, tysk, fransk
- Pierre Bourdieu (2001). Science de la science et réflexivité. Cours du College de France 2000-2001. Paris: Raisons d’agir éditions. – 238 s.
- – (2001). Esquisse pour une auto-analyse. I Bourdieu, op.cit., s. 184-220.
- – (2003, 1997). Méditations pascaliennes. Paris: Éditions du Seuil.
- – (1953). Leibnitii animadversiones in partem generalem principiorum Cartesianorum. Traduites du latin et commentées par Pierre Bourdieu, Thèse du 2me cycle pour le diplôme d’études supérieures, Paris: École Nationale Supérieure
Eksterne
- Frank Meyer (2006). Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får aldri de enkle kåra ut av meg. En klassereise over landegrensene. Meyer er professor ved Høgskolen i Oslo.
- (2002). Poststrukturalisme. NRK-intervju med Professor Knut Ove Eliassen ved Institutt for Nordistikk og litteraturvitenskap.
Interne
Plinius 
Legg igjen en kommentar