Plinius

mandag, oktober 1, 2007

P 236/07: Karen seiler på nye hav

Filed under: bibliotek 2.0, debatt — plinius @ 10:38 pm

karens.jpgPå et par år har ALA skiftet kurs.

Slik Michael Gorman er en solid representant for den gamle – står Karen Schneider for den nye holdningen til blogging, bibliotek 2.0 og digital samfunnsforståelse i sin alminnelighet.

Karen vil nå skrive mer i andre fora – og avslutter sin bloggkarriere hos ALA med en lang og tenksom bloggpost. Jeg klipper noen avsnitt:

… some of us are worried that librarianship has a very narrow window of opportunity for survival–maybe a decade, maybe more, maybe a little less. …

We can get away with being branded as buildings that provide print-based books for a while, but only if we’re really good at it.

Slik Rachel Van Riel satser på!

I also worry we’re not paying enough attention to the big players such as Google. …

I’m also irked by all those libraries jumping into bed with Google to digitize their books without imposing hard rules about public access to this material.

Selv om alle deltar i bokbransjen, er det ikke gitt at forfattere og forlag har de samme interessene som brukerne – og da må bibliotekene i noen grad velge side.

If we were inventing libraries today, we wouldn’t come up with library-by-library institutional silos filled with hand-created metadata (not to mention metadata funneled into a format only used in our profession). It’s an unworkable business model, and yet it seems we cannot let it go.

… I want to embrace the notion of One True Catalog–the concept that OCLC is promoting–but I’m concerned about the same issues we have with Google. We need to trust someone or something.

Yet do we trust an institution whose board of trustees–where the real power sits–is largely self-appointed, and which is so proprietary about its members’ content that it got its shorts in a bunch when a hotel designed its floors around the Dewey system?

VEDLEGG

Nøkkelinstitusjonen OCLC styres av en gruppe som selv velger flertallet av sine medlemmer (!):

The 15-member OCLC Board of Trustees possesses powers similar to those of university trustees.

In addition to the six members elected by Members Council, the Board consists of the President of OCLC and eight trustees elected by the Board itself, five of whom come from fields outside librarianship.

Hurra for bibliotekenes nye bidrag til demokratiet!

11 kommentarer »

  1. Jeg blir litt skremt av en slik «lite tid igjen» = etter oss kommer syndefloden tankegang. Ting skjer ofte saktere enn man tror, og i dette tilfellet tror jeg at det ligger en større trussel mot bibliotekene i generelle og saktegående samfunnsendringer enn i kortsiktige teknologiske og politiske svingninger.

    Det betyr ikke at jeg mener vi skal la vær å jobbe aktivt og målrettet med å bedre bibliotekene, men dommedagsprofetier og undergangspanikk hjelper oss neppe til å finne gode løsninger.

    Og det er ikke til å komme forbi at bibliotek er en 4000 år gammel tradisjon som har overlevd nettopp ved å endre seg og tilpasse seg sin egen samtid.

    La oss nå se på hva vi vil gjøre, og om vi kan gjøre det:-)

    Kommentar av Thomas — tirsdag, oktober 2, 2007 @ 12:09 pm

  2. Thomas,

    Karens innlegg har lite eller intet med dårlig funderte dommedagsprofetier å gjøre. Det fremgår av hennes tekst at den er basert på hennes erfaringer som engasjert deltaker i det amerikanske bibliotekmiljøet. En (av mange) store forskjeller mellom biblioteksektorene i Norge og USA er vel at bibliotekenes oppdragsgivere i USA ikke lider av vår norske endringsvegring? Dermed vil de prosessene Karen beskriver neppe framstå som like «saktegående» som her.

    Fint at ikke alle stikker hodet i sanden.

    Kommentar av Magnus — tirsdag, oktober 2, 2007 @ 11:02 pm

  3. Jeg siterer direkte fra Karens bloggpost:

    «One thought is that some of us are worried that librarianship has a very narrow window of opportunity for survival–maybe a decade, maybe more, maybe a little less. It’s the kind of discussion we have in cabs, or in late at night at the bar of the conference hotel, or one on one; you may not get a memo at work saying, «Oh by the way, we’re running out of time, kthxbye,» but there are enough of us who have come to this conclusion to make you stop and think.»

    Ja, mange tenker på dette, og det er stemmer det er verdt å lytte til, men uten et konkret «bekymringsgrunnlag» har jeg vanskelig for å ta fatt på diskusjonen om bibliotekenes undergang.

    Dette er etter min mening problematisk. Jeg ønsker ikke å stikke hodet i sanden, men jeg håper at vi kan fokusere på at ting endrer seg, sakte eller fort, og at bibliotekene endrer seg med dem. Min bestefars bibliotek er ikke mitt bibliotek, og mine barnebarns bibliotek vil jeg knapt kjenne igjen.

    Og endringsvegringen er vel så stor i USA som her hjemme på berget, og presset på biblioteket er ofte det samme der som her. På mange måter er det «tradisjonelle biblioteket» langt sterkere fundert i USA enn her i Norge. Uten bibliotekloven hadde mange norske kommuner vært uten bibliotek, i USA finnes ingen biblioteklov, men få lokalsamfunn er uten bibliotek.

    Skal vi få en konstruktiv diskusjon mener jeg at ropet om at «BIBLIOTEKET HAR LITEN TID IGJEN!» er særdeles lite egnet som utgangspunkt. Selv ønsker jeg å fokusere på enringer i samfunnet rundt biblioteket og i størst mulig grad finne ut hvordan biblioteket kan oppfylle sine oppgaver (eventuelt om bibliotekets oppgaver endrer seg) best mulig i forhold til endringene.

    Kommentar av Thomas — onsdag, oktober 3, 2007 @ 9:02 am

  4. Takk for kommentarer fra Thomas og Magnus.

    Strategidiskusjoner er viktige. Jeg tror også en viss uenighet er sunt – når den fører til at vi må skjerpe våre argumenter.

    Jeg opplever Karen Schneider, Michael Stephens og Jenny Levine som dypt engasjerte bibliotekfolk – som ofte må kjempe med tunge – og ikke minst tause – tradisjoner. De etablerte miljøene unngår i det lengste å delta i de strategiske debattene. Når de lunter ut på banen, nøyer de seg ofte med å repetere forrige generasjons sannheter.

    De tar seg ikke bryet med å sette seg inn i de nye problemstillingene. De angriper overflatefenomener – f.eks. ord som «kunde», «læringssenter», «bibliotek 2.0»; men stiller ikke selv opp med noen omverdensanalyse.

    «Utfordrerne» prøver å vekke det sovende «bibliotekvesenet». Det Karen sier om «mulighetens vindu» er ikke en balansert sluttvurdering, men en oppfordring til debatt. Taigatesene gjorde det samme – for fagbibliotekene. De merker endringene sterkere.

    For å unngå en debatt som dreier seg om messing av mantraer, tror jeg det er viktig å bringe inn både empiri og begrepsanalyse. Når Åmås skriver kronikk om blålys for biblioteket, har vi kommet på agendaen. Åmås legger vekt på nedgangen i besøk og utlån – det viser statistikkens mulighet til å dra i gang diskusjoner.

    Åmås (og mange andre) legger også vekt på nedlegging av filialer. De tallene er langt vanskeligere å vurdere. Når samfunnet urbaniseres, er det meningsløst å bevare den gamle filialstrukturen uendret. Den diskusjonen må tas filial for filial – ikke for Norge som helhet.

    Dersom Karen har rett, vil det vise seg i statistikken. Derfor bør vi jobbe mye mer for å utvikle måleinstrumentet – og for å få adgang til data som er samlet inn. Folk mener både dette og hint, men jeg ser veldig få empirisk funderte argumenter i miljøet.

    På begrepssiden vil jeg ikke analysere bibliotek ut fra «en tradisjon som har vart 4.000 år». Jeg tror det bedre å betrakte folkebibliotekene som «barn av opplysningstiden» – og da har de altså vart litt over 200 år.

    Gjerdrum folkebibliotek feirer for eksempel – hurra, hurra! – 175-års jubileum denne måneden.

    Kommentar av plinius — onsdag, oktober 3, 2007 @ 9:23 am

  5. […] Du finner debatten nederst på siden. […]

    Tilbakeping av P 237/07 « Plinius — onsdag, oktober 3, 2007 @ 9:40 am

  6. Gratulerer til Gjerdrum! Håper dere feirer stort og bredt:-)

    Statistikken er et godt hjelpemiddel, men jeg har erfart at gode argumenter må ha en følelsesmessig resonans hos mottakeren for å bli vurdert. Som tidligere president i USA, Theodore Roosevelt sa: «Speak softly and carry a big stick; you will go far»

    Bibliotek, og venner av bibliotek, trenger en stor kjepp i tillegg til god statistikk. Ja visst er nedadgående utlånstall og besøk bekymringsfullt, spesielt om det er en trend, men hva er konsekvensene? Kan de måles? Utlånstall og besøksmålinger er ikke målet med biblioteket i seg selv. Hvorfor har vi bibliotek? Hva er nytten? Bokens og bibliotekets egenverdi kommer vi ikke langt med, men om statistikken Tord produserer viser konsekvenser som samfunnet IKKE ønsker (en stor kjepp), DA har vi kanskje den rette kombinasjonen av fakta og følelser (høres ut som en Jane Austen roman:-)).

    Jeg tror ikke så mye på Åmås sitt «sivilisasjonsmålsargument». Det når neppe fram når budsjettene fordeles. Festtaler har vi hørt nok av. NÅ tror jeg på handling, omverdensanalyse, konsekvensanalyse og god statistikk:-)

    Om bibliotekene ikke fungerer i sin samtid, så finner vi det ikke ut med å måle/analysere/vurdere bibliotekene, men samfunnet rundt. Og svært mye grundigere enn analysen som ble brukt for Bibliotekreform 2014. Jeg tror at det må samles en gruppe med en blanding av akademikere og praktikere, helst fra felt utenfor biblioteket, som analyserer faktorene som påvirker biblioteket.

    Dette burde kanskje være et eget forskningsprogram under Norges Forskningsråd,:-) men allerede finnes det mye publisert om samfunnsutvikling og omverdensanalyse det kunne være verdt å studere for alle som mener at bibliotekene «har liten tid igjen».

    Jeg er litt provosert av at alle som hever «bibliotekfanen» høyt og spår bibliotekenes undergang samtidig ikke har presisert at de primært snakker om folkebibliotekene. Bibliotek som ide har overlevd i 4000 år. Det at vi har hatt en egen ideologisk fundert variant kalt folkebibliotek i rundt 200 år er hyggelig, men kanskje er det folkebibliotekene som er mest truet av de endringer vi ser i samfunnet, og den likegyldigheten norske budsjettpolitikere har til kunnskap, utdanning og folkeopplysning? Derfor, vær presis, ikke kall folkebibliotekenes undergang bibliotekenes undergang.

    Om bibliotekstrukturen hadde fulgt urbaniseringen av Norge hadde vi fått mange nye bibliotekfilialer rundt de store byene. Det har vi sett lite til, faktisk er nedbyggingen av bibliotekfilialer i byen et sikrere tegn på nedprioriteringen av bibliotekene enn at bibliotekfilialer i fraflyttede bygder forsvinner. Det burde vel være mulig å anaysere seg fram til hva som har skjedd i de forskjellige typer kommuner Tord?

    OG til slutt, bare så det er sagt, jeg tror at bibliotekene må forandre seg for å være relevante for de menneskene bibliotekene er til for. Men endringene bør funderes i en forståelse av hva omverdenen trenger og forventer av bibliotekene. Så må selvsagt bibliotekene vise en langt større smidighet enn før i sin tilpasning til både sentrale og fundamentale oppgaver og samtidens krav. Vanskelig, men ikke umulig.

    Kommentar av sksk — onsdag, oktober 3, 2007 @ 1:28 pm

  7. Siste innlegg var av undertegnede, men med feil «personlighet» innlogget i wordpress. Beklager forvirringen:-)

    Kommentar av Thomas — onsdag, oktober 3, 2007 @ 1:30 pm

  8. Hei Thomas – takk for gode kommentarer!

    I dagens situasjon tror jeg «de fire store» bibliotektypene: folkebibliotek, skolebibliotek, U&H-bibliotek og spesialbibliotek, bør analyseres hver for seg. Overgangen til digitale medier og arbeidsformer er felles for alle, men endringshastigheten og de praktiske rammene er ulike i hhv. kommune/bydel, skoleverket, høyere utdanning og kunnskapssektoren i arbeidslivet.

    Jeg har jobbet litt (for meg sjøl) med statistikk knyttet til filialnedleggelser. Men dette er komplisert – og vi trenger tall på filialnivå over tid for å trekke noenlunde sikre konklusjoner.

    Underfinansieringen av folkebibliotekene synes jeg særlig kommer til uttrykk i det stadig fallende mediebudsjettet pr. innbygger. Det hjelper lite at de sentralstyrte innkjøpsordningene utvides, når biblioteksjefene får stadig mindre midler til lokal profilering og satsing.

    Det «omverdenen trenger og forventer» er ikke en fast størrelse. Jeg hadde ikke noe opplevd behov for mobiltelefon da jeg vokste opp.

    Vi befinner oss i brukers/kjøpers marked, og må også satse på å «utvikle befolkningens behov» i den retningen vi selv mener folkebibliotekene bør bevege seg.

    Kommentar av plinius — onsdag, oktober 3, 2007 @ 3:11 pm

  9. Der har vi et viktig punkt vi er helt enige om Tord! Det er viktig å skille mellom bibliotekstypene når vi argumenterer og finner gode grunner til hver enkelt bibliotektypes eksistensberettigelse.

    Om vi nå stiller en tydelig og riktig diagnose for hver bibliotektype, med bakgrunn i statistikk og annen tilgjengelig informasjon, så er ingen slag vunnet.

    Vi må beskrive hva som skal til for å rette opp manglene og hva det forventede resultatet blir. Det nytter lite å rope om «Mere penger» eller «Bibliotekmilliard nå!». Hvilke tiltak kan/må gjøres, og hvor mye vil de koste?

    Om vi tydliggjør dette blir det langt lettere å argumentere for bibliotekene enn om vi bare beskriver dagens triste tilstand.

    Om vi befinner oss i bruker/kjøpers marked, har vi da noen som helst mulighet til å «utvikle befolkningens behov?». Vi må vel heller tilpasse oss disse behovene (ikke minst finne ut hva disse behovene er) framfor å prøve å pådytte brukerene det vi mener er de «riktige behovene»? Om jeg nå ikke har misforstått deg da, for dette hørtes veldig rart ut:-)

    Kommentar av Thomas — onsdag, oktober 3, 2007 @ 3:33 pm

  10. Jeg tenker slik:

    Våre behov – utover det biologisk gitte (luft, mat, drikke, sex, sosial kontakt m.m.) – oppstår og utvikler seg gjennom historiske prosesser.

    Menneskene er ikke født med behov for bøker, TV eller adgang til internett. Dette er «kunstige» – dvs. historisk utviklede behov, om vi vil bruke behovsbegrepet.

    Alternativt kan vi snakke om folks ønsker eller «opplevde behov» – som kan dreie seg om alt fra moteklær til nyeste mobiltelefon.

    Alle leverandører av varer og tjenester – inklusive folkebibliotekene – påvirker folks opplevde behov. Den vanligste veien for å «utvikle nye behov» er å kombinere produktutvikling med markedsføring.

    Biblioteksvar.no bidrar til å skape et behov for digitale referansetjenester. Ønskebok.no skaper behov for bokanbefalinger uten å måtte spørre en bibliotek (hvis man f.eks. vil ha masse vold og sex, kan det være greit med selvbetjening). Osv.

    Kommentar av Tord Høivik — onsdag, oktober 3, 2007 @ 4:26 pm

  11. Ja, det bør skilles mellom ulike bibliotektyper. De beveger seg i ulike retninger- eks. er det en veldig positiv utvikling i UH-sektoren både når det gjelder ressurser og resultater.

    Folkebibliotekene er sulteforet de siste 10-15 årene. Kommunene har riktignok brukt litt mer penger på lønn (neppe tilsvarende lønnsutviklingen) men mediebudsjettene er sørgelige saker. Og når det går nedover flere år på rad blir mangelen merkbar også på resultatsiden.

    En skal ikke rope ulv i utide, men av og til er blålys en nødvendighet.

    -OG en kommentar til Ønskebok: jo- du greier deg kanskje uten bibliotek dersom du ikke ønsker å lese de bøkene du finner på Ønskebok- men uten bibliotekarkompetansen hadde det vært null i innhold. Hurra for den !

    Kommentar av Leikny — onsdag, oktober 3, 2007 @ 10:14 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: