Plinius

søndag, november 25, 2007

SK 47/07: Faglig offentlighet

Filed under: blogger, debatt, Søndag kveld — plinius @ 1:08 pm

mill.jpgI kommentaren til Plinius-posten ”Politisk kalender” sist torsdag skriver Odd Letnes at den borgerlige offentligheten ikke lenger eksisterer.

Jeg vil heller si: offentlighetens former forandrer seg.

Dersom den borgerlige offentlighet knyttes til borgerskapets kamp mot stendersamfunnet, hører den fortida til. Dersom den knyttes til ideen om tvangsfrie samtaler (Habermas) om viktige samfunnsspørsmål, er den fortsatt levende.

Offentlighet som felt

Offentligheten er et sosialt felt a la Bourdieu – med rasjonell argumentasjon om spørsmål av bred interesse som sin bærende verdi.

Offentligheten har paralleller med andre autonome felt, som sport, kunst og vitenskap: may the best athlete, or artist, or argument win. Her er det ikke makt, status og lojalitet – men argumentenes kraft og relevans – som teller.

Du skal ikke kunne ”vinne en diskusjon” ved å true, kjøpe eller smiske – men ved å overbevise de andre når det gjelder saken selv.

Dagens Norge har selvsagt mange kanaler for ” saklige samtaler om anliggender som angår det norske samfunnet som helhet ”. Det foregår vedvarende diskusjoner om globale politiske spørsmål som klimapolitikk, korrupsjon og moderniseringen av Islam – og om norske spesialiteter som kontantstøtte, sykehjemsplasser og samboende homofile prester.

Vi har aviser som Aftenposten, Dagsavisen og Morgenbladet; tidsskrifter som Samtiden, Syn og segn og Nytt norsk tidsskrift; seriøse radio- og TV-programmer; tallrike debattbøker– kombinert med en stri strøm av offentlige møter, høringer, foredrag og seminarer. Kronikken er fortsatt en viktig sjanger. Knut Olav Åmås, Janne Haaland Matlary og Magnus Marsdal er personer som tar ”den nasjonale offentligheten” på alvor.

Den offentlige sfære følger en langsommere rytme enn nyhetsjournalistikken. Men ser vi ti eller tjue år tilbake, er det tydelig at debattene påvirker oss.

Gamle temaer – en prosent til u-hjelp, kvinnefrigjøring, ”vern om velferdsstaten” – blir langsomt glemt, mens nye dukker opp: korrupsjon, kvinner i styreverv, mangel på leseferdighet. De store offentlige debatter er som Guds møllestener: de maler sakte, men meget, meget grundig.

The mills of God grind slowly, but they grind exceedingly small …

Gamle og nye regimer

De historiske linjene tilbake til årene rundt år 1800 er klart til stede. Den gang dazumal var det l’ancien regime – det gamle europeiske jordbruks- og stendersamfunnet – som ble utfordret av den nye ”borgerlige” offentligheten.

Den gamle strukturen var basert på ”naturlig ulikhet” og historiske privilegier. Det nye borgerskapet ville fjerne sperringene – og la debatt og entreprenørskap utfolde seg fritt.

Kampen fortsatte gjennom hele 1800-tallet. Borgerskapet seiret ikke på grunn av sine retoriske evner. Den vesentlige endringskraften kom fra den industrielle revolusjon. Men de offentlige debattene bidro til revolusjonens konkrete form i ulike europeiske land.

Dagens ”gamle regime” er den senindustrielle velferdsstat. Det nye regimet som trenger seg på er den globale kunnskapsøkonomien. Norge danser i strømmen som en kork i en fjellbekk.

Den borgerlige offentligheten var elitær. Selv den franske tredjestanden var et mindretall. Bøndene kom ikke til orde. I kunnskapssamfunnet har flertallet høyere utdanning – og dermed mulighet til å delta i offentligheten.

Men bred deltakelse i den nasjonale offentligheten er logisk umulig. Dersom fire millioner mennesker skal diskutere Norges framtid, blir det i høyden femten sekunders taletid på hver. Et fåtall snakker, mens resten nikker – eller rister – på hodet. – De idiotene!

Derfor blir andre offentligheter – de lokale og de faglige – viktigere enn før. De lokale offentligheter er knyttet til kommune- og fylkesnivå – og har dype historiske røtter. De faglige offentligheter dreier seg om vurderinger og beslutninger knyttet til kunnskapsbaserte fag, yrker og profesjoner.

Når flertallet av befolkningen har høyere utdanning, vil flertallet automatisk ha en faglig tilhørighet ved siden av sin lokale og sin nasjonale identitet. Vi ser samtidig at mange viktige samfunnsspørsmål kommer til uttrykk innenfor faget eller profesjonen.

Organisk solidaritet

Graden av kopling mellom den store og den lille offentligheten varierer sikkert fra fag til fag. Men kunnskapssamfunnet er generelt mer tettvevd enn industrisamfunnet. Produksjonsprosessene er mer komplekse og den gjensidige avhengigheten – grunnlaget for organisk solidaritet (Durkheim) – blir større.

Som bred leverandør av tjenester har bibliotekene og bibliotekfaget alltid vært tett koplet til andre fag og profesjoner. Overgangen til digital tekstproduksjon forsterker denne gjensidigheten.

Det brukerne og deres organisasjoner velger å gjøre, får store konsekvenser for bibliotekfaget. Det er i all hovedsak brukerne og etterspørselen – eller kundene og markedet – som bestemmer hva som skjer. Bibliotekene kan ligge i forkant, på høyde med, eller i etterkant av utviklingen. Men de kan i liten grad bestemme utviklingen.

Vi står midt i et regimeskifte – som grunnleggende dreier seg om skifte av produksjonssystem: fra industri og til kunnskap.

Det er altså paralleller mellom 1807 og 2007. Vår faglige offentlighet kan være framtids-, nåtids- eller fortidsorientert. De argumentene vi møter – nå som den gang – kommer i alle tre varianter.

Newth på nettet

Rundt år 1800 foregikk de offentlige debattene først og fremst muntlig – i salonger, klubber, kaffehus, leseselskaper og ideelle foreninger. Dessuten spilte kultur- og debattidsskrifter, med begrensede opplag, en sentral rolle.

I dag foregår de nasjonale debattene særlig i massemedia. Digital teknologi gjør det mulig å åpne de store kanalene for leserinnlegg og kommentarer – men det er åpenbart vanskelig å etablere en saklig debattkultur på nettet.

Eirik Newths artikkel om framtidas fildelere i Dagbladet angår både den brede, nasjonale – og vår lille bibliotekfaglige – offentlighet. Kommentarene på Dagbladets nettsted fikk Eirik til å skrive Hvorfor blir vi drittsekker på nettet?:

Jeg for min del er i alle fall gått grundig lei av tonefallet i leserkommentarene, hvilket er hovedgrunnen til at jeg ganske raskt ga opp å følge kommentartrådene etter min egen Dagbladet-artikkel forleden. Mye støy og lite signal, om man vil.

Og som Jon Hoem påpeker, kom det mest konkrete innspillet av alle i en kommentar i denne bloggen. Takk til Lasse, Magnus og alle de andre som bidrar til å skape et så godt signal-til-støyforhold på kommentarene her.

Den faglige offentligheten på nettet fungerer bedre enn avisenes åpne sluser fordi menneskene kjenner hverandre. Bloggene har dessuten eiere – som kan ivareta den viktige rollen som redaktør og ordstyrer.

De gode offentlige debatter er ikke en sum av meningsytringer, men felles anstrengelser for å beskrive, forstå og løse problemer av felles interesse.

Ressurser

Plinius

Eksterne

Rheingold skrev The virtual community – et tidlig og viktig bidrag til forståelsen av samspillet mellom digital kommunikasjon og sosiale nettverk. Han holdt åpningsforedraget på det første Digital og sosial-seminaret i Bergen – men da hadde det sosio-digitale feltet begynt å bevege seg i andre retninger.

Det er riktig at Habermas ikke forstår digital kommunikasjon fra innsiden. Det gjorde heller ikke Bourdieu. Men begge har at alvor, en begrepsdybde og en utholdenhet som vi datafrelste trenger. De forsto sin egen generasjon og sin egen samtid dypere enn de fleste. Det får holde.

VEDLEGG

Femten sekunders taletid

Da rekker vi 240 innlegg i timen – eller 1.920 på en åtte timers dag. Det tilsvarer syv hundre tusen i løpet av et år. Med 4,6 millioner nordmenn, kan hver enkelt få ordet på «den nasjonale scene» i fenten sekunder hvert sjuende år.

Fra kommentarene i Dagbladet:

  • slik du [Eirik] snakker høres du mer ut som en kriminell bølle enn som en person som fortjener å leve i et sivilisert samfunn
  • Du er ute på så tynn is at fisken under kan lukte tåfisen din [svar til foregående].
  • Å piratkopiere er ikke det samme som å voldta hverken en stygg eller pen jente…
  • Du er for dum til å skjønne dette, så jeg gidder ikke si mer
  • Belære Åmen? Blir litt som å skulle prøve å overtale Berlinmuren til å flytte på seg – før den skulle jevnes med jorden
  • Hverken pris, teknologi, utbredelse eller mulighet er fornuftige argumenter for å frata andre retten til egen eiendom. Det er ganske enkelt moralsk forkastelig og vitner om gjerrighet, latskap og en «gi faen holdning»
  • Typisk dessertgenerasjon, bortskjemt drittunge – mentalitet.
  • Du er ikke «kvalitetsbevist». Du har et mentalt problem…
  • Sjøsprøyt fra ende til annen.

1 kommentar »

  1. Interessant oppsummering av kommentarproblemstillingen.

    Nå skal det jo sies at Dagbladet forsøker å finne løsninger som ikke undergraver den (foreløpig) lukrative kommentartrafikken. Om de innfører Twingly på alle artikler som har kommentarer, og følger svensk praksis med å legge Twingly-pekerne rett under artiklene, vil man få et litt mer sammensatt bilde.

    For egen del har jeg sans for løsningen på Salon.com, som har Editor’s Choice på kommentarene. Slik kan man vise en redaksjonelle profil og belønne godt språk og argumentasjonsevne, uten å hindre de frie ytringene i kommentarene.

    Kommentar av Eirik — søndag, november 25, 2007 @ 4:43 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: