Plinius

søndag, mai 11, 2008

SK 19/08: FoU-strategi 2008

Filed under: debatt, forskning, Søndag kveld — plinius @ 7:18 am

Det er som å krysse en fjellovergang.

Bibliotekarene må forlate industrisamfunnet – og komme seg over fjellet til kunnskapssamfunnet. Turen tar minst tjue år, og vi beveger oss skritt for skritt. Hvert enkelt steg krever oppmerksomhet og energi. Lufta er tynn og det blåser på toppene. Men av og til bør vi stoppe opp, kikke på kartet og kanskje justere retningen.

Dessuten kan vi nyte utsikten her oppe i høyden. Smelteverkene og turbinene ligger bak oss – og snart blir krattskog og bekkefall erstattet av slake, grønne lier.

Slik jeg tolker landskapet, dreier denne lange marsjen seg om tre ting: digitalisering, globalisering og kunnskapsproduksjon. Det norske bibliotekfeltet må mestre overgangen til et digitalt, globalt og kunnskapsbasert samfunn. Kunnskapsøkonomien bygger på bred adgang til formalisert, produksjonsrettet kunnskap. Den tilhørende prosessen kaller jeg profesjonalisering.

På slike historiske turer vil det av og være uenighet om veivalget. Oh! ye’ll take the high road and I’ll take the low road, And I’ll be in Scotland afore ye;

Våren 2008 vil jeg beskrive valgmulighetene slik:

Digitalisering

På digitaliseringssiden går det viktigste skillet mellom Nasjonalbiblioteket – som har havnet på en leverandør- eller tilbudslinje, og resten av bibliotekene i feltet, som satser på brukerne og den faktiske etterspørselen etter tjenester.

NB har alliert seg med Norsk faglitterær forfatterforening – ved generalsekretæren. Andreassen, Liland og Jøseland tegner det samme bildet av et digitalisert produksjonssystem der bibliotekene (og spesielt folkebibliotekene) enten blir overflødige eller fungerer som formidlingssentraler for det nasjonale systemet. Den dypere forståelsen av bibliotekenes sosiale rolle i et digitalt samfunn mangler.

De diskuterer de store linjer (og det skal de ha ros for), men de tenker ikke klokt – det vil si med omtanke for helheten. Det er deres egne interesser som aktører – hva gavner OSS? – som kommer til orde. Blant NFFs medlemmer og NBs ansatte finnes det sikkert flere oppfatninger. Men de vil nok ta ordet dersom debatten fortsetter.

Og det vil den. Anne Kristin Undlien har nettopp gitt et fyndig svar – med NBFs helhjertede støtte. Tone Moseid fra ABM-utvikling har engasjert seg. Trafikkstudiene i storbybibliotekene, Drammen og Lillehammer gir empirisk belegg for en sosial forståelse av digitalisering. Tjuetre ting og hundre bibliotekblogger gjør den brukerrettede linjen konkret.

Dagens uenighet vil gå over. NB og NFF vil fortsette å være sentrale aktører i bok- og bibliotekfeltet. De spiller viktige roller i vår faglige offentlighet. Det jeg håper på, er ikke at de skifter standpunkt, men at de utvikler bedre analyser. Det betyr å bygge på det beste som foreligger på feltet – «standing on the shoulders of giants» som Google Scholar (og Robert Merton) sier.

Globalisering

Bibliotekenes globalisering har ikke skapt tilsvarende debatter. Alle er enige om at bibliotekfeltet – institusjonen, profesjonen og faget – er grunnleggende internasjonalt. Se bare på Alexandria!

Hurra! Hurra! Hurra!

Men graver vi dypere, kommer motsetningene fram. Den velvillige globale holdningen går sammen med en utpreget norskorientert praksis. Bibliotekreform 2014 forholder seg i svært liten grad til de faglige og fagpolitiske debattene utenfor Norge. Not invented here, er fortsatt et godt argument. Hjertet hører kun sitt hjemlands toner.

I stedet for å bygge på det beste fra dansk og britisk fagdebatt, bruker miljøet alle sine krefter på å utvikle nye norske firkantegg.

At bibliotekene skal betjene en voksende flerkulturell befolkning, er selvsagt akseptert. At bibliotekene skal rekruttere en flerkulturell stab, ble først vedtatt av NBF i år. At bibliotekutdanningen bør gjøre noe med de svært høye kravene til språk- og kulturkunnskap i KORG-faget, har knapt vært diskutert. Den dype norskheten i feltet er usynlig for de som har vokst opp i Norge.

Men debatten er nok på vei inn. Elsebeth Tank, som er nyutnevnt biblioteksjef i Malmø, sier det slik: «When working on complex issues, as we do in the world of libraries, it is essential to be innovative and find new routes and perspectives. It is not solely a question of professional skill, but also of ethnicity, gender and age”. … “We will be mploying people from different backgrounds within five years.” Kilde: Scandinavian Public Library Quarterly, nr 1/08 (HTML).

Alle tre endringskrefter vil kreve store omstillinger. I dag konsentrerer jeg meg om forandringer knyttet til profesjonen og dens forhold til forskning, utviklingsarbeid og kunnskapsbasert praksis.

Profesjonalisering

Kunnskapssamfunnet betyr i praksis at kunnskapen betraktes som en produksjonsfaktor. Det økonomiske blikket skiller seg fra det akademiske – der kunnskapen er en verdi og et gode i seg selv. Det skiller seg også fra det praktiske eller håndverksmessige – der kunnskapen er tradisjonell, erfaringsbasert, overlevert og ofte taus.

For akademikerne betyr profesjonalisering at de «trekkes ned på jorda». De må oversette det de vet til en eller annen form for produktiv praksis. Begreper som innovasjon, entreprenørskap og verdiøkende tjenester surrer som sinte bier rundt teoretikernes hoder. De dyktigste protetesterer – og vil gjenopprette eliteuniversitetet fra 1950. Der føler de seg hjemme – vi, de eksklusive. De øvrige saboterer: fortsetter som før, men med nye, kreative merkelapper.

Produktive praktikere

Praktikerne må fortsette å levere produktiv kunnskap. De kan ikke overta de ledige plassene i himmelen. Det nye er at praksiskunnskapen får en mer akademisk form. Den tause kiunnskapen blir begrepsfestet og formulert som handlingsregler (prosedyrer). Kunnskapens gehalt blir testet. Det som kalles taus kunnskap kan også være taus uvitenhet.

Sett utenfra er den norske kvalitetsreformen en nødvendig tilpasing til en global kunnskapsøkonomi. Både akademikere og praktiskere blir produksjonsarbeidere. Sett innenfra betyr reformen et sammenstøt mellom to kunnskapsregimer. En bande selvbevisste akademikere møter en hærskare ubevisste praktikere. Begge er betalt av staten og må i prinsippet følge dens spilleregler. Men særinteressene florerer. Dette er politikk på høyt nivå.

Posisjoner og spilleregler

Konfliktene i kunnskapsfeltet dreier seg både om maktposisjonene innenfor feltet – f.eks. universitet versus høyskole – og om de underliggende begrepene og verdiskalaene. Spillet må beskrives. Hva er vitenskap? Hva er forskning? Hva er forskjellen på teori og praksis? Hva slags forhold ønsker vi – og hvem er vi? – mellom forskning og utvikling, mellom forskning og undervisning, mellom utvikling og undervisning og forskning og produksjon?

Her kjempes det innbitt om generelle begreper og allmenne argumenter. Men dette er en kunnskapspolitisk – ikke en kunnskapsteoretisk eller filosofisk debatt. Energien kommer fra konkrete gruppeinteresser. Hver enkelt profesjon kjemper for sin egen framtid – og for en overordnet struktur som gir «vår egen stamme» et maksimum av makt, ære, penger og innflytelse.

Roller og aktører

Staten opptrer i mange roller. Staten er både eier og rådgiver, trener og dommer, jury og tilskuer. Kunnskapspolitikk angår alle partier og alle departementer. Profesjonene, og de stridende grupperingene innenfor hver profesjon, har både med- og motspillere i stasapparatet. Spillerne skifter fra tid til annen. Men bibliotekspillet, dvs. kampen om feltet og posisjonene – som Bourdieu beskriver med bravur, fortsetter.

De sentrale spillerne kjenner de fleste. Vi treffer på Trond Giske og Stein Sægrov, Anne Hustad og Vigdis Moe Skarstein, Trond Andreassen og Frode Bakken, Ragnar Audunson og Anne Oterholm, Trine Kolderup Flaten og Monica Deildok, Kirsten Leth Nielsen og Tora Aasland – og mange, mange andre – i ulike sammenhenger og konstellasjoner. Men er de uenige om profesjonalisering?

Det vet vi lite om. Biblioteknorge har lenge diskutert behovet for profesjonaliseriing – gjennom flere mastergrader, mer bibliotekforskning, nytt fagtidsskrift, sterkere kopling mellom forskning og praksis, osv., osv. Men de færreste har formulert dette som et valg mellom alternativer. Fagets akademisering har framstått som et entydig prosjekt. Det finnes bare en sti over fjellet.

Profesjonens veivalg

Dette er en illiusjon – tenker Plinius. Det finnes ulike veier til målet. Det finnes til og med ulike mål. For å få fram motsetningene, må jeg formulere meg litt firkantet. Da sier jeg det slik:

Hovedvalget anno 2008 står mellom en universitets- og en profesjonslinje. De som står for universitetslinjen, ønsker i praksis å bygge opp en tradisjonell akademisk organisasjon, med hovedvekt på doktorgrader og publikasjoner skrevet for andre forskere. På universitetet er det akademisk forskning som gir de beste karrieremulighetene og den høyeste statusen.

Innenfor forskningen er det de meste generelle bidragene til fagets teori og metodikk som rangerer høyest. På den akademiske verdiskalaen ligger altså forskerrettet forskning på toppen, mens undervisning og praktisk utviklingsarbeid betraktes som sekundære aktiviteter. Det nytter ikke å være nyttig. Skal du fram, må du forske!

Når Praksis møter Akademia

I bibliotekmiljøet er dette nye og uvante tanker. Da jeg kom til utdanningen i 1992, var det fortsatt de erfarne praktikere og de drevne administratorer som rfegjerte. Det var langt og lenger enn langt fra Dælenenggata til Blindern. Som fredsforsker hadde jeg riktignok jobbet mye praktisk. Men akademikerens spørrende holdning til faglige trosbekjennelser møtte enkelte heftige reaksjoner.

I 2008 er situasjonen vesentlig annerledes. Universitetskulturen oppfattes ikke lenger en trussel. Mange ser Akademia som en mulighet til å styrke faget og profesjonen. Men betyr det å forlate profesjonens tradisjonelle verdigrunnlag: at brukeren står i sentrum?

Profesjonslinjen opprettholder koplingen til brukernes verden. Det betyr at fagets verdiskala har en praktisk, ikke en teoretisk forankring. Målestokken er utilitaristisk: personer og tiltak som bidrar til raskere, bedre, nyttigere og mer læringsfremmende bibliotektjenester settes høyest. Jeg er ikke negativ til publisering. Det bør skrives mer og bedre innen feltet. Men publiseringen er et middel til bedre produksjon.

Når midlene blir målet

Alle miljøer som bruker midler for å oppnå sine mål, er utsatt for samme fristelse: å la midlene erstatte målet. Det er lettere å behandle tall enn mennesker. Det er lettere å skrive forskningsartikler om norske bibliotek enn å forandre etablerte praksiser i norske bibliotek. Veldig mye lettere.

Dette skyldes også belønningssystemene. Dagens tellekant-system gir bibliotekutdanningen noen titusener i kassa for hver artikkel vi publiserer i et anerkjent fagfellevurdert tidsskrift. Det klager jeg ikke på. Skriftliggjøring og akademisk stringens styrker faget. Men publiseringen er meningsløs for bibliotekfeltet forøvrig dersom den ikke fører til en forbedret praksis.

Det vi skriver kan være så bra det bare innenfor andre faglige sammenhenger: økonomi, historie, statsvitenskap, litteraturhistorie. I bibliotekmiljøet bør det være rom for slik Fou også. Men det bør være en rimelig balanse mellom Biblioteknorges satsing på praksisrettet og på forskerrettet FoU.

Mangel på presisjon

Problemet for institusjonene som driver profesjonsutdanning, er at de ikke blir belønnet for å gjøre det praksisfeltet har behov for. Vi får penger for å publisere, men ikke for å innovere. Staten ønsker seg en vital og innovativ offentlig sektor, men virkemidlene er for grove. Det skorter ikke på vilje, men på presisjon. Statsapparatet bruker klubbe i stedet for florett.

Helse-Norge har klart det. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten – med hundre ansatte – fokuserer på formidlingen mellom forskningsfelt og praksisfelt. Landbruket har en lang tradisjon for forsøksårder og fylkesagronomer. Bibliotek-Norge savner noe tilsvarende.

Når det gjelder folke- og skolebibliotek, finnes det et potensiale i kombinasjonen av fylkesbibliotek og ABM-utvikling. På fagbiblioteksiden er det kanskje mulig å tenke seg et kunnskapssenter knyttet til Universitets- og høgskolerådet – med kopling til Nasjonalbiblioteket. Bibliotekutdanningene og deres FoU-miljøer burde selvsagt delta. Biblioteksentralen eies i praksis av kommunene – som ville høste gevinsten av relevant FoU-arbeid.

Men alt dette er løsaktige funderinger. Foreløpig er det slik at «noen burde gjøre noe». Feltet sliter fortsatt med sine mange hertugdømmer. Det er langt fram til en omforent kunnskapsstrategi som kan bæres fram av en aktør med makt, mandat og og troverdighet.

Frigjøring og overskridelse

På det verbale planet ser det ut til å være bred støtte for en kunnskapsbasert bibliotekpraksis. Men koplingen mellom FoU og praksisfelt må også gjennomføres helt konkret. Det er fordelingen av prosjekter og stillinger mellom praksisrettet og akademisk rettet FoU som viser om vi får det til – i praksis.

Teorien om de indirekte virkninger – som kan begrunne alle typer forskning – er jeg skeptisk til. Skal vi forandre bibliotekenes praksis, bør vi først på fremst undersøke hva denne praksisen består i. Skal vi kartlegge bibliotekenes betydning for demokratiet, bør vi legge mer vekt på empiri og testbare hypoteser enn på begreper og verdier.

Legene har et godt fungerende apparat for å fange opp problemer i praksisfeltet, slik at de kan bli «utsatt» for forskning – og for å bringe FoU-resultater tilbake og inn i den løpende virksomheten. Det forutsetter både intens faglig kommunikasjon og aktiv offentlig medvirkning. Slike systemer finnes nesten ikke i bibliotekfeltet.

Skal evidence-based librarianship fungere, må vi lære av medisinens tette koplinger mellom problemer, FoU-prosjekter og praksisfeltets løpende virksomhet og utvikle mekanismer som realiserer slike koplinger innenfor vårt eget miljø. Det betyr å arbeide faglig, saklig og konstruktivt med våre egne systemer, prosedyrer, begreper og terminologier.

De tilhører ikke samtalens tvangsfrie felt, men er nedfelt i rutiner, regler, rammer og krav – en systemverden (Habermas) som regelmessig motsetter seg endring. Kunnskapsbasert praksis dreier seg ikke om å begrunne det vi allerede gjør, men om å overskride det vi gjør. Habermas snakker om frigjørende (emansiperende) forskning.

Forandring er ikke forvaltning. Ord som frigjøring og overskridelse peker på motsetningsfylte i endringsprosessene. Bourdieu analyserer motstandens mekanismer: ordningsprinsippene (nomos), de usagte forutsetninger (doxa), deltakernes tilvenning (habitus) og – ikke minst – den oppsamlede kulturelle kapitalen som synker i verdi når spillets regler forandrer seg.

Siden den kollektive tanke ikke kan eksistere som tanke, går den over i tingene (tegn, maskiner …). Derav paradokset. Tingen tenker, og mennesket er redusert til å være en ting. (Weil, 2001, s. 172)

I profesjonsfagenene betyr vitenskapelighet å kombinere god forskning med praktisk bruk av nye resultater. Akademia dreier seg ikke bare om individuell kompetanse, men om nye samtaleformer. De forutsetter læringsevne, kritisk analyse og profesjonell åpenhet.

Akademias store svakhet er avstanden til praksis. Forskerne svever fritt i sine egne eteriske sfærer. Akademias store styrke er viljen til faglig debatt og respekten for faglige argumenter. I møtet med Akademia bør bibliotefaget lære av styrken – og ikke la seg lokke av the music of the spheres.

Ressurser

Eksterne

  • Simone Weil. Tyngden og nåden. Oslo: Gyldendal, 2001 [La pesanteur et la grâce, 1947]
  • Google Scholar

3 kommentarer »

  1. Jeg har hele tiden hatt jobb som bibliotekar ved siden av masterstudiene (foruten noen avbrekk med barn). Dette har gitt meg et svært godt grunnlag for å reflektere over min rolle som student, min rolle som bibliotekar, og hvordan «mitt bibliotek» fungerer utad mot studenter og ansatte, og innad mot kollegaer. Denne muligheten til å reflektere ville jeg ikke ha vært foruten, og jeg tror også både kollegaer og brukere ville nyte godt av om flere reflekterer over faget både i teori og praksis.

    Nå håper jeg ikke det tar 20 år før vi når et bra nivå for en dypere faglig og kollegial refleksjon (samt overføring mot praksis), det tror jeg ikke brukerne venter på 😉

    Kommentar av Line — tirsdag, mai 13, 2008 @ 10:51 am

  2. […] SK 19/08. FoU-strategi 2008 […]

    Tilbakeping av SK 31/08 « Plinius — søndag, august 3, 2008 @ 12:09 pm

  3. […] FoU-strategi 2008 […]

    Tilbakeping av SK 36/08: Nye tanker om Nye Deichman « Plinius — søndag, september 7, 2008 @ 2:24 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: