SK 32/07: Biblioteket som sosialt felt

Bibliotekfaget danner utvilsomt et praksisfelt og er på god vei til å etablere seg som profesjonsfelt.

Vestheim (s. 98-99) beskriver bibliotekfeltet slik:

Bibliotekarane har utvikla eit sjølvstendig profesjonsfelt som har definert sitt eige interesseområde innanfor den offentlege sfæren.

For å beskrive dette interesseområdet nærmare og knyte det til den offentlige sfæren, finn eg omgrepet sosialt felt («champ») hos den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu nyttig.

Begrenset autonomi

Dette bildet av bibliotekarenes selvstendighet bør trolig dempes. Sammenliknet med mange andre profesjonsfelt befinner bibliotekfeltet seg i en usikker og sårbar posisjon.

Det indre samholdet kan være høyt. Men sett utenfra er feltets status heller lav. Et profesjonsfelt som kan giftes bort til museumssektoren fordi kulturdepartementet syntes det var en god ide, har begrenset autonomi.

Med Bourdieu kan vi beskrive hele den sosiale verden som ett sosialt felt. Alle angår alle, og alt henger sammen med alt. Men forbindelsene mellom samfunnets ulike delområder varierer i styrke. Moderne samfunn er dypt differensierte – først og fremst (vil jeg si) på grunn av den arbeidsdelingen – altså den dype spesialiseringen av produksjonslivet.

Maktfordelingen i storsamfunnet blir bare delvis reprodusert i delfeltene. Det er særlig områdene for symbolproduksjon – som vitenskap, kunst og religion – som har utviklet en høy grad av indre selvstyre.

Hvert eneste felt har – per definisjon – en viss grad av autonomi. En stat uten styringsrett er ingen stat. Et felt uten lokal makt er en selvmotsigelse. Et sosialt område uten egendynamikk kan ikke studeres qua felt. Når autonomien forsvinner, er området i realiteten oppslukt av et større felt.

Sterke og svake felt

Det er altså graden av autonomi som gir ulike aktivitetsområder deres feltkarakter. Sterke felt er egenrådige. Svake felt blir i høyere grad ledet, kontrollert og diktert utenfra.

Typisk for totalitære samfunn er at de ikke anerkjenner noen form for autonomi. Det finnes bare en begrepsverden og ett mulig perspektiv. Når det politiske systemet invaderer selvstyrte områder, kan vi snakke om zhdanovisme.

Bibliotekene inngår i arbeidsdelingen mellom institusjonene. Bibliotekarene har samtidig en plassering innenfor yrkesstrukturen.

Her holder jeg meg til Norge og den norske samfunnsformasjonen. Men analysen kan godt utvides til Europa eller verdenssamfunnet. Vi vet at ingen kollektive posisjoner er gitt en gang for alle. Innenfor den norske samfunnsformasjonen deltar alle yrkesgrupper og institusjoner i en vedvarende tautrekking om sin plassering i makrostrukturen.

Vi er engasjert i et fortløpende strategisk spill om ære og innflytelse, status og synlighet, penger og politisk makt. Ingen av deltakerne heter Kjære Mor.

ABM-prosjektet

I denne kampen virker det ofte som om bibliotekarene betraktes mer som fotfolk enn som riddere. Jeg nevnte ABM-utvikling – et politisk påhitt uten bakkekontakt. Bibliotek-Norge ønsket et slagkraftig statlig forvaltningsorgan for bibliotekene. Heller ikke museene ønsket et ABM-prosjekt. Likevel ble det sånn.

Direktoratet er nå under reorganisering etter bare fire år. Selve ideen om nye sektorer basert på digital teknologi var og er interessant. Resten var et hopp i blinde med selvskudd utlagt. Hvorfor ble sektorene slått sammen? Og hvorfor ble universitetsmuseene og Riksarkivet holdt utenfor?

Det får ikke offentligheten vite – de formelle vedtakene (som er 100% korrekte) gjør ikke beslutningene forståelige. Den kritiske evalueringsrapporten ble lagt ut på nettet – og nokså umiddelbart fjernet (men kan fås ved henvendelse til direktoratet). E-norge, digitalisering og digital forvaltning er gode saker på det allmenne plan – men i praksis sørget ABM-utvikling for å legge hindringer i veien for den folkeopplysende debatten vi kunne hatt om direktoratets framtid.

– Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør, heter det jo …

Det jeg synes er påfallende, er den departementale viljen – og i mindre grad evnen – til å styre noe så sentralt som profesjonens grenser mot andre profesjoner. At ABM-prosjektet i det hele tatt var mulig, kan antyde at bibliotekfeltet – på tross av sine gode horisontale nettverk – står svakt i det kollektive spillet. Andre faktorer tyder på det samme.

Profesjonsbygging

Sammenlignet med konkurrentene har bibliotekarene kommet ganske kort i sin profesjonsbygging. En fullt kvalifisert bibliotekar er i dag vanligvis en person med treårig utdanning. Det fagspesifikke kravet for en folkebiblioteksjef er to år med bibliotekfag – bredt definert. Det er tilstrekkelig med ett års studier innenfor kjernefaget kunnskapsorganisering.

Den faglige spesialiseringen stikker altså ikke særlig dypt. De store universitetsfagene – som matematikk og historie, biologi og engelsk – kan bygge videre på et grunnlag gitt i skolen. Korg er et fag der studentene starter på bar bakke.

Et felt blir sterkt ved å stille krav til deltakerne. Et felt blir sterkere hvis kravet kommer innenfra.

Dagens bibliotekprofesjon har begynt å utvikle en yrkesetikk, men har hittil vist liten evne til å formulere egne faglige krav. Det er ABM-utvikling som står bak ”toårsregelen”, som i praksis definerer 60 studiepoeng i korg som tilstrekkelig for å «være bibliotekar».

Ingen tør kalle seg historiker eller biolog med seksti studiepoeng på bachelornivå. De har jo bare så vidt begynt å orientere seg i faget. Det er på masternivå at arbeidet med den dype identitetsformende fagligheten starter. I en serie fag er inngangsbilletten til masterstudiet en 80-gruppe, på toppen av skolefagene.

Synkende relativ posisjon

Utenfra sett er korg-faget så uforståelig at også den treårige bibliotekaren kan framstå som spesialist vis-a-vis folk flest. I velferdsstaten var det tilstrekkelig til å opprettholde en midlere posisjon i yrkesstrukturen. Men nå har alle sluser blitt åpnet.

Norge må forberede seg på den globale kunnskapsøkonomien og skrur sammen bachelorer på samlebånd. Det kalles en kvalitetsreform, men den handler om kvantitet.

Flommen av nye kunnskapsarbeidere løfter selvsagt hele pyramiden i været. Det er det relative ferdighetsnivået – altså distinksjonen mellom Oss og Dem – som bestemmer hvor bibliotekarene kommer til å havne.

Verden er rå og brutal.

Det nytter ikke å diskutere hva bibliotekarene bør studere for å være gode bibliotekarer. Skal profesjonen hevde seg ute i villmarken, må den hevde seg i forhold til andre profesjoner. Feltet er lite og sårbart. Så lenge vi unnlater å benchmarke – som det heter det i organisasjonsfaget – risikerer vi flere ubehagelige sammenstøt i framtida.

Det betyr som kjent ulykke å bli overkjørt av tretten dampveivalser (Darwin P. Erlandsen).

Ressurser

Eksterne

• Geir Vestheim (1997). Fornuft, kultur og velferd. Ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk. Oslo: Det norske samlaget.

Interne

• Bourdieu på biblioteket

***

Bildet (fra flickr med CC lisens) er fra Nordprovinsen i Sør-Afrika.