SK 18/08: Er folkebibliotekene i fare?

Framtida har forlengst begynt – den er bare ujevnt fordelt.

Hva skal det bli av folkebiblioteket? spurte Trond Andreassen og Mads Liland tidligere denne uka. I Aftenposten på tirsdag (29.4.) trakk de opp et scenario der folkebibliotekene går en dyster framtid i møte. Det er Nasjonalbiblioteket som er den store stygge ulven. De to forfatterne viser til NBs gigantiske digitaliseringsprosjekt og spør bekymret:

Hva skal folkebibliotekets rolle være i en fremtid hvor landets tekster, bøker og tidsskrifter, musikk etc. er digitalisert og finnes tilgjengelig i nasjonens kulturelle databank?

Liland leder LINO, som er en forvaltningsorganisasjon opprettet av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og Norsk kritikerlag. Trond Andreassen er generalsekretær i NFF og styreleder i LINO.

Det er utmerket at rettighets- og interesseorganisasjonene engasjerer seg i folkebibliotekenes framtid. Men jeg tror nok platebransjen og løssalgsavisene, lærebokforlagene og forfatterne av oppslagsbøker har større grunn til å bekymre seg enn bibliotekene.

Bokas tidsalder

Vi vet at det brede publikum fortsatt identifiserer biblioteket med den trykte boka – slik OCLCs store undersøkelse viste. Og jeg regner med at bibliotekene vil fortsette å låne ut bøker så lenge det er etterspørsel etter kunnskap og kultur i papirujtgave.

Men bibliotekene er ikke avhengige av boka og papiret. Både fag- og folkebibliotek har for lengst begynt å meisle ut nye roller tilpasset brukerne i det digitale kunnskapssamfunnet.

Andreassen og Liland etterlyser nytenkning innenfor sektoren. Men har de sett etter? Hva tenker de to om Biblioteklaboratoriet og Biblioteksvar, om det uvanlig rike bloggmiljøet, om de mange driftige fylkesbibliotekene, om det sterke flerkulturelle engasjementet i Norge og IFLA, om den målrettede bibliotekforskningen, om de livlige tidsskriftdebattene, om Østfoldsamarbeidet og Drammensbiblioteket, om 23 ting og de regionale ABM-tiltakene, om Skrivebua i Nordland og samarbeidsnettverkene i Troms?

I teksten finner jeg bare allmenne betraktninger uten forankring i det miljøet de kritiserer. De anmelder så å si boka uten å ha lest den.

Nettbasert læring

Utviklingen går raskest på fagbiblioteksiden. Fagbibliotekene ved universiteter og høgskoler er i full gang med å profilere seg som læringssentre – altså steder der studenter kan drive sitt læringsarbeid omgitt av, eller sammen med, andre studenter.

Når jeg strener inn av døra til Pilestredet 48, der avdeling JBI holder hus, passerer jeg inngangen til det som en gang var vårt bibliotek, men som nå heter Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo. Der, i første etasje, sitter det studenter i bøtter og spann. Men bøkene mangler – hvis de da ikke har tatt dem med seg for sikkerhets skyld. Læringsarbeidet foregår enkeltvis og i grupper – med datamaskinen som uunnværlig verktøy.

Boka er ikke død. Men bokas rolle i undervisning og læring forandrer seg grunnleggende. Når nettet kan trekkes inn i læreprosessene, skifter læringsarbeidet karakter. De klassiske aktivitetene – lese, lytte, notere, gjengi – kan erstattes av dypere og mer utfordrende oppgaver.

Med nettet for hånden kan jeg be mine studenter utvikle problemstillinger, søke etter kilder, bearbeide statistikk, utforske materialsamlinger, kombinere data fra ulike databaser, eksperimentere med simuleringer, produsere nye kunnskapsobjekter – og presentere sitt arbeid gjennom presentasjoner med bruk av flere medier.

Digital forskning

De typiske forskningsbibliotekene utvikler nye roller som vitenskapelige støttespillere. De beskriver, oppbevarer og distribuerer både forskningsdata og forskningsdokumenter. De arbeider med digitale standarder, koding og visualisering. De spiller en vesentlig rolle i å utvikle distribuerte arbeidsmiljøer der forskere og forskningsgrupper i mange land kan samarbeide like spontant, flytende og intensivt som om de satt i samme korridor.

Tomme hyller?

Endringsprosessene går ikke like fort i folkebiblioteksektoren. Det skyldes ikke at folkebibliotekene er mer konservative enn fagbibliotekene, men heller at deres brukere beveger seg noe langsommere fra papir til digitale medier. Men det finnes nokav gode eksempler.

Andreassen og Liland er redd for at det skal bli tomt i hyllene. Ingen fare, sier Plinius. Vi må få bort all den overflødige litteraturen og rydde plass for bibliotekets nye oppgaver.

Når alle relevante bøker finnes på nettet, og kan vises fram ved et tastetrykk, er det ikke lenger nødvendig å fylle bibliotekrommet med bokhyller. Nettet blir skattkammeret, der vi kan kikke på forsider, skumme noen avsnitt, lese andres anbefalinger – og så velge om vi vil kjøpe, låne eller laste ned teksten.

At folk vil strømme til Nasjonalbibliotekets digitaliserte skatter er forøvrig, i beste fall, en arbeidshypotese. Jeg tror den jevne norske bruker vil utebli. Konkurransen om folks oppmerksomhet er enorm, og eldre norske bøker skårer ikke spesielt høyt på popularitetsskalaen.

Forfatterne viser til Frankrike og Europa. De store europeiske prosjektene, med Gallica og Europeana i spissen, overbeviser foreløpig ikke. De er tradisjonalistisk tenkt og utført. Gallica har eksistert siden 1997. Europeana har foreligget i en demoversjon – jeg vil kalle den tidlig beta – i et par år, og skal først lanseres – med to millioner digitale objekter – i november 2008.

Gallica omfatter 90 tusen verker, 80 tusen bilder og noen titalls timer med lydopptak. Samlingen er selektiv, med vekt på anerkjente utgaver og oppslagsbøker, i sentrale fagområder som historie, litteratur, naturvitenskap, filosofi, juss, økonomi og statsvitenskap.

Cet ensemble de romans, d’essais, de revues, de textes célèbres et d’œuvres plus rares est ici réuni pour permettre à tout lecteur, du curieux au bibliophile, du lycéen à l’universitaire, d’approfondir la connaissance d’une époque dans ses aspects politiques, philosophiques, scientifiques ou littéraires.

Men nesten alle bøkene er reprodusert som digitale bilder. Under to prosent finnes som digitale tekster. Bøkene kan leses – med noe besvær – men ikke benyttes på andre måter. Det er lite som tyder på særlig intensiv bruk av ressursene. Skal Nasjonalbiblioteket oppnå bedre resultater, må formidlingen tas langt mer alvorlig.

Fulle bibliotek

Vi ser allerede en kraftig dreining i retning av PC-bruk inne på folkebibliotekene. Gutter og jenter samler seg for å spille dataspill – som i høy grad er en sosial aktivitet. Skole-elever og studenter bruker folkebibliotekene som sine lokale læringssentre, alene og i fellesskap. De som ikke har nettilgang hjemme – som gjelder mange innvandrere – følger med på nyheter og epost.

Når jeg er ute og farter, bruker jeg gjerne det lokale folkebiblioteket som mitt “reisekontor” – og tipper mange andre gjør det samme. Alle nyutdannede bibliotekarer har nå en brukbar digital skolering. De kunne gjerne hatt mer, men sammenliknet med lærerne ligger de i forkant. Ute i praksisfeltet har folke- og skolebibliotekarenes vilje til å orientere seg mot nye digitale aktiviteter vært overraskende stor. Kurstilbudet 23 ting har fått imponerende bred oppslutning.

Interessesprik

‘Det som bekymrer Plinius, er ikke folkebiblioteket 2020, men NFF 2008. NFF er en dynamisk aktør med sterke egne interesser i litteraturfeltet. Folkebibliotekene kan ikke betraktes isolert. Bibliotekene spiller en viktig rolle innenfor det norske litterære systemet – som Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening også er en del av. Når NFF engasjerer seg i bibliotekpolitikken, er generalsekretæren – vil jeg tro – nødt til å tenke på sine egne medlemmer samtidig.

Da blir debattsituasjonen langt mer tvetydig. Verden er ikke grunnleggende harmonisk. I kronikken opptrer Andreassen og Liland som folkebibliotekenes forkjempere samtidig som de priser NBs digitaliseringsstrategi og Norges litterære støtteordninger. De vil gjerne ri på flere hester samtidig.

Men alle som følger debatten over tid, vil se at samspillet mellom folkebibliotekene, NB, innkjøpsordningene og rettighetsregimene er fylt av spenninger. Når bibliotekene konsentrerer seg mer om brukerne enn om bøkene, blir den gamle strategiske alliansen mellom bokfolk og bibliotekfolk utfordret. Harmonien kan ikke gjenopprettes ved å henvise til fortida, men ved å reforhandle den sosiale kontrakten. Det innebærer blant annet å observere og kartlegge trender, å utvikle nye begrepsmodeller og å diskutere partenes interesser – som dels er sprikende og dels sammenfallende.

På brukernes side

Biblioteket er en del av tekstbransjen. Tekster er mediert kommunikasjon. Boka er bare et eksempel. I framtidas digitale kunnskapssamfunn dreier bibliotekvirksomhet seg om formidling, tilrettelegging, bruk og produksjon av tekster. Folkebibliotekene møter – i hovedsak – brukerne på fritida. Fagbibliotekene møter dem som elever, studenter og fagfolk. Den profesjonelle bibliotekar representerer brukerne, ikke forfatterne, foreningene, forlagene eller norsk språk- og litteraturpolitikk.

De norske innkjøpsordningene har gått ut på dato. De er forankret i papirets mentale univers og vil miste sin politisk støtte lenge før 2020 – hvis de ikke hamres ut på nytt. Men først må de sentrale aktørene i norsk kultur- og kunnskapspolitikk oppdatere seg digitalt.

Andreassen og Liland legger stor vekt på tilgang. Men ren tilgang er et begrep fra fortida. Brukerne forlanger tilrettelegging for praktisk bruk – slik ressurssamlinger som Perseus og Questia har erkjent.

Nasjonalbibliotekets massive digitalisering er en blindgate. Den er ikke forankret i publikums behov. Og da mener jeg ikke «behovet» for å lese Sigurd Hoel og Ibsens samlede verker, men behov som kommer til uttrykk gjennom faktisk etterspørsel. Klassikerne går i glemmeboka sier Aschehougredaktør Arne Havnevik (se også Vedlegg). NB har akutt behov for en fungerende formidlingsstrategi. Det interessante Tilgjengelig-prosjektet viser hvor krevende denne oppgaven er.

Da må biblioteket lytte til brukerne – og til folk som møter brukerne dag ut og dag inn. Det vil si hverdagsheltene i systemet: bibliotekarene på grasrota.

Alle vil ha mulighet til å finne interessant, nyttig og viktig stoff i nasjonens kunnskapsbase nummer en, Nasjonalbiblioteket, skriver Andreassen og Liland. NB kunne ikke sagt det bedre selv. Men fordi brukerne ikke tas på alvor, vil ikke disse enestående mulighetene bli brukt.

Tilbud eller etterspørsel?

Innkjøpsordningene er mindre ensidige. Men også de styres av leverandørene. Norsk faglitterær forfatterforening drømmer om å spre 150 nye titler til alle norske folkebibliotek – men ser helt bort fra bibliotekenes behov for å drive systematisk samlingsutvikling. Alle får samme pakke. På dette området reagerer NFF like instinktivt som DnF: dersom utlånet i Nord-Troms er labert, skyldes det manglende formidling fra bibliotekenes side. For bøkene er jo kvalitetssikret av verdens beste litteraturpolitiske system.

Jeg er altså ikke redd for konkurransen fra Nasjonalbiblioteket. Jeg er heller ikke redd for at folkebibliotekene vil ende opp med å være noe ganske annet enn bibliotek, slik Andreassen og Liland frykter.

Snarere tvert i mot: vi som jobber i bibliotekfeltet må aktivt sørge for at framtidas bibliotek blir vesentlig annerledes enn det folk flest tenker på når de hører ordet bibliotek i dag.

Ressurser

Eksterne

• Klassikere i glemmeboken
• Ibsen tilgjengelig
• ABM-utvikling. Med brukeren i fokus.

Interne

• Magnus Halle. Mer enn tilgjengelighet
• Den europeiske kulturarv – i praksis
• Kulturens arvinger
• Framtida er DIGG – på Aker brygge
• Google splitter bibliotekmiljøet
• Gallica og Ibsen
• NDB: Bibliotek og læring. Kommentar til “Tilgjengelig-prosjektet”
• Nye tider og nye termer. Bygger på rapporten fra “Tilgjengelig-prosjektet”
• Forskere, fagfolk og forvaltere
• Arkitekt eller leieboer? Post fra 2006.
• Biblioteket som portal. Post fra mai 2005.

VEDLEGG

– Akkurat nå er dagens publikum foruroligende lite interessert i litteraturen fra tidligere tider, sier avtroppende redaktør Ivar Havnevik i Aschehoug forlag…. .

Hva som har skjedd med mange av de forfatterne som for noen år siden var folkekjære, er i beste fall at en eller to av deres bøker fortsatt leses, mens resten kommer i skyggen eller blir glemt….

Både kringkastingen og de store avisene er blitt rettet mot underholdningsindustrien på en ganske annen måte enn tidligere. …

Litteraturens plass i radio og fjernsyn er blitt trangere. Forfatterne er blitt rammet av sine egne fagforeningers seire: De forhandlet seg til så gode avtaler at de priset seg ut av kringkastingen som et marked….

I bokhandlerdiskene kjempes det om plassen. Bokhandlerne må satse på nyutkomne bøker. I dag blir vi tvunget til å trykke de mange små opplag, fordi en bok må være nyutgitt om den skal få innpass.

Kanskje blir dette annerledes når internettbokhandlene vokser, for de har vel rom i hyllene sine.