SK 52/07: Skolene, PISA og bibliotekene

Vi er på vei ut av industrisamfunnet – og inn i kunnskapssamfunnet. Toget går – tut og kjør …

Flickr hadde bare ett CC-bilde tagget med Stabekk. Stasjonsbygningen i bakgrunnen husker jeg godt fra 1950 …

Den faktiske overgangen tar sikkert en generasjon. Men i 2007 har «kunnskapslogikken» slått gjennom i den politiske debatten. Djupedals barnehager er erstattet av Solhjells læringstrykk og Tora Aaslands forskningsprosenter. Den nye sannhet lyder:

Det er ikke oljen vi skal leve av i framtiden – det er kunnskapen.

Gammel og ny kunnskapsskole

PISA-undersøkelsene har foregått siden år 2000. Men nå har de vakt nasjonal oppmerksomhet og skapt en skole- og læringsdebatt som griper dypere og bredere enn noen jeg kan huske. Hvis vi betrakter bibliotekene som kunnskapsinstitusjoner, angår debatten også hele bibliotek-Norge.

Artikkelen Stor leselyst gir lettere læring (Nye Troms 8.12.07) viser hvordan skoledebatten kan utnyttes lokalt. Midt-Troms har da også satset mye på å kople folkebibliotek og utdanning.

Skolen er en stor og viktig samfunnsinstitusjon. Jeg begynte på Stabekk folkeskole i Bærum i 1948 og tok artium på Hegdehaugen (Oslo) i 1960. Femtiåras skole var fortsatt en kunnskapsskole av gammel støpning, med tilhørende sosial og akademisk ulikhet. Selv i det egalitære Norge skapte gymnaset og universitetet utdanningseliter.

Men akademikerne har mistet sin glorie – og blitt en helt vanlig fagforening.

Kunnskapens proletarer

I industrisamfunnet står akademikerne over og utenfor den materielle produksjon. I kunnskapssamfunnet er akademikerne selv de viktigste produsentene. Vi som har «samfunnets høyeste utdanning» er både for mange og for tett knyttet til produksjonen til å utgjøre en sosial elite.

Vi er kunnskapsarbeidere og kunnskapsproletarer. Derfor blir skolen og dens resutater viktig på helt nye måter.

Den gamle kunnskapsskolen var en dannelsesinstitusjon – autonom, elitær og akademisk. Kunnskapen var et gode i seg selv – og samtidig et symbol på avstand fra arbeiderklassen og den materielle nødvendighet.

Seksti- og syttiåra var velferdsstatens høydepunkt. De svake skulle løftes, og alle skulle samles i det store nasjonale fellesskapet. Vi fikk en generasjon med sosial pedagogikk – en integrerende skole for velferdssamfunnet. Samtidig kom distriktshøgskolene – med universitetsfilialer landet rundt.

Den norske likhetsideologien er sympatisk. Men det norske utdanningssystemet svikter når kunnskapen blir utsatt for konkurranse. Den skjøre balansen mellom vekstpolitikk og utjevningspolitikk er aldri statisk. Det er ikke nok å fordele godene likt – vi må også ha goder å fordele.

Global konkurranse

Kunnskap kommer i ulike former.

Kunnskapsøkonomien krever produktiv kunnskap. Det er ikke hodets passive, men kroppens aktive kunnskap som teller: utøvernes kompetanse og profesjonenes praktiske ferdigheter. Post-moderne kunnskap er en idrett – ikke en verbal refleksjon.

Den nye kunnskapsskolen er en produksjonsbedrift. PISA er et europeisk initiativ. Norge – og hele Europa – må overleve i en global kunnskapsøkonomi der USA står sterkt, mens Kina og India fosser fram. Vi konkurrerer på et marked der kunnskap er den viktigste produksjonsfaktoren.

De nye proletarer har heller ikke noe fedreland. Vi er ikke bundet til fabrikken og nasjonen, men til faget og profesjonen. Det bidrar til systemets produktivitet.

De tverrkulturelle, språkmektige kunnskapsarbeiderne beveger seg stadig friere på de store internasjonale markeder. PISA og andre store ferdighetstester er mekanismer for å sikre kvaliteten til produksjonsfaktoren kunnskap i det nye Europa.

Akademikerne (fagforbundet) sier dette om skolen:

Den grunnutdanningen som skolen gir, danner fundamentet for Norge som kunnskapsnasjon.

Norsk skole må tilby undervisningskvalitet på høyt internasjonalt nivå, styrt etter nasjonalt fastsatte normer.

Skolen må gi de nødvendige almenkunnskaper slik at den enkelte blir i stand til å delta aktivt i et demokratisk samfunn.

Grunnutdanningens teorifag skal bygge på akademiske tradisjoner innen de samme fagområdene og gi elevene et solid faglig grunnlag for videre utdanning og for deltakelse i yrkeslivet.

USA har satset på en økonomisk bevisst utdannings- og forskningspolitikk i femten-tjue år. Nå kommer Europa etter. Ordet kunnskap svinger seg opp: kunnskapsnasjon, kunnskapsøkonomi, kunnskapspolitikk, kunnskapsledelse, kunnskapsby, ….

Verden bestemmer

Diskusjonen om PISA virvler naturligvis opp alle gamle konflikter rundt skolens målsetting, pedagogikkens utforming, lærernes ferdigheter og elevenes forutsetninger. Men det som skiller dagens debatt fra seksti- og syttiåras skoledebatt, er de ytre rammene.

Det er ikke lenger den norske stat, men det globale markedet som bestemmer utfallet. Hvis norske skoleelever og studenter ikke klarer å konkurrere globalt, vil det være den norske økonomien – og folks daglige velferd – som rammes.

Det norske utdanningssystemet koples, i praksis, stadig tettere til produksjonssystemet. En fersk rapport fra McKinsey (2007) om nasjonale og regionale skolesystemer gir et glimrende bilde av den nye tilnærmingen – med mange forskningsbaserte resultater.

De10 ledende skolesystemene i følge PISA er:

• Australia og New Zealand
• Nederland og Belgia
• Finland
• Japan, Hong Kong og Singapore
• Alberta og Ontario (som regioner i Canada)

Rapporten analyserer nøye «hvordan de får det til». Her ligger det mange utfordringer til den omfattende synsingen som preger det meste av den norske skoledebatten.

Bibliotekenes rolle

Et første poeng

Bibliotekarene må posisjonere seg pedagogisk.

I dag betrakter de fleste lærere skolebiblioteket mer som et vedheng enn som en partner (se Vedlegg). Bibliotekarene vegrer seg også ofte for å gå inn i pedagogiske roller. De føler seg faglig utrygge.

Dagens treårige studium – som ofte reduseres til to «bibliotekår» – gir dem heller ikke de beste forutsetninger for å samarbeide med en selvbevisst profesjon med lengre, og ofte dypere, utdanning enn den de selv har. Hvis lærerstudiet blir femårig, øker gapet.

Et annet poeng

JBI bør styrke sine kandidater faglig innenfor det to- til treårige studiet. McKinsey-rapporten, og mye annen læringsforskning, er like relevant for bibliotekarenes eget studium som for skoleverket og lærerutdanningene.

Hverken planer, formalkompetanse eller ressurstilførsel avgjør. Det er hva som skjer i det konkrete undervisnings- og læringsarbeidet – i klasserommet eller læringsarenaene – som teller.

Et tredje poeng

Skal noe forbedres, må det måles.

Alle tester – fra førerprøven til PISA – har sine problemer. Men svaret på innvendinger er ikke å droppe testene, men å analysere og eventuelt forbedre dem.

Det nytter ikke å «vite inuitivt» hva som virker – for en lang rekke studier av skole (og bibliotek) har vist at det fagfolk tror, ofte er feilaktig. Det er derfor vi satser på kunnskapsbasert praksis – altså forskning i stedet for synsing.

Ressurser

Eksterne

• Stor leselyst gir lettere læring. Artikkel i Nye Troms 8.12.07. [Tips fra Svein Arne Tinnesand].
• Velferdsstat mot alle odds. Forskning på den nordiske samfunnsmodellen. [Tips fra Svein Arne Tinnesand].
• Ha’kke knekket sånne nøtter før…. Norges framtid – ved Espen Andersen

Interne

• Skjeve tall fra PISA

VEDLEGG I

KKD 11. desember 2007

Kunnskapsdepartementets politiske ledelse ønsker innspill fra hele sektoren for å utvikle en bedre lærerutdanning, og i dag møttes representanter fra en rekke læresteder og organisasjoner til dialogmøte.

– Den eneste føringen jeg legger er at lærerrollens status skal heves, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland da hun innledet dialogen.

Også kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell var til stede, og begge statsråder understreket at bedre lærerutdanning var en felles oppgave. De to statsrådene i KD skal derfor arbeide tett sammen om nettopp dette prosjektet.

Sentrale temaer på dagens dialogmøte var differensiering av allmennlærerutdanningen, både i forhold til alderstrinn og fag. Også innretningen på pedagogikkfaget sto på dagsorden, i tillegg til spørsmålet som svært mange er opptatt av på de berørte lærestedene: Bør allmennlærerutdanningen legges på masternivå og gjøres 5-årig?

VEDLEGG II

Møreforskning har laget en fyldig og interessant rapport om skolebibliotek. På s. 57 i rapporten svarer lærerne på spørsmålet:

Trekkjer du skulebiblioteket aktivt inn i førebuinga av undervisninga? (Tabell 27.)

Svarene viser en tydelig mangel på felles pedagogisk planlegging:

Eg nyttar meg av biblioteket sine ressursar på eiga hand

1. I svært stor grad – 10%
2. I stor grad – 30 %
3. I nokon grad – 48 %
4. I liten grad – 9 %
5. I svært liten grad – 2 %

Svar i alt – 1112

TH: Skår = 1,8 – dvs. i stor grad.

Eg samarbeidar med bibliotekpersonalet om å finne bakgrunnsstoff.

1. I svært stor grad – 7%
2. I stor grad – 19 %
3. I nokon grad – 40 %
4. I liten grad – 21 %
5. I svært liten grad – 13 %

Svar i alt – 1066

TH: Skår = 3,14 – dvs. i nokon grad.

Eg samarbeidar aktivt med bibliotekpersonalet om planlegging av det pedagogiske opplegget.

1. I svært stor grad – 2%
2. I stor grad – 6 %
3. I nokon grad – 21 %
4. I liten grad – 36 %
5. I svært liten grad – 36 %

Svar i alt – 1035

TH: Skår = 4,01 – dvs. i liten grad.