Universitetets krise diskuteres heftig i mange land. Det jeg savner i debatten, er en forståelse av samfunnet utenfor universitetet.
Stjernøutvalget er kunnskapsøkonomiens ektefødte barn. Når kunnskapsproduksjonen overtar industriens ledende rolle, blir universitetene nødvendigvis til kunnskapsfabrikker.
De stolte akademiske tradisjoner ved Det kongelige Frederiks – med disputaser, duskeluer og akademiske håndslag – fikk sin klassiske form i Tyskland på 1800-tallet. Det tyske universitetet avspeiler Tysklands Sonderweg til den moderne industristat. I Tyskland levde kulturen og vitenskapen i sin egen åndelige sfære, avstengt fra reell politisk makt. Humboldtuniversitetets motpol og medspiller var den autoritære prøyssiske stat.
Det tyske åndsliv
De store forskerne og de sprenglærde professorene – som Mommsen, Harnack og Weber – må ses i lys av junkerveldet, militarismen, Bismarck og Wilhem II. Tyskland var das Land der Dichter und Denker. Tenkerne fikk stillinger, penger og frihet til å forske – så lenge de ikke blandet seg inn i statens anliggender. Deres teorier var betraktende – og dermed ufarlige. Den tyske åndstradisjonen eksisterte på siden av det politiske feltet. Derfor fikk den være i fred for byråkratene.
Marx og Nietszche brøt med systemet. Herman Hesse og Thomas Mann beskrev det intellektuelle fraværet i kraftfulle bilder – som glassperlespill og Zauberberg (Trollfjellet). Brechts lærende teater – uten forløsende katarsis – er også et brudd med tysk kulturtradisjon.
Denne modellen – universitetet som elfenbenstårnet i den akademiske hage – har aldri fungert særlig godt i Norge. Vi var for små og for egalitære. Vi hadde ikke råd til å isolere våre beste fagfolk i en særegen åndelig sektor. De norske samfunnsforskerne er gjenfødte potetprester og tramper trøstig rundt i myndighetenes bed. De norske historikere konsentrerer seg om Norge, ikke om Hellas, Rom og Kina. Norges vitenskapelige representant i hvalfangstkommisjonen – Lars Walløe – ble preses i Vitenskapsakademiet. Norske økonomer detaljstyrer norsk økonomi – hvis de da ikke blir statsministre.
Fornuftens kropp
Espen Andersen siterer Pirsig:
The real University […] has no specific location. It owns no property, pays no salaries and receives no material dues. The real University is a state of mind….The real University is nothing less than the continuing body of reason itself.
Det lar seg høre. Den usynlige kirken – the Church Invisible – er større og mektigere enn bygningene, kirkegårdene og de mer eller mindre fete kall som blir vår lutherske geistlighet til del.
Men universitetsdebatten svinger vilt mellom det åndelige og det timelige. Når professorene – helt korrekt – klager over universitetets synkende status, kjemper de da for sine materielle vilkår eller for «the continuing body of reason»?
Fagforeningsinteressene er helt legitime, de. Men det er farlig fristende å kle dem i fornuftens lysende gevandter. I Norge var universitetet før 1960 stort sett forbeholdt en elite av borgerskapet. Da var det lettere å definere universitetslærernes virksomhet som fornuftens dialog med seg selv. Dagens universitet er åpnet for – og beregnet på – store og brede ungdomskull.
Masseuniversitetet i kunnskapssamfunnet kan ikke – sett i fornuftens klare lys – være en forstørret utgave av eliteuniversitet på femtitallet. Når det gjelder dagens ungdom, er det krevende, men fullt mulig, å gi flertallet en god høyere utdannelse. Men vi kan ikke gi flertallet en eliteutdannelse.
Elite er en relasjonell kategori. Eliten må være utvalgt, liten og eksklusiv – ellers blir den som folk flest.
Masse og elite
Som lærer og forsker i bibliotekfag er jeg mest opptatt av Høgskolen i Oslo. HiO blir trolig et profesjonsuniversitet før 2014. Siden Høgskolen i hovedsak utdanner folk til store praktiske profesjoner, som lærere, sykepleiere og sosialarbeidere, kan vi bare glemme eliteproblematikken. Vi kan og bør være gode, men vi kan ikke være eksklusive.
Både HiO i sin alminnelighet, og bibliotekutdanningen i sin særdeleshet, må satse på kvalitet og relevans i forhold til praktisk, samfunnsnyttig kunnskapsproduksjon. En modell som belønner kommunikasjon med forskere framfor kommunikasjon med praktikere, og som foretrekker mer teori framfor bedre praksis, kan kanskje heve institusjonens prestisje på kort sikt. I moderne samfunn er det jo de klassiske akademikerne som kontrollerer selve vurderingssystemet for legitim kunnskap .
Men innenfor dette systemet kan profesjonsuniversitet HiO aldri bli noe mer enn en annenrangs institusjon. I USA, der bibliotekutdanningene har vært knyttet til universitetene i mange tiår, har de stort sett ligget nær bunnen med hensyn til akademisk anseelse. Profesjonene og deres utøvere kan ikke sirkle rundt den teoretiske kunnskap. De er kastet ut i en praktisk verden og må handle, her og nå, i forhold til brukerne, elevene, pasientene og klientene som uavlatelig banker på døra.
Den kritiske habitus
Vår faglighet må ha dette som utgangspunkt – også når den blir vitenskapelig. Mitt credo blir da:
Det vi kaller vitenskap er en særegen form for kunnskap som bygger på en særegen form for kunnskapsproduksjon. Den vitenskapelige produksjonen foregår i fagmiljøer som er opptatt av samme type problemstillinger og som i hovedsak benytter samme typer metodiske verktøy for å undersøke dem.
Det som skiller vitenskapelig kunnskap fra andre kunnskapsformer, er den grunnleggende kritiske holdningen til alle begreper, metoder og resultater innenfor selve fagfeltet. Forskere oppfordres til å utfordre sine kolleger, til å lete etter feil, til å spørre og grave om hvordan tingene er gjort og hvordan argumentene henger sammen.
Skal du bli forsker eller akademiker, må du både stille og tåler kritiske spørsmål – i fornuftens tjeneste. Og det er slik jeg forstår Pirsig: universitetet er ikke et sted, men en livsholdning.
Skal akademiseringen av profesjonsfagene ha noen hensikt, må den styrke profesjonenes evne til kritikk. Som i vitenskapen betyr det å akseptere, delta i og belønne kritisk faglig argumentasjon. I de vitenskapelige disipliner er kritikken først og fremst knyttet til publiserte forskningsresultater. I profesjonene må den være knyttet til fagenes daglige praksis.
Massekunnskap
Dagens læresteder må fungere innenfor kunnskapssamfunnets rammer. Masseproduksjon av produktive studenter er en nødvendighet. Hvis samfunnet forøvrig sto stille, kunne vi – fra et økonomisk synspunkt – nøye oss med å reprodusere den etablerte viten. Men forandrings- og konkurransepresset er økende.
Både profesjoner og institusjoner må forholde seg til ny teknologi, nye brukergrupper, nye forventninger og nye offentlige krav. Bibliotekarene kan ikke bevare det gode, gamle biblioteket. Det finnes heller ingen trygg og sikker vei framover. I overgangen fra industri til kunnskap må alle moderne profesjoner prøve seg fram.
Det kan sikkert gjøres på ulike måter, Men selv tror jeg mest på en kollektiv vilje til å lære kombinert med en utforskende holdning til all etablert praksis. Med andre ord: kunnskapsbasert praksis utøvd av lærende organisasjoner.
Ressurser
Plinius 
Legg igjen en kommentar