Plinius

torsdag, januar 3, 2008

P 3/08: Du ska’ itte trø i klaveret

Filed under: debatt — Stikkord: , , , , , , — plinius @ 12:05 am

anders.jpgBibliotekarenes fagdebatt (i skrift) foregår først og fremst i de tre bransjetidssskriftene (Bibliotekforum, Bibliotekaren, Bok og bibliotek), på NBFs nettsted, på den sentrale epostlista biblioteknorge og på en del bibliotekblogger.

Anders Ericson redigerer NBF-nettet.

Blant disse kanalene står biblioteknorge i en særstilling. Omtrent tre tusen mennesker abonnerer på nyhetene fra denne lista. Terskelen for å skrive nye innlegg er lav, og det er lett å gi respons.

I desember var det 84 ulike personer som deltok, med i alt 115 innlegg (telt opp 31.12, kl. 1500). De fleste innleggene hadde – som vanlig – mer karakter av informasjonsutveksling enn av debatt. Men en leser av lista ville i hvert fall kommet i kontakt med tre viktige faglige debatter denne måneden:

  1. innføring av ny innkjøpsordning for kulturtidsskrifter – på prøvebasis i 2008
  2. er leseferdighet en oppgave for bibliotekene?
  3. forslag om «supersøk» – dvs. mulighet for søking i fulltekstdata i tillegg til katalogdata

Utvidet innkjøpsordning

Prøveordningen for kulturtidsskrifter bygger på samme prinsipp som de andre ordningene: samme pakke til alle fem hundre bibliotek. Om det blir lest, spiller ingen rolle: he who pays the piper, calls the tune.

Glem alt du har lært om samlingsutvikling: folkebibliotekets rolle er å takke og bukke.

Jeg går selvsagt ikke inn for å fjerne den støtten til bibliotekene som ligger i innkjøpsordningene. Men hele apparatet knirker. Opplegget er stats- og leverandørstyrt – og spriket mellom tilbud og etterspørsel ser ut til å øke.

Gavepakker med smale bøker
Omløpstallene synker. For å få noen bøker gratis, må bibliotekarene – spesielt i mindre bibliotek – ta mange ukurante titler med på kjøpet. På grasrota sirkulerer historiene om kulturfondbøker som stables bort i kjeller og kott.

Hvorfor skal en overarbeidet bibliotekar bruke time etter kostbar time på å katalogisere, klassifisere, plaste, merk og stille opp en haug med bøker som brukerne ikke vil ha? En og annen smal tittel kan gjerne markedsføres – men ikke alle – kontinuerlig.

Men det bekymrer ikke leverandørene. Ordningene er glimrende i den store sammenheng – det gjelder bare å få bibliotekarene til å bruke mer tid og energi på å pushe bøkene. Forleggerne sier det slik i sin høringsuttalelse til Bibliotekreform 2014:

Alle offisielle utredninger som foreligger om innkjøpsordningene for litteratur bekrefter at ordningene er innrettet hensiktsmessig og at de oppnår de intensjoner som begrunner dem.

For alle innkjøpsordninger er det viktig med en større satsing på formidling av innkjøpsbøkene til brukerne. Bibliotekpersonalet må få særlig kunnskap om de innkjøpte bøkene og det må etableres tiltak for at tilbudet blir kommunisert og tilrettelagt for forskjellige grupper brukere.

Arbeidsoppgaver fra Kulturrådet

Norsk kulturråd har samme grunnholdning. Rådet skrev dette til ABM-utvikling 17.12. (forteller Leikny Haga Indergaard):

«Vi vil be dere anse etableringen av innkjøpsordningen som et felles løft for hele tidsskriftfeltet, og anmoder om at ingen bibliotek kutter i egne tidsskriftbudsjetter som en følge av dette.

I tillegg håper vi at vi kan stimulere til økt bevissthet rundt den rike tidsskriftfloraen, og at bibliotekarer over hele landet blir gjort kjent med viktigheten av å kunne formidle tidsskriftene på en god måte.»

Leikny kommenterer:

Bibliotekene har altså fått en «gave»- som vi er sikre på vil brukes på en god måte. Og enten diskusjonene blir interessante og/eller banale underveis, vil vi minne om at dette er en prøveordning som skal evalueres i løpet av året.

Jeg ville også satt gaven i hermetegn.

Staten – det vil si våre valgte politiske representanter – har bevilget penger til en støtteordning for norske kulturtidsskrifter. Men de femten tidsskriftene er ingen julepresang – a la vottene fra tante Sofie – som mottakeren kan bytte mot noe mer anvendbart hvis de ikke faller i smak.

Ordningen betyr at bibliotekene vil motta femten tidsskrifter – som de skal være forpliktet til å formidle. Vi vil

» få anledning til å vise hvordan tidskriftene kan videreformidles slik at de når flere lesere. Og her har vi en viktig og interessant utfordring!».

Utfirdring er et annet ord for nok en arbeidsoppgave.

De fleste bibliotekarer jeg treffer, er arbeidsjern med konstant dårlig samvittighet. Forventningen fra sentralt hold er at de skal bruke ytterligere tid og energi på en ny formidlingsoppgave – fordi de har fått tidsskriftene gratis.

– Men hvor skal tiden hentes fra? spør Plinius.

Jeg vet det er politisk ukorrekt å stille slike spørsmål. Beggars can’t be choosers. Alle gaver mottas med takk. Hvis det regner på presten, drypper det på klokkeren. Du ska’ itte trø i klaveret.

Sentralstyrte bibliotek

På et dypere plan dreier denne debatten seg om hvem som definerer bibliotekets rolle i kunnskapssamfunnet. Forlagene og Kulturrådet betrakter folkebibliotekene som et nyttig nettverk av formidlere. Deres misjon er å fremme norsk skriftkultur slik den var organisert på slutten av 1900-tallet – og da egner bibliotekene seg alldeles utmerket:

Bibliotekene må tilby en bredde av boktilbudet, slik at også den smale litteraturen blir prioritert og gitt oppmerksomhet. …

Utredningen har mange visjoner knyttet til digitalisering av bøker, men det er lite å finne om innholdet i dette fremtidige biblioteket, og aller minst om det fysiske bokeksemplaret.

[Forlagenes visjoner derimot …]

Selv om planene for bibliotekreformen synliggjør store visjoner for digital distribusjon av innhold må reformen også omfatte en samlet plan for eksisterende fysiske samlinger samt en plan for utvikling av disse.

Forleggerforeningens høringsuttalelse

One size fits all

Men hvis vi virkelig fikk en samlet plan for bibliotekenes fysiske samlinger, ville det selvsagt undergrave ett av innkjøpsordningens hovedprinsipper: identiske bokpakker til alle bibliotek …

Folkebibliotekets hovedoppgave er å gi et balansert tilbud av medier – og tjenester knyttet til medier – til lokalsamfunnet. I et bibliotekfaglig perspektiv er det meningsløst å presentere all norsk skjønnlitteratur fra de siste fem årene i alle norske bibliotek.

Dersom en faglig begrunnet samplingspleie samsvarer med statens språk- og kulturpolitikk, er det utmerket. Dersom det er konflikt, må staten bøye av. Vi kan jo ikke tvinge folk til å lese den smale litteraturen forlag og forfattere lovpriser.

Kravet til formidling ville forøvrig vært mer overbevisende dersom forlagene hadde

  1. gjennomført noen formidlingsprosjekter som virket
  2. beregnet hva slike prosjekter koster – pr. lest bok
  3. forlangt en tilsvarende mengde friske midler til bibliotekene

Høsten 2008 blir ordninga evaluert, og tidsskrifta må senda inn nye søknader om å bli med i ei eventuell vidareføring ( kilde). Vil evalueringen måle faktisk bruk? – spør Plinius. Hvis ikke, er den bortkastet:

When thinking changes your mind, that’s philosophy.
When God changes your mind, that’s faith.
When facts change your mind, that’s science.

Leseferdigheter

PISA-resultatene har vært et brannvarsel for skolene. Betyr de at også bibliotekene har satset for lite på lesing som ferdighet?

«Bibliotekrådgiveren fra helvete» – Stig Elvis Furset i Drammen – skriver friskt:

– i mine mørkaste stunder tenkjer eg at biblioteka og bibliotekarane berre får forlate det synkande skip som skulen ser ut til å vere, og gje unge eit relevant bibliotekstilbud både fysisk og digitalt utan å bry seg med kva skulen gjer.

… sjølv om skulen misser relevans, så treng ikkje biblioteka gjere det. Men forlate skuta kan ein sjølvsagt ikkje. Ikkje enno…

ein får vel ta sin tørn ved pumpene: Å få eit ope og oppegåande skulebibliotek med ein bibliotekar som driver aktiv kunnskaps- og kulturformidling ovanfor både elevar og lærarar ved kvar skule ville gjort mykje. Trur eg. Den er grei.

Men det innebærer at i tillegg til at lærarens formidlingskompetanse skal aukast, må bibliotekarens pedagogiske kompetanse aukast tilsvarande.

Så sant, så sant. Dette virker godt dokumentert i faglitteraturen

Fra Stavanger tar Ine Marit Torsvik Bertelsen opp tråden:

Endelig er det andre enn skolen som ytrer seg om dette temaet.

Det er, vil jeg mene, viktig at bibliotekene men også utdanningsinstitusjonene for bibliotekansatte kommer på banen og påvirker jobbingen fremover for å styrke leseferdighetene til elevene.

Forslaget støttes – hvis vi sørger for å måle hva som virker.

Mens Ole Ivar Storø, prosjektleder i Foreningen !les, formidler at:

«Bibliotekarer er morsomme, koselige, snille, har imponerende kunnskap om bøker og inspirerer til lesing».

Dette sa idrettsungdommer mellom 13-19 år, som fikk besøk av garderobebibliotekarer, under pilotprosjektet Idrett og lesing i regi av Foreningen !les.

«Spillerne oppfatter ikke dette som noe plikt eller tvang, men tvert i mot noe de kan gjøre hvis de har lyst. Det er blitt kult å lese blant guttene, de snakker om bøkene på treninger og flere har også blitt flinkere til å lese. Dette er helt klart noe også skoleverket tjener på».

Meget mulig – sier Plinius – men de gode historier må kombineres med empiriske studier. Det er viktig å eksperimentere, men like viktig å vurdere resultatene ut fra en kost/nytte-analyse.

Alle tiltak koster penger – og vi bør velge å satse de knappe ressursene der utbyttet er størst.

Supersøk

Diskusjonen om supersøk foregikk egentlig på NBFs nettsted, der Anders Ericson skrev en fyldig og instruktiv artikkel:

Norge først med supersøk? I både boktekster og bibliotekdata!

– og fikk et gjennomtenkt og faglig forankret svar fra min gode kollega Unni Knutsen.

Artikkelen ble imidlertid – som seg hør og bør – varslet på epostlista. Foreløpig har det ikke kommet flere innlegg, men denne utvekslingen skjedde tett opp mot jul.

Både forslaget og diskusjonen bør tas videre – for dette dreier seg om de dype konsekvenser av digitaliseringen for brukernes og bibliotekenes arbeidsformer.

I USA har den tilsvarende debatten kommet et godt stykke lenger – slik Lorcan Dempseys blogg viser. Men vi kan ikke bare importere de amerikanske argumentene til Norge. Det er de konkrete norske databasene som må utvikle nye tjenester – og da må det skje noe nytt i samspillet mellom databasenes eiere, på den ene siden, og brukerne på den andre.

Det er imidlertid helt unødvendig å dure i vei som om det amerikanske fagmiljøet ikke eksisterte. Bibliotekfaget er globalt – og vi kommer raskest til målet her i Norge hvis vi trekker inn det beste som er tenkt, sagt og gjort andre steder i verden.

Ressurser

Eksterne

Interne

VEDLEGG I

Unni Knutsen åpnet slik:

Det er veldig positivt at sentrale skikkelser i norsk bibliotekvesen nå fronter bibliotekkatalogen og dens styrker og muligheter!!

Når jeg leser kommentarene både i Aftenposten (19. desember) og på NBFs hjemmeside, slår det meg at det egentlig pågår flere debatter på én gang som alle går ut på å posisjonere bibliotekarstanden:

  • vårt ønske om å bevare norsk språk og kultur,
  • rollen som kunnskapsformidler,
  • bibliotekene som ikke-kommersiell aktør versus Google
  • og mulighetene som en kombinasjon av tradisjonelle katalogdata og fulltekst kan gi.

Jeg mener at det ville være er en klar fordel for det videre ordskiftet at vi tydeligere skiller debattene fra hverandre.

Tiltredes!

VEDLEGG II

For 2008 lanserer Norsk kulturråd ei prøveordning med innkjøp av allmenne kulturtidsskrift til folkebiblioteka.

Dette inneber at heile 2008-årgangen av følgjande tidsskrift blir å finna i folkebiblioteka over heile landet: Samtiden, Vinduet, Vagant, Syn og Segn, Kultmag, Marg, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Bokvennen, Kunsthåndverk, Z, Nytt Norsk Tidsskrift, Arr, Fett, Levende Historie og Historie. …

– Den nye innkjøpsordninga gir publikum eit betre bibliotektilbod og gir tidsskrifta mange fleire lesarar, seier Ottar Grepstad, leiar i Fagleg utval for litteratur og allmenne tidsskrift i Norsk kulturråd.

– Sjølv dei største kulturtidsskrifta har overraskande få bibliotek i abonnentlistene sine, så dette blir ei kraftig endring både for tidsskrifta og biblioteka.

Innkjøpsordninga er førebels ei prøveordning for 2008, og ingen av dei femten utvalde tidsskrifta er garantert vidare støtte.

Neste haust blir ordninga evaluert, og tidsskrifta må senda inn nye søknader om å bli med i ei eventuell vidareføring av innkjøpsordninga.

Kilde

4 kommentarer »

  1. […] Du ska’ itte trø i klaveret […]

    Tilbakeping av P 8/08: Formidlere uten myndighet « Plinius — onsdag, januar 9, 2008 @ 10:34 am

  2. […] Du ska’ itte trø i klaveret […]

    Tilbakeping av P 10/08: Tidsskriftdebatten « Plinius — lørdag, januar 12, 2008 @ 9:05 am

  3. […] Du ska’ itte trø i klaveret […]

    Tilbakeping av SK 4/08: Kulturtidsskriftene på nett « Plinius — søndag, januar 27, 2008 @ 2:08 pm

  4. […] 3/08. Du ska’ itte trø i klaveret […]

    Tilbakeping av P 36/09: Uberørt av menneskehånd « Plinius — onsdag, mars 11, 2009 @ 8:00 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: