P 294/07: Kampen om læringsmarkedet

De store lærebokforlagene ønsker å knekke Norsk digital læringsarena (NDLA) i starten – for å beskytte den gamle lærebokmodellen mot konkurranse.

Den norske forleggerforening (DnF) har i rasende fart fått laget en rapport der konsulentfirmaet Econ Pöyry – tidligere kjent som Econ – «analyserer» den nye konkurrenten. Men konklusjonene var gitt på forhånd.

Dette er et rent bestillingsverk. Econ fikk to uker på å sable ned en gruppe innovative lærere som prøver å utvikle læremidler for en digital skole. Jeg støtter Espen Andersens meget kritiske vurdering av rapporten – og føyer til en mer allmenn vurdering av dette markedet.

Et marginalt medium

Norge står i dag ve starten av en spennende – og turbulent – overgang fra trykte til digitale arbeidsformer i skole og høyere utdanning.

Disse prosessene tar lang tid. De begynte på slutten av nittitallet og vil sikkert vare fram mot 2020 – og kanskje lenger. Vi vet ikke hvor omfattende dette hamskiftet kommer til å bli. Det vi med sikkerhet kan si, er at framtidas utdanningsinstitusjoner – barnehager, skoler, universitet og høgskoler – kommer til å bli dypt preget av digitale læringsressurser og arbeidsformer.

Papiret og lærebøkene vil sikkert ikke forsvinne for godt – men den trykte boka kan bli et marginalt medium i svært mange fag og sammenhenger.

På nittitallet gikk utviklingen av elæring sakte fordi teknologien var for langsom og komplisert for bred, rutinemessig bruk. I dag er den teknologiske infrastrukturen kommet på plass. Nå bremses prosessene av manglende ferdigheter hos lærerne og manglende forståelse i organisasjonene. Begge er bundet til fortidas praksis og fortidas begrepsmodeller.

Hvem eier skolen?

De offentlige utdanningsinstitusjonene har en innebygd konservatisme når det gjelder arbeidsformene. Lærerne betrakter skoler, høgskoler og universitet som «sin eiendom» – og ønsker ikke å dele makten med andre interessegrupper. Det gjelder å holde både brukerne – det vil si elever og studenter; sekundærbrukerne – det vil si foreldre, arbeidsgivere og de organiserte profesjonene; og ikke minst den store, stygge staten – det vil si departementer og direktorater, på armlengdes avstand.

Den viktigste begrunnelsen for dette «lokale selvstyret» er av faglig art. Lærerne krever en profesjonell autonomi. De tar ansvar for det faglige og pedagogiske tilbudet ligger på et høyt nivå – og må til gjengjelde være herrer i eget hus.

Voksende kløft

Denne sosiale kontrakten fungerer rimelig greit under stabile ytre forhold. Den tillater langsomme reformer, i takt med generasjonenes naturlige veksling. En gjennomsnittlig sannhet varer jo, i følge Ibsen, omtrent tretti år. Den virker som en hemsko når det ytre miljøet forandrer seg raskt og grunnleggende.

Endringstakten blir for lav – noe som fører til at avstanden mellom lærernes og brukernes praksiser vokser. Utdanningene bremser mer enn de dytter.

Det som til syvende og sist vil bestemme utviklingen, er hverken teknologien eller de politiske beslutningene, men den pedagogiske nytten vi kan oppnå ved å arbeide digitalt. Mange lærere tror de driver med elæring hvis de lar elevene hente informasjon på Internett. Mange forelesere tror de er digitale hvis de overfører sine lysark til Powerpoint – og forøvrig fortsetter som før. Men da forveksler de teknologi med pedagogikk.

En ny læringsøkologi

Elæring – eller digital pedagogikk – er en vesentlig annerledes undervisnings- og læringsform enn den tradisjonelle. Treenigheten klasse, bok og tavle erstattes av et bredt spektrum av læringsaktiviteter som tar digital kommunikasjon og ressursrikdom som en selvfølge. Kall det gjerne en læringsøkologi.

I et digitalt læringsmiljø har dialoger og debatter, foredrag og fargestifter, samtaler og blanke ark en like naturlig plass som epost, Wikipedia, blogger, Google, kunstutstillinger, digitale fortellinger, simuleringer av solformørkelser, statistikkbanker og hva hjertet ellers måtte begjære av medier, verktøy og ressurser.

Lærebøkene minner om fagtidsskriftene: nyttige samlinger – mellom to permer – av et variert stoff for samme målgruppe. Når ressursene foreligger digitalt, er det ikke lenger materielle grunner til å samle dem på samme måte. Det nye markedet dreier seg om mindre enheter – artikler og digitale læringsobjekter – som kan opptre i mange ulike sammenhenger (a la ikoniske fotografier).

Gratis for sluttbruker

For å fungere optimalt i et digitalt læringsmiljø, må disse mindre omfattende tekstobjektene være tilgjengelige for lenking (uten betalingssperrer) og for videre bearbeiding (gjenbruk). De må altså være gratis tilgjengelige for sluttbrukerne – slik fagartikler på papir fortsatt er.

Dette er ikke et økonomisk eller juridisk, men et pedagogisk argument. Betalingsordninger på læringsmarkedet må vurderes ut fra deres pedagogiske virkninger. NDLA tenker pedagogikk mens forlagene tenker profitt.

NDLA og Goliat

Den tradisjonelle forlagstankegangen vil tape i det lange løp. Men den kan forsinke og ødelegge mye for elevene, lærerne, skolen og den norske kunnskapsøkonomien i det korte løp.

Jeg sier ikke at politikerne skal kjøpe NDLAs argumenter framfor forlagenes. Men de skal ta seg bryet med å studere saksfeltet – eller sette sin beste rådgivere til å undersøke hva som foregår. Jeg er trygg på at NDLA tenker riktig – men aksepterer at alle må undersøke og vurdere dette på egen hånd.

At NDLA, som først fikk startsignal i mai, allerede er evaluert to ganger, viser hvor mye motstand initiativet møter. Den svenske vurderingen fra Metamatrix // Interfolio – Värdering av Nasjonal digital læringsarena, som ble publisert 4. oktober, ga imidlertid NDLA en god karakter.

Saklig debatt er til gode for alle parter – på lang sikt. Den borgerlige offentligheten dreier seg ikke om egeninteresse, men om fellesinteresse. Kjappe bestillingsverk for en bestemt interessegruppe fortjener ikke den samme velviljen.

Særinteressene har rett til å mobilisere. Men la dem ikke dekke seg bak hensynet til allmennheten. I de store lærebokforlagene har Børsen – for ikke å si Børsa – forlengst erstattet Katedralen.

Utfordrerne skal skytes ned før de rekker å vise hva de duger til.

Ressurser

Eksterne

• Espen Andersen (BI). Latterlig NDLA-angrep
• Arne Olav Nygard. Fanden på forlagsveggen
• Jon Hoem. Forleggerforeningen vs. NDLA (The sequel)
• Olav Anders Øverbø. En digital bumerang
• Tore Hoel. Standardenes plass i krigen om markedet for digitale læremidler
• Atle Røijen (HiL). Strøm på læreboka
• Leif Harboe. Norsklærer med digitalt grensesnitt
• DnF/ECON. Konsekvensutredning NDLA.
• NDLA startside
• NDLA prosjektweb
• Metamatrix // Interfolio. Värdering av Nasjonal digital læringsarena
• Dan Cohen. The idealization of the book.
• Hewlett Foundation. Open Educational Resources (OER)

Dessuten har Eirik Newth en lengre artikkel i kjømda …

Interne

• Bibliotekenes valg: NDLA eller Diglib
• Gratis læremidler i VGS
• Fra portal til arena. Om NDLA
• Rapport fra grasrota
• Enter the dragon: from print to web in library education

VEDLEGG 1

I 2005 utgjorde trykte skole- og lærebøker 30 prosent av medlemsforlagenes nettoomsetning (ca. 840 mill.), fordelt slik:

• Grunnskolen ……………….200 millioner NOK
• Videregående skole ……….285
• Høyere utdanning …………245
• Profesjonsutdanning ………110

VEDLEGG 2 – føyd til 13.12.07

Kjell Atle Halvorsen:

Når elever utstyres med bærbare pc-er på nett i tradisjonelle klasserom hvor det drives ”god gammel” – og lærersentrert – klasseromsundervisning, sier det seg sjøl at de nye mulighetene teknologien gir, lett avleder og stjeler elevoppmerksomhet.

Mange vil fristes til å besøke nettsider som ikke nødvendigvis er relevante for skolearbeidet, eller til å chatte med kompiser i liknende situasjoner. Dette går særlig ut over dem som ikke er mest motiverte for skolearbeid.

Skal vi få mer kunnskap igjen for millioninvesteringene i ikt til skolene, kan vi ikke fortsette å undervise som før, bare med pc på pulten og strøm på tavla.

Ny teknologi framtvinger ny praksis og ny organisering av denne praksisen. Skolen kan ikke fortsette som om boktrykkerkunsten var siste nytt i undervisningsteknologi.

Ny teknologi + gammel praksis = svært kostbar gammel praksis.

Fra Svar på Inge Eidsvågs skrekkvisjon om IKT